En relevant, åpen og vital kirke, hvor mennesker finner tro og tilhørighet, og utrustes til tjeneste som Jesu etterfølgere

Forsiden>En kirke for alle

En kirke for alle

22.06.2017
Tilsynsmennenes tale til årskonferansen 2017.
En kirke for alleTilsynsmennene fikk god hjelp av frivillige til å konkretisere poenger i talen med erfaringer fra menighetene.


Tilsynsmennenes tale
Årskonferansen 2017

 
Vi starter med å synge to vers av konferansesalmen- «Håpstango»


Fordi han kom og var som morgenrøden og
brøt Guds taushet og vår angst for døden,
fordi han gjennom handlinger og taler,
har lukket porten opp til himlens saler,
fordi han var Guds sønn og en av våre
og gikk omkring i gater og i gårder,
fordi han lot de siste bli de første  
og lot de blinde se og småfolk trøste,
 
Så kan vi holde ut i vonde tider,
så vet vi Gud er nær selv når vi lider,
så kan vårt brutte håp som solen stige,
så kan vi se at kommet er Guds rike.
Så kan vi holde ut i vonde tider,
så vet vi Gud er nær selv når vi lider,
så kan vårt brutte håp som solen stige,
Gud er hos oss.
 
Fordi han jaget kremmerne fra templet
og innbød dem de fromme hadde stemplet,
fordi han lo når barna sang og danset
og spredte liv som prester ikke sanset,
fordi han tømte kalken uten klage
og måtte gallen fra vår ondskap smake,
fordi han bar sitt kors og våre synder
slik at hans død vårt nye liv forkynner,
 
Så kan vi holde ut i vonde tider,
så vet vi Gud er nær selv når vi lider...

 

 


EN KIRKE FOR ALLE
Årets konferansetema virker i utgangspunktet ukomplisert. Kirken er jo for alle, og derfor sier vi stadig at «Alle er hjertelig velkommen». Det samstemmer med evangeliets ord om «alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn» (Joh.1.12). Men er kirken virkelig for alle? Er Metodistkirken i Norge en kirke som har og gir rom til alle mennesker som ønsker å være en del av fellesskapet? Gir vi rom og muligheter for alle til å bruke sine gaver og til å forme og lede kirken?  

Gir vi rom for barn og ungdom? Rom til å være seg selv, rom for leken, sangen og dansen, rom for tro, felleskap, lovprisning, musikk og lovsang.

Gir vi rom for mennesker med ulike tanker og meninger, for mennesker med ulik kulturell og nasjonal bakgrunn, for mennesker med ulik sosial og økonomisk status, er rommet like stort for kvinner og menn, og hvordan rommer vi mennesker med ulik seksuell legning?

Gir vi rom til mennesker med ulike funksjonshemminger? Er våre kirker tilgjengelige, er det mulighet for å kunne delta selv om man ikke går, ser, snakker eller hører like godt som andre?

Gir vi rom for dem som lider, for dem som har måtte holde ut i vonde tider, for dem som er utsatt for vold og overgrep? For dem som er redde. Er de rom vi skaper trygge, er det rom hvor mennesker kan finne håp og ny fremtid?

Hver av konferansens dager har fått undertema som henter ord fra salmen vi nettopp sang, og samtidig løfter vi fram de områdene som vår kirke og denne Årskonferansen har sagt skal være i fokus.

Kirkens misjon og oppdrag
I en tid hvor kirkens enhet utfordres på mange ulike måter er det viktig å løfte fram noe av det unike med å være en Metodistkirke. I det følgende er mye av teksten basert på den forståelsen av å være kirke som er formulert i vår «Lære og Kirkeordning» (BOD), og vi anbefaler gjerne at teksten blir gjenstand for videre studier.

En kirke med et oppdrag
Metodistkirkens oppdrag er å forme disipler for Jesus Kristus slik at verden forandres. Dette skjer først og fremst gjennom arbeidet som gjøres med utgangspunkt i de lokale menigheter. Jesu ord i Matteusevangeliet motiverer oss: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (28.19-20) og ‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’  Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ (22.37,39)

Vi tror vi former disipler når vi tar del i Guds misjon i verden i ord og handling og
-    Inviterer mennesker til fellesskap med Jesus Kristus
-    Leder mennesker til dåp, tro og bekjennelse
-    Utruster og fostrer til et kristent liv
-    Sender mennesker for å leve i samfunnet som kjærlighetsfulle og rettferdige tjenere- som helbreder de syke, gir mat til de sultende, rom for de fremmede, setter undertrykte fri.

En sammenbundet kirke
Ordet «Connectional» er vanskelig å oversette direkte til norsk. Det er avledet av ordet «connection» som best kan oversettes med sammenbundet eller sammenkoblet. Ordet er helt sentralt for hvordan vi som Metodistkirke (UMC) forstår oss selv – og på norsk har vi derfor valgt å si at vi er en konneksjonal kirke. Det bilde som best beskriver det å være konneksjonal er at vi er knyttet sammen som ringer på en lenke. Som medlem av kirken er vi bundet sammen med alle andre medlemmer i Norge og med kirkens medlemmer rundt omkring i verden. Som menighet er vi bundet sammen med de andre menighetene innenfor vår «Årskonferanse», som Årskonferanse er vi bundet sammen med Årskonferansene i vår region – Nord Europa og Eurasia (Sentralkonferansen). Og sammen med de andre regionene utgjør vi til sammen The United Methodist Church – en verdensomspennende kirke med mer enn 12 millioner bekjennende medlemmer, 45 tusen menigheter og 57 tusen prester/diakoner i 133 Årskonferanser. Vi har også nære relasjoner til de øvrige metodistiske kirker i Europa og verden. Et fellesskap som til sammen utgjør mer enn 150 millioner mennesker.  

I vår felles «Lære og Kirkeordning» beskrives dette fellesskapet som et vitalt nettverk av relasjoner, hvor vi deler en felles historie og tro, en felles lære og kirkeordning, et felles lederskap, og hvor vi står sammen i misjon og tjeneste.  Det sies også at fellesskapet forplikter, at vi står til ansvar for hverandre – og at vi ved å tilhøre kirken har inngått en pakt, en avtale- med hverandre.   Konkret kommer dette til utrykk når vi avgir løfter og blir bekjennende kirkemedlemmer, - vårt fellesskap og våre rettigheter og forpliktelser gjelder da både den lokale menighet og i hele kirken. Ordinasjonsløftene som kirkens prester og diakoner gir binder sammen i et paktsfellesskap med alle kirkens prester og diakoner – og gir rettigheter og forpliktelser i hele det konneksjonale fellesskapet.

For at et kirkefellesskap som vårt skal kunne fungere er enhet og frihet viktige begrep og verdier.  Vi er en forent kirke, samtidig må kirken ha frihet til å organisere seg og utføre sitt oppdrag i de mange ulike lokale kulturer og sosiale kontekster.

Helt fra kirkens begynnelse har misjonsoppdraget vært viktigere enn kirkelige strukturer. Metodistkirkens forståelse av det å være kirke må forstås i skjæringspunktet mellom kirken som guddommelig institusjon på den ene siden, og en sosiologisk og historisk størrelse på den andre. Nettopp fordi den er Guds kirke, må den være tilpasningsdyktig etter som menneskenes behov endrer seg.

En inkluderende kirke
Det er flott å være en del av et kirkefellesskap som går på tvers av de grenser som ofte skiller, og som i sin konstitusjon understeker at vi skal være en inkluderende kirke, hvor det fremholdes at alle mennesker har hellig verdi, og at alle uansett rase, farge, nasjonal tilhørighet, sosial og økonomisk status skal kunne delta og tilhøre i kirken.

Det er samtidig krevende og utfordrende å tilhøre et slikt kirkefellesskap, særlig når uenigheten blir stor om hva vi skal lære og praktisere, og når kirkens ordninger gjør at mennesker ikke føler seg fullt ut inkludert i fellesskapet. Dette har vi mange eksempler på i historien og vi ser det nå i samtalene og debattene omkring homofilispørsmålet og menneskers seksualitet.

Metodistkirken i Norge sammen med Sentralkonferansen støtter og er positive til de forsøkene som nå gjøres gjennom den såkalte «A way forward» -kommisjonen. Vi håper det vil være mulig å finne løsninger som gjør at Metodistkirken(UMC) fortsatt kan være en forent kirke som utfører sitt misjonsoppdrag både globalt og lokalt.

I tjeneste med fattige                        
Vi vil være med og bekjempe fattigdom og ta diakonalt og sosialt ansvar i relasjon til mennesker i nød.  Dette har denne Årskonferansen vedtatt som ett av fire fokusområder for kirken. I tillegg vedtok fjorårets konferanse følgende mål: Vi vil bidra til at alle våre menigheter innen 2019 har et lokalt arbeid for flyktninger og andre mennesker i nød.

Det finnes flere gode eksempler på hvordan menighetene har satt i gang slikt arbeid, og vi henviser til rapporten fra distriktene og menighetene som følger talen.

Her vil vi påpeke at det også er viktig med en prinsipiell tenking og samtale omkring dette fokusområdet, og vi tror de tanker som fremkommer i Kari Hays forslag til denne årskonferanse er en god start: «For at dette arbeidet skal gi mening, må vi vite hva vi snakker om. I min bibelgruppe på Bjølsen hadde vi ”De fattige” som tema. Vi brukte tekster fra Bibelen og sammenlignet med vår egen tid. Vi fant raskt ut at fattigdom ikke betyr det samme i alle kontekster. For Jesus var de fattige et begrep som dekket enker, foreldreløse og utlendinger. Hvem er våre fattige, og hva slags fattigdom representerer de? Hvordan møter vi dette? Jeg har lagt merke til at mange raskt begynner å snakke om prosjekter med en gang dette kommer på banen. Straks er vi over i noe vi gjør FOR, ikke sammen MED. Jeg tror at vi må gjøre et stykke tolkningsarbeid, så vi identifiserer tematikken inn i vår egen sammenheng og tar det derfra, til den enkelte menighet. Det er også svært viktig å gå den motsatte veien, nemlig å få gode, dokumenterte historier fra lokalmenighetene som kan gis videre.»

I vår tale til konferansen for 6 år siden sa vi: I 1770, da metodistvekkelsen enda var i sin begynnelse gav metodistene over 30 % av sine samlede gaveinntekter videre til de fattige, 30 år senere var dette halvert til ca 14 %, i dag gir vi ikke mer enn ca 3 % til bekjempelse av fattigdommen.  Samtidig har kirken blitt et av de økonomisk rike protestantiske kirkesamfunn. Denne sammenlikningen er ikke mindre aktuell i dag. Et sitat fra kirkens «Sosiale prinsipper» viser både kompleksiteten i temaet, og peker på mange muligheter for å gjøre noe:” Som kirke er vi kalt til å støtte de fattige og utfordre de rike. For å kunne lindre fattigdom støtter vi følgende tiltak; nødvendig inntekt, god utdanning, anstendige boligforhold, yrkesutdanning, meningsfylte jobbmuligheter, kvalifisert tilbud om lege- og sykehusbehandling, radikale forandringer som gjør velferdstiltak mer menneskevennlige samt arbeid for fred i konfliktområder og for å bevare skaperverkets integritet.

Vi har spurt Kari Hay om hun kan dele med oss noen konkrete eksempler fra menighetens arbeid på Bjølsen: Muntlig delt på konferansen.

En livsnær kirke – «så kan de brutte håp som solen stige»
Det å være livsnær bør utfordre oss. Vi mener at det innebærer å ha fokus på de rundt oss.  Her vil det å arbeide med menighetens utadrettethet være viktig.

Årskonferansen har gitt klare føringer for menighetsutvikling, og vi har støttet dette med både ansettelser og oppbygging av frivillig-team som ressurser for menighetene i dette arbeidet.  Kirken tilbyr nå alle menigheter mulighet for å se på hvordan menigheten er og hva den drømmer om å bli. Vi ønsker at alle menighetene skal ha et bevisst perspektiv på fremtiden og at alle legger planer ved hjelp av de verktøyene som passer menigheten.  Flere menigheter har nå laget et veikart for videre utvikling.  Vi mener det er viktig at vi stiller oss spørsmål som: Hva gjør en menighet relevant her i mitt lokalmiljø?  Hvilke behov finnes i lokalmiljøet og hvilke behov kan vi møte? Hvordan kan vi invitere mennesker til fellesskap med Jesus Kristus?

Innspill fra Hammerfest og Finnsnes menigheter. Muntlig delt på konferansen.

En evangeliserende kirke – «så kan vi se at kommet er Guds rike»
Metodistkirken i Norge hadde sin største vekst fra 1856 – 1900. Alle menigheter er resultat av menneskers tro og vilje til å gå utover egne grenser for å følge Guds kall. Vi har gjort en del erfaringer med å starte nye menigheter. Disse erfaringene kan vi bygge på. Samtidig har andre kirkesamfunn også gjort verdifulle erfaringer som vi kan lære av, ikke minst av de som starter nye trosfellesskap der de bor eller dit de flytter. Vi er glade for at det er flere unge som nå er med i et Nasjonalt team, som har fokus på hvordan vi som kirke kan etablere oss på flere steder i Norge. Vi ønsker å heie på og støtte de som vil følge Guds kall til å starte et nytt trosfellesskap. Et godt eksempel på at Guds kall er levende og at det er mulig å nå nye grupper av mennesker er et nytt trosfellesskap i Åsane ved Bergen, som startet opp etter et Alpha-kurs.

Miriam, en av deltagerne i husfellesskapet, vil fortelle hvordan det var å starte opp og hva som har hendt siden. Muntlig delt på konferansen.

En utrustende kirke – «fordi Guds budskap om ham ikke stanser»
Kirkens oppdrag er å forme disipler for Jesus Kristus slik at verden forandres. Da er det viktig at kirken etablerer redskaper som støtter opp under dette. Vi ønsker å skape program som kan hjelpe menighetene. For det er i menighetene at utrustingen skal foregå og foregår. Dette er noe vi ønsker å stimulere. Det er flott å oppleve at det er flere som har tatt og som tar lokalpredikant kursene som blir tilbudt, og til høsten planlegges eget kurs på nordre distrikt. En arbeidsgruppe under MNA forbereder nå for tiden et lederutviklingsprogram for ledere i kirken som skal være med å styrke den lokale menigheten. «Verdibasert ledelse i Metodistkirken», tar sikte på å øke den ledelses-faglige kompetansen hos alle ledere i kirken, både ansatte og frivillige, og forankre dette i disippelskap. Studiene vil være vinklet inn mot utfordringene en leder møter i arbeide i menighetene, men vil også gi kompetanse som vil være relevant for ledere generelt. Det er vårt ønske at alle med lederansvar i kirken gjennomfører dette studiet. Gjennom kirkens samarbeid med MF, tar vi sikte på at de som ønsker det, kan avlegge eksamen og få studiepoeng, selv om dette altså vil være opp til den enkelte. Det tas sikte på oppstart av programmet våren 2018.

Kirkens ansikt endres
For ti år siden var mange av våre menigheter svært homogene.  Dette har endret seg raskt i disse årene, og dette åpner for nye misjonale muligheter og utfordringer.  Det skjer stadig endringer i befolkningen i vårt land. Vi får nye innbyggere, med ulik kulturell og religiøs tradisjon. Det er stor grad av mobilitet, ved at folk flytter for å finne arbeid og bosted. Det bygges nye tettsteder, gjerne i nærheten av de store byer, og tradisjonelle byområder endres. Noen tradisjonelle bygdesamfunn endres, noen ved betydelig synkende folketall og noen ved nye sentrumsdannelser. Det skjer stadig endringer i frivillig engasjement og deltakelse. Det er behov for jevnlig å reflektere over hva det vil si å være kirke og menighet, og hvordan en skal være det på det stedet en bor. Det er oppmuntrende å se at flere av våre menigheter tar disse mulighetene alvorlig og engasjerer seg i mennesker og tilbyr eksempelvis språkskoler o.a. Noen eksempler på et slikt arbeid har vi Stavanger, Kristiansand og Svolvær.  I tillegg er det flere menigheter som retter arbeidet sitt mot det mangfoldet de nå møter i sitt nærområde. De menighetene som klarer omstillingen til det multikulturelle samfunnet, vil være relevante inn i framtiden.
Innspill fra Solveig Skaara, Kristiansand. Muntlig delt på konferansen.

Bemanningssituasjonen
Det er flere ting som er svært gledelig i forhold til pastoral betjening av våre menigheter.

For det første har vi en god gruppe av studenter på Metodistkirkens teologiske seminar. Flere unge opplever kall til preste- og diakontjeneste, en del av disse har kommet langt i sine studier, og signaliserer tydelig at de har til hensikt å gå inn i tjeneste i Metodistkirken.

Det er gledelig at vi har fått på plass en hel stilling i Sør-Troms og Nordland. Dette har vi jobbet mot i flere år, og har tro på at det skal bli en positiv styrking for hele landsdelen ved at vi kan tilby diakon Helen Byholt Lovelace en full stilling på distriktet. Samtidig styrker det også vårt gode økumeniske samarbeid med Dnk, da en viss prosent av hennes stilling vil være å gjøre tjeneste som diakon i Dnk i Skånland.

Det er en bevisst satsing at vi i år utnevner vår første afrikanske prest, Victor Sekyere fra Ghana.  Han er en frukt av vår internasjonale menighet i Oslo. Han skal arbeide som prest i Egersund. I tillegg ønsker vi å utfordre menighetene i Rogaland til å starte arbeid med student- og migrantarbeid. Vi ønsker på den måten å styrke arbeidet med det internasjonale miljøet som finnes i Rogaland.

Dessuten arbeider vi med en ytterligere styrking av migrasjonsarbeidet i Norge og drøfter muligheten for et samarbeid med General Board of Global Ministries.

Det er en stor glede at vi hvert år kan ta imot nye prester og diakoner. Vi får høre historier om at mennesker mottar kall fra Gud til tjeneste i vår kirke, og som brenner for å tjene Jesus Kristus med sine liv. Samtidig er det en realitet at det er utfordrende og kunne tilby gode lønns- og arbeidsvilkår. For mange av våre menigheter innebærer det en vesentlig økonomisk utfordring å skulle lønne en prest i full stilling. Det er nødvendig at flere av våre pastorer har ansvar for mer enn en menighet. På den annen side skal også arbeidstiden være fylt med meningsfulle oppgaver. Det innebærer tilpasninger i hvert enkelt tilfelle ut fra hvilke ressurser som en menighet for øvrig er i besittelse av og ser seg tjent med.

Vi vil understreke at basisen for gode framtidsrettede menigheter ligger i at vi har lekfolk som er med og tar ansvar og bygger positive fellesskap hvor mennesker finner sin naturlige plass for tro og tjeneste. Vi tror det vil være viktig i årene som kommer at lekfolk skoleres også i forhold til å delta i forkynnelsen. Ikke minst i forhold til bemanningssituasjonen generelt, men det vil også være viktig som selvstendig bidrag inn i det å være menigheter og fellesskap som oppleves relevante for mennesker i våre lokalsamfunn.  

Statistikk
Vi må erkjenne at medlemsstatistikken for siste år totalt sett går tilbake for kirken vår. Utviklingen i gudstjenestebesøk er heller ikke i tråd med de målsettinger vi har satt oss. Til tross for at arbeid med å øke medlemstallet har hatt et sentralt fokus i vårt strategiarbeid de senere årene, har det så langt ikke gitt vesentlige resultater. Det vi ser er at et tydelig utadrettet fokus og en bevisst utvikling av disipler er de faktorer som framfor alt skaper en positiv vekst i menighetene. Samtidig er det gledelig at flere av våre menigheter tar opp nye medlemmer og ikke minst også unge mennesker. Vi gleder oss over at det er mange positive signaler tilknyttet arbeidet med visjoner og strategi i menighetene våre. Vi tror at dette er et viktig arbeid som vil gi resultater på sikt. Menighetsbygging vil alltid være et langsiktig arbeid og det er med glede vi kan se positive resultater også her og nå.

En av menighetene som har tatt opp nye medlemmer det siste året er Arendal. Der fikk vi også være med å innvie en nybygd og fantastisk flott kirke i februar 2017. Vi gleder oss over at dette har latt seg realisere og har tro til at dette skal få stor betydning for menigheten virksomhet framover!

Det faktum at medlemstallet totalt sett er synkende er en situasjon som gjelder også for Barne-og ungdomsforbundet vårt. Vi har spurt MBU`s leder Stephanie Buadu om hun vil si litt om hva de skulle ønske at vi som kirkens ledelse ga uttrykk for i denne sammenhengen. Delt muntlig på konferansen.

 

Utfordringer fra Sentralkonferansen


Vold og seksuelle overgrep
Det ble vedtatt en resolusjon som utfordrer oss som kirker og menigheter til å ta på alvor at mennesker utsettes for ulike former for vold og overgrep. Våre menigheter kan og bør være viktige arenaer for å skape gode miljøer der det er åpenhet for å snakke om det som er vanskelig. Det kan skje både gjennom forkynnelsen, i sjelesorg og i gruppesammenheng. Sentralkonferansen utfordrer alle menigheter til å ha fokus på å skape trygge miljøer hvor ofre kan kjenne seg ivaretatt og hvor man gjennom åpenhet er med å forebygge at vold og overgrep finner sted.

Videre utfordrer sentralkonferansen både årskonferansene og alle kabinett til å være med å stå i spissen for å holde fokus på vold og overgrepsproblematikk. Spesielt gjennom å holde seminarer for prester/diakoner og andre som deltar i sjelesorgarbeidet. Til informasjon var dette tema på en fagdag for prester og diakoner på østre distrikt i 2016.

Klima
Sentralkonferansen vedtok også en resolusjon som utfordrer alle i forhold til klimaproblematikken. Både som enkeltmennesker og som menigheter utfordres vi til å tenke gjennom vår ressursbruk og hvordan vi kan bidra til et forbedret miljø.  Alle predikanter utfordres til å ha med i sin forkynnelse viktigheten av å ta vare på Guds skapelse, og at dette er en naturlig del av disippelgjøringen. Resolusjonen peker på hvordan vi som kirke kan bevisstgjøre oss på å benytte moderne kommunikasjonsteknologi og på den måten begrense reisevirksomheten og bidra til å redusere utslipp.

Sist uke var vi en av underskriverne på et opprop fra norske kirkeledere med tittelen «Vern om skaperverket». Vi siterer fra oppropets avslutning: Vi har et valg: Ved stortingsvalget til høsten skal vi velge ledere for de neste fire årene. Vi trenger modige politikere som tar ansvar i en av menneskehistoriens alvorligste kriser. Som medborgere har vi alle et ansvar for å bruke vår stemmerett for å fremme rettferdighet og vern om skaperverket. Som ledere for kirker, kristne organisasjoner og diakonale og teologiske fagmiljø i Norge vil vi samarbeide med alle gode krefter for å danne folkebevegelser som kan forandre samfunnet nedenfra. Vi må være villige til å endre vår egen livsstil og forbruk. Vi må støtte politikere som tar ansvar for større klimavennlige samfunnsendringer. Sammen kjemper vi for en bærekraftig framtid for alle mennesker og hele Guds fantastiske skaperverk.

Migrasjon
«Det dere gjorde mot en av disse mine minste, har dere gjort mot meg», sier Jesus. Vi opplever at store menneskemengder er på flukt i vår tid. På flukt fra krig og trusler. Mange kommer til Europa og det utfordrer landene på ulike måter. Vi blir vitner til at myndigheter lett får et fokus på hvordan vi kan få sendt flest mulig i retur, mer enn å ha fokus på hvordan vi kan være til hjelp for flest mulig. En resolusjon fra Sentralkonferansen utfordrer oss som kirke til å ta klart standpunkt for å være til hjelp for mennesker som kommer til oss. I stedet for å ha et fokus på våre egne utfordringer knyttet til en sterk migrasjon utfordres vi til å se de positive mulighetene som det å bygge fler-kulturelle samfunn og fellesskap kan bidra til. Det er gledelig at flere av våre menigheter lar seg utfordre til praktisk handling og som også opplever at det i stor grad beriker menighetene.

Terror og frykt
Vi opplever i våre dager at en ny form for terror gjør seg stadig mer gjeldende også i vår del av verden. Ikke bare selvmordskandidater men også personer som velger å kjøre bil inn i folkemengder har skjedd flere steder i Europa bare de siste månedene. Dessverre er det ikke til å komme forbi at de oppnår mye av det de ønsker, nemlig å skape frykt og utrygghet. Trygghet er en grunnleggende verdi i vår kultur som vi må kjempe for å ivareta.

Vi vil understreke at vi som kirke og som lokale menigheter har et stort samfunnsansvar i å være med å motvirke en fryktkultur gjennom å bygge åpenhet og tillit mellom mennesker fra forskjellige religioner og kulturer.

Det å kjenne trygghet er noe vi alle er sterkt i behov av både som enkeltmennesker og samfunn. Som kirke er det også en viktig del av vårt kristne budskap og forkynne at Guds rike er gitt oss slik at vi kan leve i fellesskap og trygghet med vår Skaper og Herre.

Vi vil utfordre våre menigheter til å være med å stå opp mot alle nedbrytende krefter som vil være med å skape fryktkultur i vårt folk og samfunn. La oss ta vare på hverandre og våre fellesskap som sunne og gode arenaer for håp og tro!

La oss avslutte med sammen å synge siste vers av «Håpstangoen», som en felles bekjennelse av vår tro på at livets og kjærlighetens krefter skal seire: «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8.38-39)


Fordi en morgen så ham sprenge graven og
dødens brodd ble brutt den dag i haven,
fordi Guds budskap om ham ikke stanser,
men bryter ut i sanger, ord og danser,
fordi hans Ånd får hjerter til å smelte, og
med et pust får murer til å velte,
fordi hans Ånd får gamle til å drømme, gir
unge syner om at liv kan strømme,

Så kan vi holde ut i vonde tider, så vet vi
Gud er nær selv når vi lider,
så kan vårt brutte håp som solen stige, så
kan vi se at kommet er Guds rike.
Så kan vi holde ut i vonde tider, så vet vi
Gud er nær selv når vi lider,
så kan vårt brutte håp som solen stige, Gud er hos oss.

 

Øyvind Helliesen   Svein Veland   Steinar Hjerpseth

 

NYESTE ARTIKLER
Mens vi nærmer oss den ekstraordinære generalkonferansen i februar 2019, sier biskop Christian Alsted at veien frem som en samlet kirke er å forbli i dialog med hverandre. Les mer
Her er programmet. Les mer
Sommerens høydepunkt venter på deg Les mer
Lignende artikler

NETTREDAKTØR

Karl Anders Ellingsen

© 2012 Metodistkirken i Norge.
All rights reserved.

Metodistkirkens logo - korset og flammen - er et internasjonalt registrert varemerke.

ORGANISASJONSNR. (HOVEDNR)

974 230 887

E-post: hovedkontoret@metodistkirken.no

Bankgiro: 8220.02.83747

METODISTKIRKENS HOVEDKONTOR

Postadresse: Postboks 2744 St. Hanshaugen, 0131 OSLO

Kontoradresse: Akersbakken 37, 0172 OSLO

Tel: 23 33 27 00

Powered by Cornerstone