En relevant, åpen og vital kirke, hvor mennesker finner tro og tilhørighet, og utrustes til tjeneste som Jesu etterfølgere

Forsiden>Menneskerettigheter og metodistisk teologi

Menneskerettigheter og metodistisk teologi

18.12.2018
Langlesing
Menneskerettigheter og metodistisk teologiIllustrasjonsbilde.

Av tilsynsprest Knut Refsdal

Menneskerettigheter og metodistisk teologi


Innledning

De som utarbeidet Verdenserklæringen for menneskerettighetene i 1948 tilhørte ulike trosretninger og livssyn. Derfor var det ikke mulig for dem å komme fram til enighet om menneskerettighetenes dypeste prinsipper eller begrunnelser. Allikevel klarte de å komme fram til reell enighet om omfattende universelle rettigheter. Dominikanerinnen Anne Bente Hadland hevder at det var nettopp det at man unnlot å svare på spørsmålet om hvor menneskerettighetene kommer fra, som muliggjorde enighet om dem. Årsaken til at dette lyktes var at partene - med basis i sine egne overbevisninger - kunne slutte opp om menneskerettighetenes utforming, til tross for at de enkeltes begrunnelser varierte veldig (Eidsvåg og Larsen 1997:45-46, 81).

Den norske advokaten Njål Høstmælingen, som har utgitt en rekke bøker og artikler knyttet til internasjonal rett, internasjonale menneskerettigheter og næringslivets samfunnsansvar, sier at mange ulike verdier - ofte karakterisert som for eksempel "kristne", "muslimske", "humanistiske", "sanne" og "liberale" - har og har hatt betydning for utviklingen av menneskerettighetene (Høstmælingen 2010:18-19).

Filosofen Tore Lindholm peker på et interessant utviklingstrekk når han hevder at mennesker som tilhører ulike religioner og livssyn, i økende grad de siste 50 årene, på egne premisser, har gitt uforbeholden støtte til hele "menneskerettighetspakken" (Eidsvåg og Larsen 1997:49). Dette er en positiv utvikling, som dog ikke er helt selvsagt. De aller fleste religioner bærer, i større eller mindre grad, preg av å være totalomfattende fortolkninger av tilværelsen som ikke gir rom for alternative fortolkninger. Det at man derfor innrømmer andre retten til å definere, fortolke og begrunne ut fra sine ståsted, er derfor gledelig. Man kan også hevde at det har vært nødvendig, gitt de endringene verden har gjennomgått de siste tiårene, som har gjort at mennesker med ulik religiøs tro, og mennesker uten religiøs tro, på helt andre måter enn før må forholde seg til hverandre.

Hadland refererer i denne forbindelse til "Erklæring om religionsfriheten" fra Det annet Vatikankonsil som et uttrykk for at Den katolske kirke landet på det plurale samfunns side. Med dette erkjente Den katolske kirke at den ikke er kirke i et monolittisk samfunn hvor bare "sannheten har rettigheter", men at "friheten", ikke "sannheten" er den forenende faktor. Når Den katolske kirke ga sin tilslutning til Menneskerettighetserklæringen, var det blant annet fordi den så nødvendigheten av å samarbeide med alle gode krefter i kampen for menneskets frihet og rettigheter. Tilslutning til menneskerettighetene blir således uttrykk for et viktig møtepunkt for religioner og livssyn. Dette er, som Lindholm sier, viktig for å sikre oppslutningen om menneskerettighetene i dagens verden (ibid:54).

Det finnes imidlertid også en annen side: Religioner og livssyn, som bør være ressurser for det gode, har blitt og blir brukt for å rettferdiggjøre brudd på menneskerettighetene.

Det finnes ikke enkle svar på hvorfor det er sånn, men to forhold peker seg ut. For det første er det et faktum at tekstgrunnlaget i våre hellige skrifter kan tolkes i ulike retninger. Augustin er ett eksempel fra kirkens historie: Han gav voldelig bekjempelse av annerledes troende en teologisk begrunnelse I kirkens historie har noe av den samme tankegangen senere blant annet gitt seg utslag i korstog, heksebrenninger, økonomisk utbytting, kolonialisme og rasisme - selv om det også har vært andre strømninger som har gjort seg gjeldende, noe Tertullian og Hubmaier er to eksempler på (ibid:100, 102). Det samme forholdet gjelder for andre religioner og livssyn. For det andre kan det handle om noe så enkelt som at religionenes jordiske tjenere ofte har vært opptatt av helt andre ting enn menneskeverd og menneskerettigheter. Religiøs autoritet og makt har ofte vist seg å være en livsfarlig kombinasjon.

Lindholm sier at skillelinjene ikke går så mye mellom de forskjellige religioner og livssyn som mellom de ulike retningene innen hver tradisjon. Uenigheten mellom Saudi-Arabia og Pakistan i 1948 om forståelsen av religionsfrihetsbegrepet i islam, illustrerer dette godt: Mens Saudi-Arabia stemte mot denne rettigheten, begrunnet i islam, hevdet Pakistan at Saudi-Arabias posisjon gikk ut over islams ære og argumenterte stikk motsatt (ibid:45).

Den sentrale utfordringen menneskerettighetene møter religioner og livssyn med, er derfor denne: "Finn fram til et klart og forpliktende grunnlag i din tro og i ditt livssyn som motiverer deg til å gi full støtte til det menneskerettslige normsystemet - uten at du dermed monopoliserer menneskerettighetene" (ibid:54).

I denne artikkelen vil jeg vise hvordan man i metodistisk tradisjon har kommet til rette med tanken om universelle menneskerettigheter og hvordan man kan argumentere teologisk for menneskerettslig tenkning innen denne tradisjonen.

Når disse temaene skal behandles, er det helt nødvendig å knytte refleksjonen til sentrale trekk i metodistisk teologi. Sammenhengen mellom teologi og samfunnsengasjement generelt, er nemlig helt vesentlig for å forstå metodismens engasjement for menneskerettighetene spesielt. Det går en tydelig linje fra teologien via samfunnsengasjementet til menneskerettslig tenkning. I den første delen av oppgaven vil jeg derfor presentere noen grunntrekk i metodistisk teologi som har særlig betydning for dette temaet og knytte disse til det samfunnsengasjementet som alltid har preget metodismen. I den andre delen av oppgaven vil jeg relatere dette mer spesifikt til menneskerettslig tenkning, ved å trekke veksler på fire nåtidige teologer og offisielle standpunkt fra The United Methodist Church (heretter omtalt som Metodistkirken.)

 

Teologi og samfunnsengasjement

Når det skal sies noe karakteristisk om metodistisk teologi, så er nåde et nøkkelord. Guds nåde er det som danner utgangspunkt og sentrum i en metodistisk forståelse av kristen tro. Book of Discipline uttrykker dette slik:

Grace pervades our understanding of Christian faith and life. By grace we mean the undeserved, unmerited, and loving action of God in human existence through the ever-    present Holy Spirit (UMC 2012a:49).

Nåden ses på som det grunnleggende i tilværelsen. Uten Guds nåde ville ikke verden ha eksistert, og det at Gud skapte, er et uttrykk for Guds nåde. Derfor er nåden universell og ikke et eneste menneske står utenfor den.

Henvisningen til nåden gir oss dermed også det grunnleggende perspektivet på hva det vil si å være menneske: Vi mennesker er skapt i Guds bilde og elsket av Gud. Det er det første og viktigste kristen tro forteller oss om oss mennesker. Hver for oss er vi enestående, unike og uerstattelige. Dette Guds bilde i oss - Skaperens fingeravtrykk - bærer vi med oss gjennom livet.

Dette grunnleggende perspektivet understreker iallfall to ting: At alle mennesker er gjenstand for den samme kjærlighet fra Guds side og at Guds kjærlighet gjelder alle forhold i livet.

En annen viktig side ved metodismens nådeforståelse er troen på at nåden er en forvandlende kraft, både i forhold til mennesker og samfunn. Metodistkirken hevder derfor, sannsynligvis sterkere enn for eksempel luthersk teologi, at Guds nådes verk i et menneskes liv ikke er slutt med rettferdiggjørelsen. Etterpå følger helliggjørelsen som kan oppfattes som en reell og virkelig forvandling av den falne natur, selv om også helliggjørelsen skjer av nåde og ved tro.
    
Tore Meistad uttrykker dette slik:

Kristendommens kjerne er det nye livet som blir skapt av Gud i mennesket gjennom den nye fødsel og helliggjørelsen ... Den nye fødsel er begynnelsen til forvandlingsprosessen som den troende gjennomgår, fra å være en synder til å bli et menneske som er likedannet med Guds bilde og fylt av Guds kjærlighet og fred (Meistad 1992:93).

Dermed kan man også hevde at tro ikke er noe mål i seg selv. Troen er snarere et instrument Gud bruker i forvandlingen av mennesker. I denne prosessen arbeider Guds nåde og menneskelig aktivitet sammen på den måten at Guds nåde framkaller menneskets reaksjon:

Although good works, which are the fruits of faith, and follow after justification, cannot put away our sins, and endure the severity of God’s judgment; yet they are pleasing and acceptable to God in Christ, and spring out of a true and lively faith (UMC 2012a:66).

Et sentralt uttrykk i denne sammenhengen er sosial hellighet. Dette handler om hvordan helliggjørelsen har konsekvenser for forholdet til andre mennesker, samfunnet og naturen. Den nåden mennesket har fått, skal bringes videre. Slik tydeliggjøres det at en levende tro er nært knyttet til kjærligheten, og de perspektivene som trekkes opp går langt ut over det enkelte menneskes personlige frelse:

We insist that personal salvation always involves Christian mission and service to the world…personal religion, evangelical witness, and Christian social action are reciprocal and mutually reinforcing. Scriptural holiness entails more than personal piety; love of God is always linked with love of neighbor, a passion for justice and renewal in the life of the world (ibid:51)

På denne måten understrekes det at frelse i metodistisk tradisjon ikke er begrenset til det enkelte menneske, med ensidig vekt på tilgivelse for syndene, men må sees i en større sammenheng. Dette åpner for at også sosialpolitiske handlinger er blant troens virkninger. Syndefallets faktum skaper behov for etablering av institusjoner og lovgivning som kan gjøre livet i verden best mulig for mennesker.

Theodore Runyon snakker derfor om "hellig misnøye med urettferdige strukturer som kaller på en kirkelig respons" og om at frelse er noe som virkeliggjøres her og nå ved menneskets medvirkning i Guds nyskapelse (Runyon 1998:168-169). Helhetlig misjon, som blant annet omfatter diakoni og politisk engasjement, har derfor alltid blitt sterkt vektlagt i metodismen. Det å være en profetisk røst på Guds vegne mot urettferdighet og ved å være underprivilegertes og undertryktes talerør og beskytter, er en del av kirkens selvidentitet.

Som en direkte konsekvens av en slik teologi, var John Wesley og de første metodistene preget av et omfattende samfunnsengasjement. Med utgangspunkt i sitt syn på Guds nåde som en forvandlende kraft, hadde Wesley stor tro på forandring, både av enkeltmennesker og av samfunnet som helhet. Derfor var enhver situasjon som ikke var i overensstemmelse med Guds vilje en utfordring for den metodistiske bevegelsen. Selv kalte Wesley sitt livsprosjekt og metodismens grunnleggende oppgave for ”å utbre skriftmessig hellighet”, noe som handlet om å skape et nytt samfunn der man kunne gjenkjenne mer av Guds rike. Religiøst liv og omsorg for menneskers velbefinnende hører sammen som to sider av samme sak, som det også uttrykkes i det dobbelte kjærlighetsbudet.

Dette var bakgrunnen for Wesleys omfattende engasjement i sin tid: for hans arbeid for at alle skulle få utdanning, for at ingen skulle leve i fattigdom, for alles rett til rent vann og god luft, for at ingen skulle behøve å være slaver. Når disse grunnleggende menneskelige behovene ikke er dekket, mangler mennesker noe de har rett til, og det gir dem mindre muligheter til å virkeliggjøre de mulighetene Gud har lagt ned i dem.

Dette viser metodismens uenighet med en teologi som reduserer diakonale gjerninger til gjerninger som kun har instrumentell verdi, og som betrakter frelse utelukkende som noe åndelig. Bakgrunnen for dette finner vi hos Jesus: Det Jesus gjorde for å møte menneskers temporære og fysiske behov var ikke bare instrumenter for å tilby dem frelse, men en integrert del av hans frelsende verk. På samme måte betraktet Wesley det å etablere utdanningsinstitusjoner, helseforetak, arbeid blant fattige og arbeid mot slaveriet, som en integrert del av metodismens frelsende og helhetlige virksomhet. Helt i tråd med dette grunnsynet var målet hans, ikke bare å utvikle sine etterfølgere som kristne, men å fostre ansvarlige samfunnsborgere.

Dette sterke samfunnsengasjementet blir videreført i Metodistkirken i dag. Tydeligst kommer det fram i de sosiale prinsipper og Book of Resolutions. Begge disse vedtas av Metodistkirkens høyeste organ, Generalkonferansen, og er gjeldende for hele Metodistkirken.

De sosiale prinsipper er del av Book of Discipline og har en lang tradisjon som del av Metodistkirkens læregrunnlag. I forordet til prinsippene sies det at prinsippene vil "ved bønn og refleksjon uttale seg om menneskelige spørsmål i vår tid ut fra et sunt bibelsk og teologisk grunnsyn" og at "hensikten med prinsippene er at de med et profetisk perspektiv skal være opplysende og overbevisende" (UMC 2012a:103). De sosiale prinsipper inneholder, i tillegg til et forord, en innledning og den sosiale bekjennelsen, seks hoveddeler (naturen, det oppfostrende samfunn, det sosiale samfunn, det økonomiske samfunn, det politiske samfunn og verdenssamfunnet). De enkelte paragrafer dekker et stort mangfold av temaer, hvorav mange refererer til menneskers rettigheter. Book of Resolutions er en samling resolusjoner vedtatt av Generalkonferansen. Disse to dokumentene vil jeg komme tilbake til siden.

 

Menneskerettslig tenkning

Det er ingen tvil om at Wesley og de første metodistene hadde et omfattende samfunnsengasjement. Spørsmålet i denne oppgaven er imidlertid om dette kan sees i sammenheng med et menneskerettighetsengasjement. Her er bildet mer sammensatt.

Wesley kjente ikke uttrykket menneskerettigheter som vi bruker det i dag. Moderne menneskerettighetstenkning er knyttet til opplysningstidens idealer (Høstmælingen 2010:12), og disse hadde minimal innflytelse på Wesleys tenkning. Av den grunn er det ikke overraskende at menneskerettighetene ikke har noen plass i hans tenkning. Dette faktumet kan imidlertid ikke, etter min mening, brukes som et argument mot at menneskerettighetsengasjement er en integrert og naturlig del av metodistisk tradisjon i dag. Snarere kan et tydelig menneskerettighetsengasjement sees på som en naturlig videreutvikling av metodistisk tradisjon, noe jeg i det følgende vil vise.

Wesley snakket nemlig om rettigheter, og en del av de anliggendene som dagens menneskerettigheter tar opp, var han svært opptatt av. Det gjaldt for eksempel tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, menings-, uttrykks- og pressefrihet, forsamlings- og foreningsfrihet, rett til arbeid under anstendige vilkår, rett til mat, klær og bolig og beskyttelse mot slaveri. Av den grunn mener blant andre Runyon at Wesley var en tidlig forkjemper for det som siden utviklet seg til menneskerettigheter (Runyon 1998:170-175).

Theodore R. Weber og Manfred Marquardt hevder på sin side at dette er en sannhet med modifikasjoner. Weber er enig med Runyon i at de nevnte anliggendene, samt begrepet naturrett, spilte en rolle for Wesley, men han ser på dette som sekundært og ikke grunnleggende i Wesleys tenkning (Weber 2001:303-304). Marquardt deler dette synspunktet og viser til at Wesley hadde et konservativt syn på staten, var monarkist som få og hadde en ukritisk tro på det engelske samfunnssystemet. Derfor var staten og kongen hevet over enhver kritikk. Monarken skulle adlydes enten hun eller han var god eller dårlig, for makten hennes eller hans kom fra Gud, ikke fra folket. Wesley talte videre hardt mot demokratiet, var motstander av Amerikas selvstendighet og forbød sine predikanter å holde andre politiske taler enn dem han selv hadde sendt dem, som stort sett var begrenset til å omhandle forsvar for kongen og staten (Marquardt 1992:133).

Marquardt viser også til at Wesley aldri gjorde seg til noen talsperson for strukturelle og institusjonelle endringer i samfunnet, men nøyde seg med å appellere til enkeltmenneskers velvilje. Dette ville forutsatt en allianse med politiske reformbevegelser som han var mer opptatt av å distansere seg fra. Marquardt mener at Wesley ikke så noen grunn til politisk misnøye og derfor ikke hadde noe behov for å utvikle politiske alternativer. På hans tid hadde engelskmennene større frihet og bedre beskyttelse mot overgrep fra myndighetspersoner enn folk andre steder i Europa, og også lovene som foreskrev underhold for de fattige var mer omfattende enn hva som var tilfelle i andre land (ibid:134).

Gitt dette bildet, som definitivt ikke peker entydig i retning av et tydelig engasjement for bredden av menneskerettigheter, er et nærliggende spørsmål dette: Hvor kommer det sterke menneskerettighetsengasjementet fra i dagens metodisme?

Marquardt er rosende i sin omtale av Wesleys samfunnsengasjement, men kritiserer ham for at han ikke gikk mer drastisk til verks i sin kritikk av samfunnsstrukturene som opprettholdt urettferdigheten. I det lange løp, mener Marquardt, gjorde dette metodismen til en ukritisk støttespiller av et samfunn som i hovedsak arbeidet mot den dynamiske, samfunnsforandrende kraften som metodismen faktisk representerte. Marquardt mener imidlertid at de konservative politiske standpunktene mer har sin begrunnelse i Wesleys personlige holdninger enn i metodismens teologi. Om Wesley ikke hadde vært så bundet av sine personlige standpunkt, ville han gått lenger i sin politiske praksis. Da ville han i større grad også ha sett tydeligere sammenhengene mellom det politiske og økonomiske systemet og de konsekvensene disse gav. På dette området var Wesley rett og slett naiv (ibid:125, 133-134).

Når Marquardt oppsummerer styrkene ved Wesleys sosialetikk, for i neste omgang å begrunne et nåtidig menneskerettsengasjement, tar han utgangspunkt i Wesleys syn på forholdet mellom tro og gjerninger. Kombinasjonen av disse to var, til tross for faren for gjerningsrettferdighet som alltid lå der, avgjørende for Wesley. Han maktet å holde fast ved at gjerningene har en stor plass i den kristnes liv, uten å miste perspektivet på frelsen som noe som kun skyldes nåde. Denne kombinasjonen gjorde at etikken ikke bare ble et tillegg til dogmatikken, men noe som var tett forbundet med et kristent liv (ibid:135).

For Wesley var den bibelske loven gyldig for kristne. Men siden lovens hovedinnhold er kjærlighet og siden sosiale utfordringer sjelden kan besvares med klare bibelske henvisninger, var kombinasjonen av nestekjærlighetsbudet og rasjonell refleksjon helt nødvendig for å respondere på aktuelle samfunnsutfordringer. Betydningen av disse to elementene kan derfor ikke overvurderes: Kjærlighet til nesten, skaper forutsetninger for samfunnsengasjement. Hvordan dette tar seg uttrykk, forutsetter imidlertid analyse og refleksjon. Her kommer menneskerettighetene inn: For i neste omgang blir kjærligheten også det som gir kraften til engasjement for menneskerettighetene, som nettopp viser hvordan et sant kristent liv kan leves ut i dagens verden. Slik knyttes dette engasjementet til helliggjørelsen (ibid:136).

Weber mener at metodismen etter Wesleys død gikk i konservativ politisk retning og at metodister ble frarådet å drive med politikk og heller engasjere seg i det kirken trengte dem til. Alt dette ble gjort på grunnlag av tolkninger av Wesleys politiske standpunkt. Denne holdningen ble imidlertid fort irrelevant, ikke minst fordi metodismen ble en så sterk samfunnsformende faktor i USA. Resultatet ble derfor at metodister hentet sitt politiske begrepsapparat fra ulike politiske ideologier, mer enn i egen teologiske tradisjon. Dette har vedvart til teologer de siste tiårene i større grad har hentet fram de politiske konsekvensene av Wesleys teologi, uten å kopiere hans politiske standpunkt (Weber 2001:19-24).

Weber viser med dette en holdning mange står for i dag: Han trekker fram ansatser i Wesleys teologi, som Wesley selv ikke tok de fulle konsekvensene av når det gjaldt politisk engasjement, men som allikevel peker på en vei for metodister i dag. Disse ansatsene til både en sterkere begrunnelse for politisk engasjement og en rettighetsbasert tenkning bruker nåtidige teologer til å forankre et menneskerettslig engasjement. Dette gjøres ved henvisning til Wesleys teologi, uten å havne i hans, til dels reaksjonære, politiske standpunkt.

Både Weber og Theodore W. Jennings mener at Wesleys politiske slutninger står i sterk kontrast til hans teologi. Weber mener at Wesley ikke trakk konsekvensene av sin teologi langt nok, og at kirken derfor må gjøre det (ibid:391-392). Mye av argumentasjonen henter han fra det Wesley skrev om menneskets "political image", men som han skrev svært lite om. Dette er imidlertid, mener Weber, kilden til en mer riktig metodistisk politisk teologi. Det er nemlig her kilden til forståelse av menneskets forvalteransvar ligger, noe som medfører både et kall til engasjement og autoritet til å ta politiske standpunkt og avgjørelser (ibid:393, 418).

Jennings er blant dem som kritiserer Wesley for at han ikke klarte å se at politiske strukturer kunne være uttrykk for urettferdighet. Han mener imidlertid, i likhet med de andre jeg har referert til, at denne veien er åpen for metodister i dag, nettopp med bakgrunn i Wesleys teologi. Den naiviteten i møte med politiske systemer som preget Wesley bør ikke prege oss i dag. Derfor mener Jennings at Metodistkirken, med stor frimodighet og i troskap til Wesley, kan og bør bidra til strukturelle, samfunnsmessige forandringer. I dag handler oppgaven for de som vil være tro mot den metodistiske tradisjon å se det Wesley ikke så, at politiske strukturer kan være urettferdige og undertrykkende. I dette perspektivet gir menneskerettighetene en tydelig retning på kirkens engasjement (Jennings 1990:181-198).

Runyon identifiserer to prinsipper som var grunnleggende for Wesleys forsvar av menneskers rettigheter: For det første er dette grunnlagt i troen på Gud som Skaper. Mennesket er Guds verk, skapt i Guds bilde (1 Mos 1:27). Friheten og verdigheten til alle mennesker er derfor gudgitt, og dette gir respekten for menneskets verdighet og rettigheter til en forpliktende del av kristen tro. Menneskerettighetene blir slik et uttrykk for menneskets ukrenkelighet. For det andre viser Runyon til Guds kjærlighet som en begrunnelse for alle menneskers likeverd og like rettigheter. Denne kjærligheten går langt i å beskytte menneskets frihet og danner derfor norm for hvordan menneskelige institusjoner skal beskytte mennesket. Brudd på dette kan aldri være i overensstemmelse med Guds kjærlighet, fordi ingen hensikt, intet prinsipp, ingen ideologi kan stå over menneskets verd (Runyon 1998:183-184).

Det er verdt å merke seg at de fortolkninger av Wesley som Marquardt, Weber, Jennings og Runyon gjør, er dominerende innen metodismen i dag. Både de sosiale prinsipper og Book of Resolutions er preget av denne tenkningen. Det er ikke tilfeldig. Jeg mener det med stor rett kan hevdes at det først er i tiden etter 2. verdenskrig, parallelt med utviklingen av de moderne menneskerettighetene, at kirkene har inkludert sosialetikken som et særskilt område for teologisk refleksjon. I denne perioden har arbeid for å forankre menneskerettighetene teologisk, vært en inkludert del av denne refleksjonen. Dette samsvarer med det Tore Lindholm sier når han hevder at mennesker som tilhører ulike religioner og livssyn, i økende grad de siste 50 årene, på egne premisser, har gitt uforbeholden støtte til hele menneskerettighets-"pakken" (Eidsvåg og Larsen 1997:49). Kirkens samfunnsengasjement, som alltid har vært der, har tydeligere blitt et menneskerettighetsengasjement (Kirkens Nødhjelp m.fl. 1998:44-47). Dette opplever jeg er en veldig naturlig utvikling for den metodistiske tradisjon. Generalkonferansen i 1980 sa det for eksempel slik i en resolusjon om nettopp "Human Rights": "Trofaste mot den tradisjonen vi står i, ser vi kampen for at alle menneskerettene skal bli alle Guds folk til del som en kontinuerlig utfoldelse av evangeliet." Uttrykket "alle Guds folk" er her ment universelt og inklusivt, altså om hele menneskeheten (Meistad 1992:311).

Det er ikke mulig innenfor rammene av denne oppgaven å gi en fullstendig oversikt over alle referanser til menneskerettighetene i de sosiale prinsipper og Book of Resolutions, men jeg vil presentere noen hovedtrekk.

De sosiale prinsipper har, i kapitlet om det politiske samfunn, en egen paragraf under overskriften "Grunnleggende friheter og menneskerettigheter":

Vi holder myndighetene ansvarlige for å beskytte folks rett til frie og rettferdige valg, ytringsfrihet, religionsfrihet, møtefrihet, informasjons- og trykkefrihet og rett til å klage uten frykt for represalier. Vi mener dessuten at det må gis garanti for rett til privatliv, tilstrekkelig med mat, klær, bolig, utdanning og medisinsk behandling. Alle voksne innbyggere bør benytte sin stemmerett til å velge de representanter og den politikk landets myndigheter skal føre. Vi fordømmer på det sterkeste regjerende myndigheters kontroll av og trussel mot politiske motstandere, så vel som all annen form for maktmisbruk av folkevalgte eller offentlig ansatte. Bruk av internering og fengsel for å trakassere og fjerne politiske motstandere eller annerledestenkende krenker grunnleggende menneskerettigheter. Myndigheters mishandling eller tortur og andre former for grusom, inhuman og nedverdigende behandling eller straffemetoder krenker kristen lære og må derfor fordømmes og/eller bekjempes av kristne og kirker overalt og til alle tider. Kirken betrakter slaveri, utøvelse av eller bestilling av folkemord, krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og angrepskrig som avskyelige onder. Slike onder er ødeleggende for menneskeheten, oppmuntrer til straffevegring og må derfor bli betingelsesløst forbudt av alle styresmakter og aldri tolerert av kirken (UMC 2012a:134-135)

Det er også to tydelige henvisninger til menneskerettighetene i kapitlet om det sosiale samfunn:

Vår respekt for alle menneskers medfødte verdighet får oss til å kreve erkjennelse, beskyttelse og iverksettelse av Verdenserklæringen om menneskerettighetene, slik at samfunnsmyndigheter og enkeltindivider kan gjøre krav på og nyte sine universelle, udelelige og umistelige rettigheter (ibid:116)

Like rettigheter uavhengig av seksuell legning: Alle mennesker har visse grunnleggende friheter og menneskerettigheter. Vi forplikter oss til å støtte disse rettighetene for alle mennesker, uansett deres seksuelle legning (ibid:120)

I tillegg står menneskerettigheter nevnt i forbindelse med paragrafer om landbruk (ibid:132) og handelsavtaler (ibid:133), mens rettigheter nevnes i paragrafer for etniske minoriteter, religiøse minoriteter, barn, ungdom, eldre, kvinner, menn, innvandrere, funksjonshemmede, tilgang til informasjons- og kommunikasjonsteknologi, kollektive forhandlinger og samvittighetsfrihet.

Når det gjelder Book of Resolutions finnes det mange resolusjoner som refererer til menneskerettighetene. En grunnleggende side ved menneskerettighetene uttrykkes når det sies: "We hold governments responsible for the protection of the rights of the people" (UMC 2012b:617). Dette understrekes også av Høstmælingen når han sier at individene har rettighetene, mens myndighetene har de motsvarende pliktene (Høstmælingen 2010:11).

I resolusjonen "Globalization and Its Impact on Human Dignity and Human Rights" sies det at menneskeverdet - som er iboende og medfødt - er grunnlaget for menneskerettighetene og at vi beskytter menneskeverdet nettopp ved å arbeide for menneskerettighetene. Det samme understrekes i det innledende sitatet av Kofi Annan:

Human rights are what make us human. They are the principles by which we create the sacred home for human dignity. Human rights are what reason requires and conscience commands (UMC 2012b:714).

Menneskerettighetene omtales videre som Guds gave til alle mennesker, og engasjement for dem tolkes som en viktig del av kirkens oppdrag i verden fordi det å være engasjert i kampen for menneskerettighetene handler om å "akseptere Guds kjærlighet i Jesus Kristus som har kommet for å bekrefte alle Guds skapninger som de er - som enkeltmennesker og som mennesker sammen i fellesskap " (ibid:715-716). Derfor påtar kirken seg også denne utfordringen: "We are challenged to globalize an ethos that respects and protects human rights so that all 'could have life – indeed,…live life to the fullest' (John 10:10b) as God intends" (ibid:715).

Det henvises i resolusjonen også til en uttalelse fra Biskopsrådet i Metodistkirken i forbindelse med 50-årsjubileet for Verdenserklæringen i 1998:

As Christians, loving our God and loving our neighbor together advance the imperatives of human rights. Human rights enable us to express in concrete ways our love for one another by assuring that each person’s value is recognized, maintained, and strengthened     (ibid:716).

I en annen resolusjon oppfordres alle lokalmenigheter å tilby undervisning som kan føre til større forståelse og engasjement for menneskerettighetene, og kirkens sentrale råd oppfordres til samarbeid med menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch. Dette omtales som å være "i overensstemmelse med kirkens profetiske tradisjon" (ibid:625). Det er interessant at dette uttrykket brukes nettopp når det snakkes om samarbeid med andre. Jeg tenker at dette reflekterer noe viktig i Metodistkirkens forståelse av menneskerettigheter: Det er overhodet ikke noe behov for å monopolisere dem. En slik monopolisering, som for eksempel kan komme til uttrykk gjennom å hevde at menneskerettighetene bare kan begrunnes og motiveres gjennom kristendommen eller at menneskerettighetene har eksklusivt opphav i kristen tradisjon, ville vært temmelig fjern fra metodistisk tenkning. Kirken har sin begrunnelse for menneskerettighetsengasjementet, basert på egen teologi og tradisjon. Samtidig er det en stor forståelse for at andre, både religiøse og ikke-religiøse, kan slutte seg til menneskerettighetene med sine egne begrunnelser, og at samarbeid er helt uproblematisk. At det var slik da Verdenserklæringen ble vedtatt, var en forutsetning for at det var mulig å komme fram til enighet (Eidsvåg og Larsen 1997:81). Denne brede tilslutningen til menneskerettighetene er fortsatt nødvendig. For å realisere dem trengs det allianser mellom alle mennesker av god vilje.

Det er ingen tvil om at Metodistkirken både forstår menneskerettighetene som noe vi som kirke kan slutte oss til, at de utmerket godt kan tolkes i lys av metodistisk tradisjon og teologi og at de representerer et unikt verktøy for å fremme menneskeverdet i dagens verden. Selv om Wesley ikke var så tydelig på menneskerettighetene som vi av og til ønsker at han skulle være(!), ligger det i hans teologi noen viktige ansatser. Disse er videreutviklet av senere metodistteologer på måter som gjør menneskerettighetsengasjement til en sentral side ved metodismens samfunnsengasjement og en viktig del av kirkens oppdrag.

Både de sosiale prinsipper og Book of Resolutions, som  begge springer ut fra kjernen i metodistisk teologi og som derfor forteller om Metodistkirkens måte å tenke teologisk på, bygger tydelig på et menneskesyn der den enkeltes gudgitte menneskeverd og menneskerettigheter står i fokus. Dette har sammenheng med grunntrekk i metodistisk teologi, særlig troen på at alle mennesker er skapt i Guds bilde og overbevisningen om at hele tilværelsen og alt menneskelig er arena for Guds nåde. Den nåden som betegner både Guds kjærlighet til alle mennesker og som understreker nådens forvandlende kraft, ligger på avgjørende måter til grunn for prinsippene og resolusjonene. Det samme gjør den metodistiske forståelsen av forholdet mellom tro og gjerninger og begrepet sosial hellighet. Slik blir menneskerettighetene også uttrykk for nestekjærligheten og våre forpliktelser overfor andre mennesker.

 

Avslutning

I denne artikkelen har jeg forsøkt å vise hvordan man i metodistisk tradisjon har kommet til rette med tanken om universelle menneskerettigheter og hvordan man kan argumentere teologisk for menneskerettslig tenkning innen denne tradisjonen.

I likhet med hva som er tilfelle for de fleste religiøse tradisjoner har det også innen metodismen vært gjort mye for å finne begrunnelser for menneskerettighetene innen egen tradisjon. Dette har vært en naturlig utvikling av det generelle samfunnsengasjementet og har gjort menneskerettighetsengasjementet tydelig og sterkt. I dag framstår dette som en "utfoldelse av evangeliet" (Meistad 1992:311) og dermed som en viktig del av kirkens oppdrag.

Gjennom artikkelen har jeg forsøkt å vise at det går en tydelig linje fra grunntrekk i metodistisk teologi via samfunnsengasjementet til menneskerettslig tenkning. Fordi denne sammenhengen er så tydelig, fordi Metodistkirken i dag har et så omfattende menneskerettighetsengasjement og fordi Metodistkirken er en så betydelig kirke i verdensmålestokk, både i antall medlemmer og engasjement i blant annet FN, vil jeg hevde at metodismen, sammen med mange andre tradisjoner, både kan sees på som en inspirasjonskilde til tanken om universelle menneskerettigheter og har bidratt til å styrke grunnlaget for menneskerettighetene.

 


Kilder

Eidsvåg, Inge og Larsen, Lena (red.): Religion, livssyn og menneskerettigheter i Norge.
    Universitetsforlaget 1997.
Høstmælingen, Njål: Hva er menneskerettigheter? Universitetsforlaget 2010.
Jennings, Theodore W. Jr: Good News to the Poor. John Wesley's Evangelical Economics.
    Abingdon Press 1990.
Kirkens Nødhjelp, FIAN, Frikirkenes Globale Informasjon, Mellomkirkelig Råd og Kirkens
    U-landsinformasjon: Håp for verden. Kirken og menneskerettighetene. 1998.
Marquardt, Manfred: John Wesley's Social Ethics. Praxis and Principles. Abingdon Press
    1992.
Meistad, Tore: Frelsens veg. Teologi og etikk i wesleyansk tradisjon. ALH-undervisning
    1992.
Runyon, Theodore: The New Creation: John Wesley's Theology Today. Abingdon 1998.
United Methodist Church, The: The Book of Discipline. The United Methodist
    Publishing House 2012a.
United Methodist Church, The: The Book of Resolutions. The United Methodist
    Publishing House 2012b.
Weber, Theodore R.: Politics in the Order of Salvation. New Directions in Wesleyan Political
    Ethics. Abingdon Press 2001.

 

NYESTE ARTIKLER
Lignende artikler
Med "Kirke uten vegger" som tema for årets Sommerfest, vil tilsynsprest Knut Refsdal ha et seminar om nye måter å være kirke på. Les mer
11.-18. november arrangerer kirkene i Norge, samlet i Norges Kristne Råd, Global uke mot moderne slaveri. Tilsynsprest Knut Refsdal sier at dette er en kamp som har vært sentral for metodister siden begynnelsen. Les mer

NETTREDAKTØR

Karl Anders Ellingsen

© 2012 Metodistkirken i Norge.
All rights reserved.

Metodistkirkens logo - korset og flammen - er et internasjonalt registrert varemerke.

ORGANISASJONSNR. (HOVEDNR)

974 230 887

E-post: hovedkontoret@metodistkirken.no

Bankgiro: 8220.02.83747

METODISTKIRKENS HOVEDKONTOR

Post- og besøksadresse: St. Olavsgate 28, 0166 OSLO

Tel: 23 33 27 00

Powered by Cornerstone