En relevant, åpen og vital kirke, hvor mennesker finner tro og tilhørighet, og utrustes til tjeneste som Jesu etterfølgere

Forsiden>Hvordan kan vi unngå «den rike mann-fella?»

Hvordan kan vi unngå «den rike mann-fella?»

14.06.2012
La oss ta et oppgjør med holdningsgrumset, vi kan ikke la det få kvele kjærligheten. Resultatet blir lett «den rike-mann-fella», vårt eget behov skygger slik at vi ikke ser behovet til de som virkelig har det vondt. Dette er noe av det landslegleder Berit Westad sa i sin tale til konferansen.
Hvordan kan vi unngå «den rike 
mann-fella?»
















Landslegleder Berit Westad talte til konferansen torsdag før generaldebatten.



Kjære årskonferanse, biskop, tilsynsmenn og delegater, gjester, lek og lærd

Det er en ære for meg som landslekleder å få holde en tale for dere her under Årskonferansen på Soltun. Takk for den tjenesten jeg har fått stå i gjennom to år.

Jeg vil gjerne fortelle dere en historie som jeg har kommet tilbake til mange ganger. På en julesamling i en kirke sørover i landet, ikke noen Metodistkirken, ble det i den lettere del av samlingen oppfordret til å fortelle en god historie. En liten pjokk på 4-5 år sto frem. Han var riktig en blid og velfødd sørlending som visste at når han fortalte historier så fikk han oppmerksomhet og latter tilbake. Historien hans, det sto to gutter på ei bro og skulle skrelle en appelsin. Mens de holdt på med dette falt den ene gutten utfor kanten og ned i vannet. Den andre som sto igjen oppe på broen ropte, «Skal jeg skrelle en båt til deg?»

Det er lett å le av det, men ser vi nærmere etter skisserer det en nokså lettvint og retorisk løsning på et alvorlig problem for han som ligger i vannet.

Den andre historien jeg vil legge oss på sinne i dag er det Jesus som forteller og den er gjengitt i Lukas 16. 19-31. Den er om den rike mann og Lasarus. Den rike mannen levde i overflod og hadde ingen tanker for den fattige som levde ved hans dør, syk, og uten mat sammen med hundene. Han så ikke den andres lidelse og hadde ingen tanker om å hjelpe ham, ingen refleksjoner om hvilke behov han muligens kunne ha, langt mindre at han kunne ha noen innflytelse på hans situasjon.

Jeg må innrømme at jeg nok lenge har identifisert meg med den fattige Lasarus, til en viss grad litt fromt og enfoldig, vi skal tross alt til himmelen.

Men hvordan er virkeligheten? Vi bor i ett av verdens beste land å leve i, vi er ett av de rikeste land i verden og vi har et velutviklet demokrati med en sosialdemokratisk fordeling av godene. Det er nok en del fattige i landet vårt, men ikke på langt nær som i andre deler av vårt bispedømme eller om vi tar en litt lenger tur ut i verden.

De er ingen tvil, for meg, vi er ikke Lasarus i fortellingen, men «den rike mann»!

Hva gjorde «den rike mann» feil?

Hvordan står det til med vår sensitivitet for den andres behov, hvor er våre verdier, hva er viktig for oss? Tyr vi til lettvinte løsninger, står oppå broen, i vår egen trygge verden og tilbyr en symbolsk båt?

Jeg vil gjerne ta dere med litt inn i viktige hendelser det siste året, siden siste Årskonferanse i Fredrikstad. Vår wesleyanske teologi oppmuntrer oss til å analysere den konteksten vi lever i. 

Vi har vært gjennom en rystende opplevelse som nasjon, jeg tenker på 22.juli og den pågående rettssak. Vårt samfunn ble grundig utfordret og jeg vil i hovedtrekk si at vi har utviklet oss, Verdier som åpenhet, demokrati og omsorg preget nyheter og det nådde frem de første dagene. Vi fikk alle sammen, en grundig innføring i å sørge kollektivt, bruke symboler som lys, blomster, kosedyr, hilsener, åpne kirker, tårer og begravelser disse dagene.

Kirken har loset folket gjennom denne prosessen. Vi også har hatt vårt 22. juli, våre prester og diakoner var en del av innsatspersonellet, vi hadde begravelser, åpne kirker og sorg.

Det var for oss godt som globalkirke i den tiden å få hilsener, støtteerklæringer og kjenne forbønnen fra den globale metodistkirken disse juli-dagene. Det strømmet inn støtteerklæringer og meldinger om forbønn. Det var en styrke å kjenne at det fungerte, jeg håper og ber vi kan klare å gi tilsvarende støtte til andre som trenger det.
Det er likevel grunn til refleksjon rundt verdiene som skapte denne tragedien. Voldsmannens fremmedfrykt, fordømmelse av annerledes tenkende, islamistfrykt, og antifeminisme. Er det fritt for beslektede tanker i våre kretser, angående f.eks islamfrykt og asylanter?

Reagerer vi litt som «den rike mann», likegyldighet for det som skjer utenfor vår dør, deres behov angår oss ikke helt, vi hadde helst sett at de dro tilbake der de kom fra slik at vi fikk være i fred med våre utfordringer.

De norske verdier som åpenhet, demokrati, likeverd, likestilling og solidaritet har blitt klarere i vår bevissthet. Disse verdiene sammen med wesleyanske verdier som rettferdighet, likhet, gavmildhet, frelse til forvandling, et solid demokrati og omsorg for verden rundt oss skulle gi oss en god balast inn i sosial sammenhenger og ingen rom for frykt eller likegyldighet om de som kanskje tenker eller oppfører seg litt annerledes enn oss.

Vi bør ha liten plass for «holdningsgrums», som likegyldighet og lite inkluderende baksnakk, internt i våre rekker.

La oss ta et oppgjør med holdningsgrumset, vi kan ikke la det få kvele kjærligheten. Resultatet blir lett «den rike-mann-fella», vårt eget behov skygger slik at vi ikke ser behovet til de som virkelig har det vondt.

Vår rikdom er ikke bare penger, vi kommer langt med penger, ja, private eller offentlige, men verdighet, respekt for annerledes tenkende og utseende mennesker, likestilling mellom menn og kvinner, demokrati, menneskerettigheter, Guds kjærlighet og nåde til alle, osv.

Hvordan kan vi unngå «den rike mann-fella?» Noe ligger i hvordan vi engasjerer oss, det er greit å sende penger, men det kan bli som å sende en «båt», langt oppe fra lufta og ikke bry oss om hvordan det virker. Vi trenger å bruke tid, omsorg, dele sorger og gleder, også med de annerledes tenkende og annerledes utseende og se etter at det virker til det beste for den andre.

Hva gjorde Gud, han sendte sin sønn, aller kjæreste han har. Det er vårt forbilde. Hva gjør vi, alle er like mye verdt og vi kan ikke betale dem ut av vårt synsfelt, vi må bry oss.
Vi markerer i løpet av denne konferansen 40 år i den globale kirken med fokus på kvinners liv og tjeneste i kirken. Her i den norske metodistkirken er det 25 % av menighetene som betjenes av kvinner, det er ingen diskusjon om kvinnelige prester, alle stillinger er åpne for begge kjønn.

 Vi trenger likevel ikke slå oss til vårt bryst og tenke vi er har gjort den jobben. Det er utfordringer i å få kvinnene til å bli aktive, ta i bruk mulighetene, det må skapes rom for deres livsutfoldelse, og virkelighetsforståelse. Vi har mye å bidra med i global sammenheng på dette området og gi våre innvandrere del i det norske syn på likeverd og likestilling.

Den største utfordringen i verden i dag innenfor likestillingen mellom kjønnene er kanskje å utforme mannsrollen i harmoni med en aktiv og velutdannet kvinnerolle.

Oppvoksende generasjoner, Kirkevekst, Trosopplæring er også en del av det vi ikke kan betale oss ut av, men vi må engasjere oss, bry oss. Det er helt nødvendig om det skal komme noen etter oss og føre troen videre.

Bibeloversettelsen, nytt og moderne språk, vi er en del av Bibelselskapet som har stått for arbeidet. Vi kan være stolt av det. Jeg vil bare si, ta Bibelen i bruk, les og gi bort Bibelen så raust du kan. En annen ting er at i forhold til den KRL-generasjonen og senere, RLE-generasjonen bør vi vurdere å gå tilbake til urkristen praksis; lese mer i bibelen når vi er sammen. Det er ikke noen selvfølge at når vi refererer til en lignelse, fortelling eller hendelse beskrevet så husker vi alle hva det er og vet å finne frem til det på egen hånd. Vi bør lese det i sin helhet og la det bli en del av våre samlinger, mer enn tidligere.

Grunnlovsendringen er en viktig ting. Det vil si at ingen kirke har enerett på å definere seg som den ene, vil er alle å betraktet som likestilte. Det kan komme til å bety mye for oss som er minoritskirke i Norge. Vi håper på at staten vil samle alle kirkene i ett departement og behandle alle likt. Tidligere var alle med unntak av den norske kirke under justisdepartemenet, de anser oss tydelig ikke som et ordensproblem mer, i dag er vi organisert i Kulturdepartementet. I Fremtiden vil vi kanskje få et kirkedepartement og kirkeminister som er like mye vår som andre kirkers.

Vi har en metodist som generalsektetær i Norges Kristne Råd. Vi har alltid som kirke vært aktive i NKR og det vil vi fortsatt være. Metodistkirken har hatt styreleder under oppbyggingen av ett felles kristent råd i Norge, i dag har generalsekretær med kirketilhøringhet i Metodistkirken. Det er bekreftelse på at vi er og i fremtiden vil være en engasjert brobyggerkirke i kirke-Norge.

Vi er aktive under genralkonferansen og har fått inn betydelige personer i styrende organer for den globale kirke. Yngste delegat i konferansen og han deltok aktivt, det kunne vi alle følge med på.

 Sentralkonferansen står foran betydelige endring da Sverige forlater UMC. Hele biskopsområdet vil gjennomgå betydelige endringer og vi kan velge om vi vil engasjere oss, dele vår «rikdom» og da tenker jeg ikke på penger, men erfaring, engasjement, glede og kjærlighet med å være aktivt med.

Menighetsplanting, IMCO 1.pinsedag ble en høytidsdag, en menighet som står for det multikulturelle, fellesskapets verdier, vi er heldig, privilegert, som har fått en slik menighet innen våre rekker. La oss skape rom for dem og deres engasjement.

Hva er det som sitter igjen etter ett år… er det «den rike mann-holdninger» eller er det en raus og inkluderende holdning, en solidaritet hvor «båten vi sender ikke bare er en symbolsk båt, men noe som viser virkelig omsorg, bry seg om holdning, som koster oss mer enn noe rast kan gjøre og så gå ut av kirken uten særlig endring innenfra?

Jeg har en drøm, at vi som kirke skulle bli en virkelig inkluderende kirke, at vi fokuserte på mulighetens Gud, og virkelig ser etter endringer i oss selv som kan virkeliggjøre noe Guds Rike blant oss. Jeg har lyst til at vi skulle opprette en pris, inkluderings-pris.

Til enkelt person, grupper, organisasjon, eller menighet som har gjort noe spesielt for å inkludere nye eller de som sjelden går i kirken til aktiv deltagelse i menighetens liv og tjeneste.

Tilsynsmennene har nevnt tanker som

•    å aktivisere lekfolk
•    - bety noe for folket, utvikle menighetens kreativitet
•    Forteller om oppfatninger at i kirken snakker vi bare om oss selv

Hva om vi hadde en slik pris, nominert av menighetene, utdelt på neste Årskonferanse med sterkt fokus på hvordan noen har utført banebrytende tiltak for å fremme inkludering i menigheten.

Blir dere med på det?

Berit Westad








NYESTE ARTIKLER
Mens vi nærmer oss den ekstraordinære generalkonferansen i februar 2019, sier biskop Christian Alsted at veien frem som en samlet kirke er å forbli i dialog med hverandre. Les mer
Her er programmet. Les mer
Sommerens høydepunkt venter på deg Les mer

NETTREDAKTØR

Karl Anders Ellingsen

© 2012 Metodistkirken i Norge.
All rights reserved.

Metodistkirkens logo - korset og flammen - er et internasjonalt registrert varemerke.

ORGANISASJONSNR. (HOVEDNR)

974 230 887

E-post: hovedkontoret@metodistkirken.no

Bankgiro: 8220.02.83747

METODISTKIRKENS HOVEDKONTOR

Postadresse: Postboks 2744 St. Hanshaugen, 0131 OSLO

Kontoradresse: Akersbakken 37, 0172 OSLO

Tel: 23 33 27 00

Powered by Cornerstone