En relevant, åpen og vital kirke, hvor mennesker finner tro og tilhørighet, og utrustes til tjeneste som Jesu etterfølgere

Forsiden>Tilsynsprestenes tale 2019

Tilsynsprestenes tale 2019

17.06.2019
Nå kan du lese tilsynsprestenes tale på forhånd. Den vil ikke bli lest på konferansen.
Tilsynsprestenes tale 2019Tilsynsprestene Ingull Grefslie og Knut Refsdal

 

Årskonferansen 2019


Tilsynsprestenes tale


I USA er historien om Meriwether Lewis og William Clarks ekspedisjon en historie de aller fleste kjenner til. Den foregikk fra 14. mai 1804 til 23. september 1806 på ordre fra president Jefferson. Målet med ekspedisjonen var å undersøke og få bekreftet det alle trodde: At det eksisterte en vannvei fra Missourielven til Stillehavet og at det derfor ville være mulig å krysse det nordamerikanske kontinentet med båt. Lewis og Clark trodde, som alle andre, at geografien i vest var den samme som den i øst og at vannveien fantes. Det å finne og gjøre krav på den, ville gi amerikanerne kontroll over det store kontinentet.

Da Lewis og Clark var kommet så langt vest som ingen oppdagelsesreisende hadde vært før dem og funnet kilden til Missourielven, var det imidlertid en stor overraskelse som ventet dem. De forventet å finne en elv som langsomt og stille ville føre dem til vestkysten. Det de i stedet møtte var de mektige Rocky Mountains. Så langt de kunne se var det fjell, med den ene toppen høyere enn den andre. Det de oppdaget var at de såkalte ekspertene i 300 år hadde tatt feil: Det fantes ikke noen vannvei til vestkysten og geografien i vest var totalt annerledes enn den i øst.

Denne historien er et godt bilde for kirken i vår tid: Den verdenen som ligger foran oss, er radikalt annerledes enn den verdenen som ligger bak oss. Den krever andre verktøy, andre tankemåter, nye måter å være kirke på, både hva gjelder organisering og innhold.

Lewis og Clarks ekspedisjon kunne – fordi den bygde på gale premisser og forventninger - endt opp som en mislykket ekspedisjon. Det gjorde den ikke. De to lederne klarte nemlig å omdefinere oppdraget: Etter at de oppdaget at det ikke fantes noen vannvei mellom øst og vest ble ekspedisjonens mål å kartlegge det ukjente området i vest. Å «oppdage» og «utforske» ble de nye stikkordene. Det lyktes den med. Derfor har denne ekspedisjonen blitt stående som en av de store bragdene i USAs historie, en heltehistorie som på avgjørende måter formet den unge nasjonen.

Hvordan skal vi være kirke i Norge i 2020-årene? Det er den store utfordringen vi står overfor.

Vår situasjon er ikke unik: I hele den vestlige verden mister kirkene posisjon i samfunnet. Eksempler på dette er synkende medlemstall, reduserte inntekter, lavere gudstjenestedeltakelse, mindre oppslutning om kirkelige dogmer, færre vitale menigheter og problemer med rekruttering til kirkelig tjeneste. I Metodistkirken har det vært en jevnlig nedgang i medlemstallet de siste tiårene, og kirken sliter med både økonomi og rekruttering til tjeneste.

Metodistkirken er preget av det norske samfunnet som vokste fram på slutten av 1800-tallet, der organisasjonslivet og foreninger ble sentrale og der ulike aktiviteter stod i sentrum. Hvordan kirken skal framstå i 2020-årene er det ingen som vet enda. Derfor er det spennende å tenke at uttrykk som «oppdagelse» og «utforsking» kan være ledeord også for oss. For Metodistkirkens del handler det blant annet om å vurdere alle våre aktiviteter i lys av det som er kirkens forståelse av hva den er til for: Å skape disipler slik at verden forvandles. Som kirke er vi kalt til å ta del i Guds misjon, Missio Dei, og drøm for mennesket og denne verden. Det er ikke Guds kirke som har en misjon i verden, men misjonens Gud som har en kirke i verden.

Det kan med stor rett hevdes at Metodistkirken er skapt for misjon. Derfor har vi historisk vært preget av en stor grad av pragmatisme i hva vi gjør som kirke. En av metodismens styrker har vært dens evne til å respondere relevant på aktuelle samfunnsutfordringer. Samtidig er vi på mange måter bundet opp i en statisk forståelse av hva en kirke er og driver med, og også i hva en prest er og driver med. Derfor: Hva bygger vi, en institusjon eller Guds rike? Det spørsmålet har blant annet sammenheng med forholdet mellom tradisjonell virksomhet og nye former for kirke som vokser fram, for eksempel: Er det slik at aktivitetene har overlevd seg selv og er «tømt» for innhold? Må vi ha gudstjeneste på søndag for å være en ordentlig kirke? Er det nødvendig å kutte drastisk i aktivitetene våre og faktisk gjøre mindre? Trenger vi et kirkebygg? Hvordan avlærer vi gamle måter å være kirke på, snur tankegang og skaper en atmosfære for drømmer og visjoner, der det er lov til å både prøve og feile? Framtiden er ukjent. Vi må oppgi formodninger og gjettinger og lære underveis. Vi må erkjenne at det som førte oss hit vil ikke føre oss videre. Vi må lytte og lære av de som kjenner konteksten. Vi må eksperimentere og ikke være redde for å feile.

Derfor er vi glad for initiativet vi er med på sammen med andre kirker i Norge i regi av Norges Kristne Råd, «Kirke på nye måter». Inspirasjonen bak dette initiativet kommer fra det engelske konseptet «Fresh Expressions» der blant andre Metodistkirken i mange år har arbeidet for å etablere nye typer trosfellesskap. Som et resultat av dette har det vokst fram mange nye typer trosfellesskap som har til hensikt å være kirke for, sammen med og midt blant mennesker på måter som oppleves relevante for mennesker som ikke har noen bakgrunn i en kirke. Det finnes i dag et nærmest uendelig antall ulike fellesskap, som nettverkskirker, søkerkirker, kafékirker, klosterpregede kirkefellesskap, surferkirker, ungdomsmenigheter og barnemenigheter, for å nevne noen.

Her er det viktig at vi bygger på det vi allerede har gjort: Vi har erfaringer med å plante nye menigheter. I fjor høst hadde vi STEG-konferansen med fokus på unge som er nysgjerrige på eller drømmer om å plante menighet. Denne konferansen førte dessuten til dannelse av en liten gruppe, som fremdeles arbeider med tanker om menighetsplanting.

Vi tror det er potensial i dette initiativet til å tenke nytt. Dette sitatet er godt: «Når forandringens vinder blåser over landskapet, gjør mennesker to ting: Noen går i hi, mens andre går ut for å bygge vindmøller!» Evnen til å takle forandringer og møte nye tider slik at evangeliet kan gjøres relevant, ligger i det å finne balansen mellom når man skal gå i hi og når man skal bygge vindmøller. Vi tror at nettopp kirken har evnen til å ta vare på denne balansen: Kirken skal være et trygt sted, et sted for tilhørighet i en verden i stadig forandring. Kirken er bærer av noe solid, noe trygt, noe som mennesker har funnet mening i i mer enn 2000 år. Samtidig skal kirken også være et sted som tolker tiden vi lever i slik at vi, som Paulus, vet hvilken tid det nå er og klarer å formidle evangeliet på en troverdig, relevant og aktuell måte for mennesker i dag.

Dette er en talende historie om læring: Under 2. verdenskrig skulle en gruppe ingeniører forsøke å gjøre britiske bombefly tryggere. Det gjorde de ved å studere kulehullene på de flyene som hadde vært i kamp. De visste at flyene trengte mer beskyttelse, men å legge ekstra beskyttelse over hele flykroppen ville gjøre flyene for tunge til å fly. Derfor la de først ekstra beskyttelse der flyene var fulle av merker etter skudd, på undersiden av flyskroget, langs vingene og i nærheten av flyhalen. En av ingeniørene gjorde imidlertid sine kolleger oppmerksomme på at de flyene de studerte, var de overlevende, ikke de flyene som faktisk ble skutt ned. Derfor, hevdet han, er dette de stedene vi ikke skal legge på ekstra beskyttelse. I stedet måtte det legges ekstra beskyttelse langs motoren, ved stabilisatorene og ved cockpiten.

Ofte har vi lett for å fokusere på det som fungerer og trekke konklusjoner på bakgrunn av det. Det er selvsagt interessant å lytte til hva som gjør at vi som er i kirken i dag er der. Enda mer interessant er det imidlertid å lytte til de som ikke er der, og kanskje enda mer: til de som har vært der, men som ikke er der lengre. Hva er årsakene til det? Hva kan vi lære av deres historier?

Kan det tenkes unge tanker i en gammel menighet?
Er det rom for den som tviler og for den som ikke vet?
La din kjærlighet til andre være det som setter spor.
Guds himmel blant oss bor.

Dette synger vi i MBU-sangen. Tør vi å utfordres av det? Hva vil Gud med kirken? Kirken preges av samfunnet og når samfunnet endres, vil kirken påvirkes av dette. Hvordan kan vi være kirke i en ny tid, på nye måter?

Vi ønsker å fortsette å være en levende kirke, som forandrer og utvikler mennesker, menigheter og samfunn åndelig, diakonalt og misjonalt gjennom et tydelig utadrettet fokus. Vi ønsker å hjelpe barn, unge og voksne til tro og livslang vekst og utvikling i det kristne livet. Vi ønsker en helhetlig tjeneste der forkynnelse til tro og etterfølgelse, bygging av inkluderende fellesskap, et diakonalt engasjement, tros- og livssynsdialog og politisk engasjement, kjennetegner oss som kirke. Mange av menighetene har en liten framgang, men også pågangsmot og tro for sitt oppdrag. Andre steder merker man at utfordringene er større. Det kan være utfordrende å tenke nytt og annerledes. Det kan være smertefullt å stille de vanskelige spørsmålene. Fungerer det vi gjør? Når vi nye mennesker? I så fall, hvorfor ikke?

Flere av menighetene har tatt opp og døpt nye medlemmer. Noen står stille, og andre har en jevn nedgang. Gudstjenestebesøket holder seg noenlunde stabilt. Rapportene viser dog at det er et langt høyere antall som er i kontakt med kirken gjennom uken de fleste steder. Det representerer muligheter. Allikevel er det slik at et vesentlig antall av våre menigheter står i fare for å være nedlagt om 15-20 år dersom ikke noe spesielt skjer.

Flere menigheter har, som menighetsgjennomgangen i slutten av denne talen viser, satt i gang nye tiltak og inviterer til nye arrangementer. Ofte er det dette resultater av bevisst satsing på menighetsutvikling. Men det er også slik at menigheter i stor grad kopierer hverandre. Historisk har nok kanskje Metodistkirkens konneksjonale kirkesyn ført til at menighetene har blitt mer like hverandre enn hva som ville vært naturlig. Det kan også skyldes at man demper usikkerhet ved enten å kopiere andre og/eller tidligere tiders aktiviteter. I møte med en ny tid er det imidlertid av avgjørende betydning å ikke bare fortsette med det vi har gjort - som vi riktig nok vet hvordan vi skal gjøre, men som i mange tilfeller ikke fungerer optimalt - men heller forsøke å utvikle en stedegen og relevant måte å være kirke på i dag. Det kan gi ulike resultater. Menighetene vil kanskje bli mer ulike. Det som fungerer ett sted, fungerer ikke nødvendigvis et annet sted. Mennesker og lokale kulturer er forskjellig. Norge er et langt land, der lynne, kultur, geografi, teologi og kirkehistorie, erfaringer, sosial kontekst med mer påvirker oss som enkeltmennesker og menigheter. I dette må hver menighet finne sin vei, i sitt lokalmiljø. Kanskje er det siste verset i MBU-sangen det vi skal strekke oss etter.

Ser du hånden som vil hjelpe, ser du foten som vil gå?
Ser du tankene som søker det de ikke kan forstå?
Ser du murer rives ned som skilte søster fra sin bror?
Guds himmel blant oss bor.

Det hevdes av og til at Metodistkirken er en prestedominert kirke. Arne Hassing påpeker i boken “Religion og makt” at spredningen av metodismen i Norge foregikk i et gjensidig og fruktbart samspill mellom prester og lekfolk. De første tiårene var lekfolket tydelige lokale ledere i kirken og eiere og bærere av en visjon. De fungerte blant annet som ledere for klassemøtene og hadde avgjørende innflytelse på kirkens liv, virke og prioriteringer. Riktig nok bestod Årskonferansen kun av prester fram til 1939, men det forhindret ikke lekfolket i å forme kirkens liv på avgjørende måter. Dette hadde selvsagt også sammenheng med at prestene hadde kortere utnevnelser, noe som gjorde kirken mer avhengig av det leke lederskapet.

Så skjedde det et skifte, ifølge Hassing, på begynnelsen av 1900-tallet: Menighetene var kommet i et annet sosialt og økonomisk sjikt, noe som gav dem muligheten til å betale prestene mer for den jobben de selv før hadde gjort. Og prestene grep muligheten. Viktige konsekvenser av dette var dels at den fruktbare balansen mellom prester og lekfolk, som var så avgjørende for metodismens vekst, ble tonet ned, samt - og det er enda viktigere - at metodismens kirkeforståelse ble snudd på hodet.

Nå er muligens Hassing vel styrt av sin egen agenda i sin gjennomgang av historien. Allikevel har han noen poenger. For Metodistkirken, som en protestantisk kirke, er læren om «det allmenne prestedømmet» viktig for å begrunne alle kristnes likeverdighet, noe som understreker at i prinsippet har alle kristne del i lære- og ledelsesembetet i kirken. En slik tenkning har dominert mye kirketenkning de siste 50 årene og kan ses på som en reaksjon mot tendensen til at presten har blitt sett på som den ene som er ansatt for å gjøre tjeneste på vegne av menigheten, i stedet for at hele menigheten er kalt til tjeneste. I den lokale menigheten har mennesker fra ulike yrker og miljøer, ikke bare mennesker med teologisk utdanning, ansvar for hvordan kirken skal gestaltes. Bare slik er det mulig å skape lojalitet til, oppslutning om og deltakelse i menigheten. Og bare slik kan man utforme en måte å være kirke på som er stedegen og kontekstuell.

Kirkens styrke og muligheter ligger i medlemmene, i de mange som ser sitt ansvar for kirken. Derfor må det en reell ansvarsmobilisering til, for deltakelse, medvirkning, engasjement og ledelse. De mange alminnelige menneskene må tillegges større betydning for det er deres valg som avgjør hva som skjer i menighetene.

Disse perspektivene på kirken må også kombineres med å legge til rette for nye og bedre relasjoner mellom ansatte og lekfolk i lokale menigheter, i overensstemmelse med både det allmenne prestedømmet og Det nye testamentets nådegavetenkning. I et slikt perspektiv er det nødvendig at prestene også tenker gjennom sin rolle: Prester kan ikke lengre ses på som den ene som gjør tjeneste på vegne av menigheten. Derimot må prestene, ved å balansere sin egen kompetanse med fellesskapets kompetanse, bidra til å skape et miljø som muliggjør hele menighetens tjeneste, i en likeverdig prosess.

Historien om Lewis og Clark har også perspektiver som handler om organiseringen av kirken: Må vi tenke mer samarbeid på tvers av menigheter? På dette området har det vært tenkt en del tidligere, om storpastorater, samarbeid på tvers av menigheter og om en felles stab av prester og diakoner som betjener flere menigheter. Av ulike grunner har det vært vanskelig å materialisere dette. Framover tror vi at vi vil vi se ulike utforminger av preste- og diakontjenesten: Prester - og til en viss grad diakoner - i heltidsstilling i en menighet som nå, prester og diakoner i deltidsstillinger i to eller flere menigheter, prester og diakoner i deltidsstilling i en menighet kombinert med teltmakermisjon og/eller annen kirkelig tjeneste og «distriktspreststillinger» som har ansvar for flere menigheter, der det ikke tenkes regulær deltakelse i menighetslivet, men et ansvar primært for kirkelige handlinger, en slags minimums pastoral betjening. Og i tillegg til dette: Hvordan kan vi bruke pensjonister og andre ressurspersoner mer systematisk?

Når det gjelder organiseringen av preste- og diakontjenesten er det mye erfaring å hente i andre kirker som har opplevd en revitalisering etter at flere og flere ansatte måtte over i deltidsstillinger. Mange av disse forteller om ny vitalitet og nytt engasjement der frivilligheten tar nye former, men også om en ansattrolle der mer handler om istandsetting og utrusting, der den ansatte bruker sin kompetanse til å være leder på en ny måte. På mange måter er dette i overensstemmelse med det som var nøkkelen til Metodistkirkens suksess de første tiårene i Norge, det fruktbare samarbeidet mellom prester og det lokale lederskapet. Derfor: Uten at vi ønsker oss tilbake til situasjonen for 100 år siden, er det mulig å gjenskape noe av den samme kirkeforståelsen i vår tid? Hva vil det at prester og diakoner har ansvar for flere menigheter gi av konsekvenser for nødvendig utdanning og forståelse av deres rolle? Det vil definitivt skape behov for en annen type lederkompetanse, noe som vil bli gitt på den lederutdanningen vi setter i gang til høsten og som vil ha rundt 25 deltakere. Hvordan kan vi tenke oss at mer teltmakermisjon gir gevinster i form av annen type input og kontakt med andre miljøer? Hvordan skaper vi bedre rom for «moderne» frivillighet» - noe som er helt avgjørende for at en menighet skal fungere – som ser på de frivillige som ikke bare videreførere, men som bidragsytere til å skape noe nytt, som ikke bare er assistenter? Tenker vi for tradisjonelt? Bør vi ansette en frivillighetskoordinator?

Dette har også en økonomisk side. Kirken bruker for tiden mye mer penger enn vi har og dette tærer på egenkapitalen. Faktisk er det slik nå at kun 11-12 av menighetene har mulighet til å dekke en heltidsstilling med egne midler. I samtaler i hovedstyret har vi blant annet snakket om at vi fra konferanseåret 2020-21 i utgangspunktet kun vil legge til rette for stillingsstørrelser som er tilpasset det menighetene selv er i stand til å betale. Dette har noen utfordringer, blant annet i at prestene har krav på tilbud om full stilling og at det mange steder vil være vanskelig å finne utfyllende stillinger. Allikevel: Denne samtalen fortsetter og vil kreve endring i mange sammenhenger.

Samtidig vil vi insistere at dette ikke primært er negativt eller et nederlag: Snarere gir det oss muligheter til å «utforske» og «oppdage» nye måter å være kirke på, som både er mer i overensstemmelse med vårt kirkesyn og som bærer i seg et potensial for økt mobilisering og deltakelse.

Vi er selvsagt smertelig klar over at kirkens utfordringer ikke løses med organisatoriske reformer. Det er på mage måter skraping på overflaten. Kirkens problem stikker dypere og kan muligens, som noen gjør det, karakteriseres som en «teologisk orienteringskrise»: Hva har kirken å si til mennesker i det moderne samfunnet? Hvordan lar det seg gjøre å tale teologisk substansielt og samtidig eksistensielt relevant om Gud, om kors og oppstandelse, om synd og tilgivelse, om nåde, kjærlighet og rettferdighet? Hvordan finner mennesker seg hjemme i den kristne tro?

For Metodistkirkens del handler den teologiske orienteringskrisen blant annet om å tenke nytt om synd og nåde, tro og gjerninger, rettferdiggjørelse og helliggjørelse, bibel/tradisjon og erfaring/fornuft, omvendelse og misjon, individ og fellesskap, ordinerte og lekfolk og kirke og samfunn. Det er teologien som er den viktigste kilden til at kirken igjen kan finne sin relevans, selvforståelse og virksomhet. Hva er sammenhengen mellom budskapet vårt og arrangementene vi driver med. Bidrar de sistnevnte til å skape disipler slik at verden kan forvandles? Vi gjør viktige ting, men hva er vi?

Kabinettet vil i det kommende konferanseåret legge til rette for ulike former for læringsnettverk på tvers av menigheter på områder som for eksempel diakoni, menighetsutvikling, innvandrerarbeid, kirke på nye måter med mer. I den forbindelse er kontakt om mulig samarbeid med diakonale institusjoner som Betanien, Blå Kors, Kirkens Bymisjon og KFUK/M noe av det vi vil se på.

Fra Lewis og Clark kan vi blant annet lære at om vi er i stand til å tilpasse oss situasjonen, «utforske» og «oppdage», er det mulig å finne nye veier. Vi tror fortsatt at vi som kirke har noe viktig å bidra med i det norske samfunnet.

Det finnes imidlertid ikke enkle svar på hvordan vi skal være kirke i 2020-årene. De tradisjonelle verktøyene vi har brukt – som undervisning, gudstjenester, sjelesorg og organiserte aktiviteter i kirken – er ikke lenger nok. Nå trengs det nye verktøy. Og sannheten er at ingen av oss vet nøyaktig hvordan vi skal være kirke. Vi vil imidlertid peke på ett ønske: At menigheter i mye større grad enn hva som er tilfelle i dag engasjeres i brede samtaleprosesser om hva det vil si å være kirke: Hvordan kan vi snakke sant og relevant til dagens mennesker om de store ordene som Gud, kors og oppstandelse, synd og tilgivelse, nåde, kjærlighet og rettferdighet? Hvordan utformer vi kirkens tjeneste i konkrete kontekster? Det å sette slike spørsmål på dagsorden er faktisk ikke så langt unna dagsordenen på den første årskonferansen i Metodistkirken, som John Wesley innkalte til i 1744: «What to teach. How to teach. How to regulate doctrine, discipline, and practice”.

Så er det sånn at vi som kirke befinner oss i en krevende situasjon akkurat nå. Den ekstraordinære generalkonferansen i februar var preget av mistillit, harde ord, skarpe fronter og et politisk spill som kler en kirke særdeles dårlig.

Veien fram til årets generalkonferanse har vært lang. Den begynte allerede i 1972 da en gruppe i kirken arbeidet for og fikk inn i kirkeordningen at vi anerkjenner rettighetene til seksuelle minoriteter. Samtidig ble det skrevet inn i kirkeordningen at vi anser homoseksuell praksis som uforenlig med kristen lære. Siden har denne «dobbeltheten» vært der, noe som understreker at Metodistkirken aldri har kommet til enighet i dette.

Som alle nå vet vedtok generalkonferansen med knapt flertall å fastholde kirkens nåværende posisjon om at homofile og lesbiske som lever i parforhold ikke kan bli prester eller diakoner i kirken og at kirken ikke tillater å vie personer av samme kjønn. I tillegg er det gjort noen innstramninger og presiseringer av konsekvensene dersom prester og diakoner ikke forholder seg lojale til kirkens syn.

Reaksjonene etter generalkonferansen har vært mange og sterke: Noen er sinte og skuffet og opplever beslutningene som unødvendig stramme og kontrollerende, mens andre er fornøyde. De færreste feirer. For hensikten med generalkonferansen var å finne en vei framover for hele kirken, der medlemmer med ulike syn skulle finne en måte å leve sammen på videre med nok plass og rom for alle. Det lyktes den ikke med. Generalkonferansen gjorde et vedtak, men fant ingen løsning. Og det verste er kanskje relasjonene, de harde ordene, den dype mistilliten på tvers av ulike ståsted. Dette er et nederlag for alle. Metodistkirken var en splittet kirke før generalkonferansen. Det er den fortsatt. Hva som blir konsekvensene på sikt, er uklart. En av årskonferansens oppgaver i år vil derfor bli å ta stilling til hva generalkonferansens beslutning innebærer og hvilke tilpasninger som skal gjøres i vår sammenheng.

I tiden etter generalkonferansen 2019 har samtalen omkring konsekvenser og mulige utfall av konferansens beslutninger vært omfattende, også i Norge. Som kabinett har vi fulgt utviklingen tett og er bevisst de ulike synspunktene. I menighetskonferanser og andre menighetsbesøk har vi både gitt informasjon om situasjonen og invitert til tilbakemeldinger. Nå har også Juridisk Råd sagt sitt om vedtakene som ble gjort på generalkonferansen. Rådet har som forventet bekreftet sine tidligere avgjørelser. Det nye er at en paragraf som gir mulighet for at en menighet kan forlate kirken, etter endringer på generalkonferansen, er kommet i overensstemmelse med konstitusjonen. Dette krever dog både en beslutning i menigheten og en 2/3 majoritetsbeslutning i årskonferansen.

Det er åpenbart for alle at Metodistkirken (The United Methodist Church) vil gjennomgå store endringer de nærmeste årene. Nå er det tre scenarier som synes mest aktuelle: For det første at kirkens ledere og representanter for de ulike fraksjonene blir enige om en fredelig «deling» av Metodistkirken. Dette er en løsning som ikke er så langt unna den såkalte Connectional Plan som forelå til generalkonferansen. I disse dager pågår det intense samtaler for å få til en slik løsning, som best kan karakteriseres som en «føderasjonsplan». For det andre kan det hende at de som ønsker å åpne kirken for to syn forblir i kirken og fortsetter å kjempe for endringer. Mange opplever at dette er sitt foretrukne alternativ og vil ganske enkelt ikke oppgi The United Methodist Church. Dette kan føre til at tradisjonalister i stedet forlater kirken. For det tredje kan det hende at årskonferanser og menigheter begynner å forlate kirken og at vi dermed får en sakte oppsmuldring av kirken.

Ingen av oss vet i dag hvordan situasjonen er om ett eller fem år. At alle som ønsker det vil kunne forbli metodister, er ganske åpenbart, om enn ikke nødvendigvis i The United Methodist Church. I det kommende 1½ år vil det foregå rundebordsamtaler i hele biskopsområdet med henblikk på å oppnå en så høy grad av enhet og så stor misjonal virkning som mulig. Ønsket er at rundebordsamtalene skal munne ut i et konsensusforslag, som kan vedtas i vår sentralkonferanse i 2021. Hovedstyret har fått i oppgave å utpeke de åtte norske deltakerne til rundebordsamtalene.

På årskonferansen i år skal vi ta en foreløpig stilling til veien videre. Vi vil understreke at ingenting trer i kraft før 15. mai 2021 og at vi derfor ikke skal treffe noen endelige beslutninger i år. Det vi skal gjøre er å fatte vedtak som kan hjelpe kirken å navigere i dette landskapet. Alle erkjenner at situasjonen vi er i, er krevende. Derfor må vi gi hverandre rom og holde ulike veier videre åpne. Vi håper og tror det vil være mulig å få et solid flertall for en vei videre for kirken. Hvis vi skal klare det, er det vår tydelige anbefaling at årskonferansens delegater er villig til å gå inn i respektfulle samtaler som både anerkjenner at det finnes ulike syn i kirken og at det vi søker er rom og plass for alle.

Skjenk oss, Gud, MOT til å bruke nye muligheter, VISDOM til å vurdere dem,

RAUSHET til å akseptere dem og GLEDE ved å gjøre noe med dem. Amen.

 

 

 

Østre distrikt

I alle menighetskonferansene denne våren har det blitt gjennomført samtaler om hva kirkens oppdrag – svaret på hvorfor vi er til, som kommer til uttrykk i vår misjonserklæring: «Å forme disipler for Jesus Kristus slik at verden forvandles» - betyr for den enkelte menighet. Alle har blitt bedt om å reflektere over sitt arbeid i relasjon til denne misjonserklæringen og gi eksempler på virksomhet der man opplever at man er i nærheten av det som kommer til uttrykk. Dette har bidratt til å sette fokus på det viktigste, det som ligger Guds hjerte nærmest og som Gud kaller oss til å være, det vi er til for. Det har også gitt eksempler på vitale måter å være kirke på, samt tydeliggjort at Metodistkirken alltid har vært organisert for å ta del i Guds misjon i verden. Det følgende er en oppsummering av disse samtalene i menighetene.

ARENDAL: Siden den nye kirken ble innviet i 2017 har menigheten lagt bak seg en aktiv tid der den blant annet har feiret 150-årsjubileum og vært vertskap for Årskonferansen. 2019 er på mange måter det første året med «ordinær virksomhet». Kirken ligger utenfor sentrumskjernen, i en bydel i vekst. Menigheten er opptatt av å åpne kirken for dem som bor omkring og som kunne tenke seg å se nærmere på det som skjer innenfor veggene. Menigheten er opptatt av å være relevant i byen og bydelen og har fokus på å nå nye mennesker. Den ønsker å være en kirke uten vegger, en kirke med ulike tilbud, en kirke som bryr seg, en kirke som inviterer, men som samtidig utfordrer, en kirke som er åpen for alle, men som samtidig vil forandre verden.

DRAMMEN: Menigheten har en visjon om å være «en levende og inkluderende menighet med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket». Med utgangspunkt i denne visjonen har menigheten vektlagt å fokusere på menneskene i kirkens nabolag, noe som har gitt seg utslag i et par utradisjonelle aktiviteter: Annenhver uke arrangerer menigheten eldretreff i kommunens lokaler. Der er det ikke tillatt å forkynne med ord. Desto viktigere er det at alle som kommer likevel opplever «kjærlighet, omsorg og respekt». Menigheten har også en internasjonal kvinnegruppe: Der blir også alle møtt med «kjærlighet, omsorg og respekt». Erfaringen er at verden, både vi og de vi møter, blir forvandlet når Gud er på ferde med sin «kjærlighet, omsorg og respekt».

ELVERUM: Menigheten er landets minste metodistmenighet med et medlemstall på 12 ved årets utgang. Medlemsmassen er aldrende: Ved utgangen av 2018 var snittalderen i menigheten 85,7 år. Yngste medlem 66 år og eldste medlem 98 år. Menigheten registrerer imidlertid at den virksomheten som den utøver, samler langt flere enn menighetens medlemstall. Det viser seg blant annet i at det gjennomsnittlige gudstjenestebesøket for 2018 var på 22,5 personer og at det er registrert 833 besøkende i kirken i løpet av året.

FREDRIKSTAD: Menigheten har en stor kontaktflate i byen og har ord på seg for å være en åpen, raus og inkluderende kirke. Gjennom året er det mange kor som besøker kirken. Speiderarbeidet er imponerende stort og menigheten samler mange til konfirmasjon. Menighetens visjon er «å være et møtested hvor tro, nestekjærlighet og samfunnsansvar utvikles». I strategiarbeidet er det to forhold som menigheten ønsker å arbeide mer med: «Vi ser en menighet som er nytenkende» og «vi ser en menighet som er attraktiv for barn, ungdom og unge-voksne, hvor de blir sett, hørt og har innflytelse og hvor troen utvikles». Menigheten er dessuten sterkt involvert i Kirkens Bymisjon.

HALDEN: I en uke hvor det både er myldredag, formiddagstreff, korøvelse, gudstjeneste og ungdomsgruppe er det 110-150 mennesker innom kirken. På Myldredagen kommer barn, både med og uten kristen tilknytning fra før av, og får lære kristne sanger og bibelfortellinger. M-kids er et premieeksempel på at barn formidler for andre barn og voksne. De er til glede og inspirasjon for de voksne, og minner ukentlig om at evangeliet er virkekraftig og har evne til å forandre liv. Menigheten opplever at voksne kommer med barna sine i tillit – og de får i noen tilfeller sin første positive kontakt med en menighet. Menigheten har i dag sentrale medlemmer og medarbeidere som ikke ville vært en del av kirken uten at barna deres hadde kommet til Myldredagen.

HAMAR: Menigheten ønsker å bli opplevd som et sted hvor troen stadig får næring, gjennom gudstjenestelivet og i et fellesskap som viser omsorg og hvor alle blir tatt på alvor, men også som et sted der mennesker får komme med sin tvil og usikkerhet, og hvor dette blir tatt på alvor. I menigheten skal det derfor være plass for alle mennesker, i alle livsfaser og situasjoner. Dessverre har de aktive I kirken blitt stadig færre de siste årene, noe som har medført at menigheten nå er I en fase der ulike scenarier for framtiden tenkes, herunder nedtrapping og avvikling. Samtidig er det fortsatt slik at menigheten betyr mye for langt flere enn de aktive kirkegjengerne.

HORTEN: Menighetens strategi er å være en kirke som rommer mangfold og ulikheter, som preges av raushet og varme og som kjennetegnes av åpne hjerter og åpne dører. Dette reflekteres i dens aktiviteter som for eksempel «Onsdagsåpen kirke», «Kontemplativ gruppe», gudstjenesten og speiderarbeidet. Dette er aktiviteter som stadig tiltrekker seg nye mennesker: Den åpne kirken, arrangementer i bakgården og vekten på det kontemplative er med på å skape en kultur der alle er velkomne, blir inkludert og får delta i samtaler om tro og liv uten fasitsvar. Gudstjenesten preges av aktiv deltakelse fra mange og speiderarbeidet er større enn noen gang før. Kirken ligger midt i byens pulserende liv og er en viktig del av bybildet.

HVITTINGFOSS: Menigheten har en solid posisjon i lokalsamfunnet. Riktig nok har det vært en nedgang i aktiviteten de siste årene og menigheten er i en fase der den leter etter og søker veier videre. Menigheten arbeider derfor med menighetsutvikling der fokus har vært på lokalsamfunnet, dets behov og hvordan menigheten kan fortsette å bety en forskjell. Kirken er imidlertid fortsatt en viktig institusjon i lokalmiljøet og den spiller en viktig rolle som et samlingssted for mange ulike arrangementer. Det er definitivt slik at bygda hadde vært fattigere uten menigheten.

HØNEFOSS: Menigheten har en tydelig diakonal profil og er et inkluderende og omsorgsfullt fellesskap. De siste årene har arbeidet knyttet til «Møteplassen» og middagsserveringen blitt gode tilbud til mange. Noen av de som kommer har fysiske problemer, noen psykiske problemer og noen rusproblemer. Flere av de som kommer ønsker samtaler og hjelp i kontakt med helsevesenet. Menigheten hjelper så langt den har mulighet til det. For flere har også menigheten blitt deres åndelige hjem. I tillegg har menigheten engasjert seg sterkt for flyktninger og asylsøkere, noe som blant annet har resultert i et ungdomsmiljø med ivrige deltakere som har vært med på leire i kirken.

KJØLBERG: Menigheten har som visjon å være «en menighet som er varm, inkluderende og Jesusbegeistret». Den har i mange år vært «kirken på stedet», en kirke som oppleves som «sin kirke» for mange mennesker i denne delen av byen. Dette har blant annet gitt seg utslag i et stort barne- og ungdomsarbeid og utallige møtepunkter med lokalsamfunnet. Speiderarbeidet er stort og antallet konfirmanter høyt. Et tredje eksempel er kvinnelunsj som annenhver måned samler 50 enslige kvinner til et viktig fellesskap. Menigheten opplever at den har mange muligheter til å være med på å gjøre en forandring i menneskers liv og leter stadig etter nye måter å fungere misjonalt og diakonalt på.

KONGSBERG: Menigheten er liten, men den driver blant annet en bibelgruppe som mange, flere enn de menighetsaktive, opplever at er viktig. Ellers er gudstjenesten og familietreffet sentrale aktiviteter, som også til dels når mennesker som ikke tilhører kirken. Menigheten er nå i en fase der den må tenke nytt om framtiden og hvordan den skal drive. Dette er krevende, men også noe som medfører nye muligheter. Kirken ligger strategisk til og er synlig i byen. Det er et aktivt student– og kulturliv i området rundt kirken og studentboliger er under oppføring. Det er muligheter i byen og i nærmiljøet.

KONGSVINGER: Det er en liten gruppe som utgjør den aktive delen av menigheten, men alle er med og bidrar. Menigheten har begynt å tenke nytt om menighetens arbeid. Den preges av et nært fellesskap med mye omsorg. Den har startet opp Alphakurs igjen og opplever at dette betyr mye for mennesker som ikke tidligere har hatt noe med kirken å gjøre. Det samme gjelder Sinnsrogudstjenestene. Menighetsrådgivningen har resultert i tre fokusområder: Vi skal jobbe for å møte mennesker som er søkende; Vi skal se det enkelte menneske som vi møter; Vi skal benytte alle kontakter vi har til å gjøre noe godt for andre.

KRAGERØ og BAMBLE: Menigheten formulerer sitt oppdrag slik: «Kragerø og Bamble metodistmenighets oppdrag er å lære å kjenne Jesus, vinne mennesker for Ham og utruste disipler som kan forandre verden!» Menigheten satser langs to spor: For det første er det fokus på ungdom og lederutvikling. En sentral del av dette er «Ung gudstjeneste», der barn og unge er gudstjenesteledere. Slik blir menigheten en viktig arena for lederopplæring. For det andre ønsker menigheten å tilby aktiviteter som det er enklere å be meg seg nye på: Dette har blant annet gitt seg utslag i vennefester der det legges vekt på temaer av allmenn interesse og sorggrupper i samarbeid med både andre kirker og organisasjoner og kommunale instanser.

LARVIK: Menigheten har mange ressurser og driver et imponerende arbeid. Den har et mål om at den skal være et sted der mennesker henter kraft til å leve som kristne i det daglige og at Jesus inspirerer til tjeneste for medmennesker. Menigheten jobber aktivt og målrettet med å involvere flere i gudstjenestene, som er menighetens storsamling, og med at alle kan få bidra i menigheten med de gavene Gud har gitt dem. Den har et særlig fokus på involvering av unge og vil la de unge generasjonene være toneangivende i å prege menighetens framtid. Menigheten er godt synlig i byen og er opptatt av at den har et oppdrag som handler om å gjøre en forskjell.

LILLESTRØM: Menigheten er sterk på relasjoner og fellesskap og preges av mye omsorg og omtanke. Det legges vekt på at man skal kjenne seg vel og som en del av et fellesskap der man ser hverandre. Det siste året har menigheten ført en samtale om sin situasjon og framtid. Her har muligheter og alternativer blitt løftet fram. Dette har utløst nytenkning og kreativitet som i første omgang vil gi seg utslag i én annerledes søndag i måneden. Menigheten ser et behov for å snu tankegangen i retning mer fokus på utadrettede aktiviteter. Her er allerede speiderne et godt eksempel. De driver et meget godt arbeid og har hatt god rekruttering. Også «Livsverkstedet» er en spennende aktivitet med potensiale.

MOSS: Menigheten er en livskraftig og inkluderende menighet som legger vekt på det sentrale i kristen tro: At Gud er kjærlighet og vil oss alle vel og at det viktigste ikke er å skremme folk til tro, men å vise hvilke skatter som følger med livet som kristen. Dagens medlemmer består av en relativt stor andel førstegenerasjonsmetodister, noe som skyldes at menighetens profil er godt kjent i byen og at mennesker møter et godt fellesskap med stor takhøyde, preget av raushet og romslighet. Menigheten er ikke redd for nytenkning og har flere aktiviteter som appellerer til folk utenfor kirken. Gudstjenesten på Kvinnedagen er ett eksempel på en slik aktivitet.

MYSEN: Diakonalt arbeid er en viktig del av menighetens identitet. De sentrale frivillige er ikke så mange, men preges av stor entusiasme og vilje til å bety noe for lokalsamfunnet. Det å bygge gode relasjoner og et inkluderende fellesskap, er viktige byggesteiner. Slik viser menigheten seg som en åpen kirke, noe som gjør at menigheten opprettholder sin profil som en kirke mange i lokalsamfunnet har et forhold til. «Kirkemiddag» er et nytt konsept som skaper nye fellesskap og som passer godt inn i menighetens verdier. Hver onsdag serveres det gratis middag i kirken, og menigheten opplever at stadig nye mennesker kommer innom.

OSLO BJØLSEN: Menigheten markerer seg som en kirke med et aktivt musikkliv og en tydelig diakonal profil og kaller seg derfor en «diakonal kulturkirke». Arbeidet når mange mennesker og har store ringvirkninger. Korene «Signatur» og «Retro» er tilknyttet menigheten og samler fult hus på flere av sine opptredener. Korene har stor betydning for miljøet i og rundt menighetens aktiviteter. Da kommer det godt med at menigheten har et nyrestaurert kirkebygg med et innbydende kirkerom. Menigheten er god på å inkludere nye i fellesskapet, noe som blant annet kommer til uttrykk i AA-samarbeidet. Menigheten har en ambisjon om å styrke det utadrettede arbeidet utenfor kirken ytterligere.

OSLO CENTRALKIRKEN: Menigheten har som visjon å være «en menighet som engasjerer og som oppleves relevant for troen og livet» og den definerer sitt oppdrag slik: «Vårt oppdrag som menighet er å inkludere mennesker i gode relasjoner til Gud, seg selv og alt det skapte.» Dette kommer til uttrykk blant annet i menighetens omfattende misjonsengasjement, som hvert år samler inn masse penger og som ikke minst involverer veldig mange i et engasjement for å forvandle verden, og i menighetens mange smågrupper, som oppleves som veldig viktige i en storbymenighet der mange bor langt unna. Derfor legges det også stor vekt på at menigheten er en base og at den enkelte sendes ut til tjeneste i sin hverdag, i sitt miljø.

OSLO GRÜNERLØKKA: Menigheten har et stort fokus på ønsket om å være en relevant menighet. Den har derfor gjennom de siste årene endret en del på virksomheten og prøvd å skape nye arbeidsformer. Dette har blant annet resultert i åpen kirke, åpen lunsj, innføringskurs i kristen tro, menighetsturer, Barnas dag og kvelder med interessant program. Nå stiller menigheten seg spørsmål om hvor den ønsker å være om ti år. I den forbindelse tar samarbeidet med Betanien et nytt steg: Menigheten og Betanien har besluttet å inngå et samarbeid om en mulighetsstudie for ny virksomhet på Grünerløkka. Dette handler blant annet om framtidig bruk av kirkebygget. Derfor vil menigheten også starte arbeidet med en strategiplan der prioriteringer framover skal tydeliggjøres.

OSLO INTERNATIONAL METHODIST CHURCH: Med utgangspunkt i kirkens motto – åpne hjerter, åpne sinn og åpne dører – er IMCO kirkens engelskspråklige tilbud i Oslo. Menigheten består hovedsakelig av unge mennesker som er i Oslo for en kortere eller lengre periode. Den er preget av mye varme og gode relasjoner, samt av stort engasjement, entusiasme og håp for framtiden. Menigheten er en viktig bidragsyter både til inkludering i det norske samfunnet og til å «skape disipler slik at verden forvandles». IMCO er registrert i Kristen Idrettskontakt (KRIK) og har det siste året startet en unge voksne-gruppe som møtes på lørdager til fellesskap og mat.

PORSGRUNN: Menighetens visjon «Vi bryr oss - fordi Kristi kjærlighet utfordrer oss til tjeneste» preger dens arbeid. Det samme gjør dens fem verdier: Livsnær, inkluderende, utadvendt, engasjert og for alle generasjoner. «Vi bryr oss» er en bønn om å være en kirke som bryr seg gjennom å vise omsorg, være inkluderende i sitt fellesskap og ved å kunne skape en forandring i noens liv. To viktige aktiviteter der dette tydeliggjøres er Formiddagstreffet, som i sin form både er diakonalt og misjonalt og som når mennesker langt utenfor menighetens kjerne, og misjonsprosjektet, som gir menigheten anledning til å være med å bygge en menighet og utvikle en landsby i Liberia.

SARPSBORG og TUNE: Menigheten er kjent for å være en menighet med mye kjærlighet, omsorg og toleranse, som har som mål å ha åpne hjerter, åpne sinn og åpne dører. Terskelen er lav og mange kjenner tilhørighet til kirken. Menigheten har mange aktiviteter som betyr mye for mange og er en kjent institusjon i bybildet. Sinnsrogudstjenestene, som samler 50-70 mennesker hver gang, har vist seg å være en aktivitet som appellerer, til mange grupper. Ellers er musikklivet i menigheten noe den er kjent for og som skaper en stor kontaktflate.

SKIEN: Menigheten er ifølge sin egenvurdering i moderat og sakte tilbakegang. Den har imidlertid noen styrker som kan gi vekst om den arbeider godt, langsiktig og tålmodig. Det er pekt ut mål og tiltak i et strategiarbeid. Blant menighetens sterke sider er blant annet sang og musikk, speiderarbeidet og fellesskapet. En satsing på disse områdene har gitt resultater og entusiasme. Med kirkens motto om åpne hjerter, åpne sinn, åpne dører vender menigheten blikket mot å løse sitt oppdrag: «Vårt oppdrag er i kjærlighet å være Jesu etterfølgere og lede mennesker til Ham.» Med dette som bakgrunn har den begynt å ta de første forsiktige skrittene i retning av en revitalisering.

TISTEDAL: Menigheten har mistet en del ressurspersoner de siste årene. Den er imidlertid tydelig på at den ikke ønsker å forbli i nedgang. Av den grunn begynte den for noen år siden et prosjekt man kalte «Veien videre». Noen år senere ble menigheten med i kirkens prosjekt for menighetsutvikling. Som en følge av dette har menigheten erfart at det er mulig å få kontakt med nærmiljøet og nye mennesker. Foreløpig at det er andre virksomhetsformer enn gudstjenesten som har størst potensiale for nærmiljøkontakt: Tenning av juletre i bygda, Onsdagsklubben for barn og ungdom, prosjektkor og middagsservering er eksempler på dette. Det samme er menighetens regelmessige besøk på Bergheim bofellesskap, som betyr mye for mange.

ØSTÅSEN: Menigheten er en forholdsvis liten, men aktiv menighet, som har mye å være glad for. Den ønsker å være et møtested for «livsmot og håp», noe som har ligget til grunn for planlegging av arbeidet og aktivitetene. Menigheten har stadig fokus på at menigheten skal være et sted hvor mennesker føler seg vel og trives og den jobber aktivt med å markere seg i nærmiljøet. En suksesshistorie er «Kunsten å leve»-kveldene med kjente foredragsholdere og interessante temaer. Menigheten jobber også mye med gudstjenestene, herunder sinnsrogudstjenestene, som er dens viktigste samlinger. Dens oppdragsbeskrivelse er: «Øståsen menighet ønsker å møte mennesker med raushet, og inspirere til tro og etterfølgelse av Jesus Kristus».

+++


Det siste konferanseåret har for meg vært et spennende, interessant og lærerikt år. Etter seks års tjeneste i Norges Kristne Råd, og før det tre års arbeid utenfor kirkelig sammenheng, har det vært godt å komme «hjem» igjen. Det har vært fint å bli kjent med kirken i rollen som tilsynsprest og jeg er glad for fellesskap og samarbeid med menigheter, styrer og råd og kolleger.

Mitt kontor er hjemme i Moss, men jeg har også kontorplass ved hovedkontoret i Oslo.

Alle menighetene har i løpet av året hatt ett eller to besøk, og noen steder har jeg vært flere ganger.

Medarbeidersamtaler med utnevnte til menighet har blitt gjennomført i vårhalvåret.
Samtaler med utnevnte i særstillinger vil skje til høsten.

I høst arrangerte jeg en fagdag for prester og diakoner med fokus på forkynnelse.

I løpet av konferanseåret har jeg talt, holdt andakt og/eller undervist 71 ganger.

Tilsynsprestkomiteen har hatt to møter i løpet av året.

Som tilsynsprest sitter jeg i følgende styrer, råd og utvalg: Hovedstyret (inkludert Arbeidsutvalget), Tjenesterådet, styret for Det teologiske seminaret, Liturgikomiteen, landsstyret i Metodistkirkens barne- og ungdomsforbund, representantskapet i Det Norske Bibelselskap, Nådens fellesskap, styret i Betanien Oslo, styret i Betanien Hospital Skien, Betanien Diakoniråd, Rådsmøtet i Norges Kristne Råd, referansegruppa for utdanningen i Verdibevisst ledelse og planleggingsgruppa for World Methodist Conference i Gøteborg i 2021. I tillegg sitter jeg i landsstyret i Blå Kors Norge, i styret for Egede Instituttet og er styreleder i Moss Idrettslag. Arbeidet i referansegruppa for evaluering av Kirkelig Ressurssenter i regi av VID vitenskapelig høyskole ble avsluttet i 2018.

I desember avsluttet jeg en 30 studiepoengs utdanning i Religionsvitenskap ved MF vitenskapelig høyskole. Jeg har også tatt et kurs - Frivillige organisasjoner som arbeidsgivere – avholdt av Voksenopplæringsforbundet og vært med på en regionaløkumenisk samling om «Kirke i en ny tid» og en diakonalt entreprenørskapkonferanse i Blå Kors-regi.

Knut Refsdal
Tilsynsprest


Nord-Vestre distrikt

BERGEN CENTRAL: Centralkirken er en flott menighet man kan være stolt av og glad for. Mange opplever det som et godt sted å være, for alle generasjoner. Resultatene fra NaMu-undersøkelsen i februar 2018 peker nettopp på at det er omsorg, fortrolighet, bekreftelse og samhørighet som synes å være styrken i fellesskapet. Imidlertid ser man at noen av menighetens strukturer kan være ineffektive. Dette vil man arbeide videre med framover. Menigheten er velsignet med mange frivillige som gjør en stor innsats. Det som er driveren i menighetens tjeneste er ikke å opprettholde aktiviteter og råd for deres egen skyld, men bygge opp under de ting som hjelper til å styrke menighetens fokusområder og disippelgjøring. I de fire fokusområdene Tjene, Inkludere, Vinne og Vokse har menigheten et klart mål for framtiden. I ungdomsarbeidet ser man en utvikling gjennom at studenter som har kommet til byen engasjerer seg i menigheten. Man har også nå en egen gudstjeneste for ungdom en gang i måneden. Menigheten arbeider videre med utfordringene fra NaMu-undersøkelsen om en tydeliggjøring av organiseringen. Man håper derfor at både fokusområdene og tjenerstrukturen er med og tydeliggjør lederskapet i menigheten.

BERGEN FØRSTE KIRKE/FYLLINGSDALEN: Menighetens motto er: «En kirke åpen for alle». De sier selv: «Vi har store utfordringer som strategiutvalget har lagt på bordet, og vi trenger alle de innspill og initiativ som kan samle oss om viktige oppgaver for at vår menighet kan skape tro, trivsel og tilhørighet – også i fremtiden.» Det er en bekymring at det er relativt liten kontakt mellom de flotte aktivitetene som gjøres for barn og unge på den ene siden og menighetens voksne medlemmer og aktiviteter på den andre siden. Det kan oppfattes som «siloer», arbeid som drives på samme sted, men samtidig oppleves adskilt. Relasjonsbyggende tiltak og tenkning kan være en brobygger i dette arbeidet. Menigheten har fokus på menighetsutvikling. Man ser fortsatt at ledertrening, rekruttering og en relasjonsbygging på det personlige nivået, er viktige nøkler til å nå nye mennesker. Et misjonsprosjekt og/eller et lokalt diakonalt fokus som hjelper til å løfte blikket utover menigheten selv og de utfordringene man opplever. I samsvar med avtalen inngått med Betanien ble det dannet et sameiestyre i oktober 2018. Styret består av Per Martin Knutsen og Vidar Christiansen fra Betanien og Øistein Fotland og Helge Holmbek. Hensikten med et sameiestyret å kartlegge behov for vedlikehold utvendig på kirkebygget og på eiendommen.

BODØ: Menigheten er liten, men opplever at medlemmene og venner av menigheten brenner for menigheten og har et ønske om at menigheten også i framtiden skal være et sted hvor mennesker kan søke Gud og fellesskap med andre i byen. En positiv utvikling i 2018 er at det har blitt noen flere på gudstjenestene, ved siden av det har man en stor kontaktflate som blant annet kommer til syne på familiesamlinger og gjennom konfirmasjonsforberedelsene. Målet er å få være en menighet som betyr noe for mennesker. Alle i fellesskapet bidrar etter beste evne, og ser at hver og en som tilhører menigheten, både medlemmer og venner, er verdifulle og nødvendige. Menigheten har et godt tak om menighetsutviklingen. Fokusområdene er klare og strategiene tydelige. Man har justert noe i henhold til progresjon i arbeidet, ut ifra hva som er mulig å gjennomføre med de personalressurser man har.

EGERSUND: Menigheten har fortsatt fokus på fellesskap og samhold og hjelpsomhet. Man har i løpet av 2018 støttet folk i nærmiljøet, sendt til kirkens misjonsselskap, og støttet utdanningen til student i Kenya. Strategien framover er fortsatt å satse på disippelgjøring, ledertrening av ledere til smågrupper, system for å trene ledere (skygge ledere) og utvikle middagssamlingene. Menigheten vil fortsette å forbedre og utvikle samlinger for barn/unge, i første omgang satse på at det skal være en god plass å være. I menighetens smågrupper er det også flere nasjonaliteter, og man støtter og hjelper hverandre så godt man kan, med praktisk hjelp og språket. I menighetsutviklingsprogrammet fokuserer man nå på disippelgjøring i smågrupper/ledertrening. Menigheten arbeider stabilt og strategisk i henhold til den plan de har.

FINNSNES: 2018 har båret preg av at menigheten er i en overgangsfase. Man bygger en «helt ny kirke» på det gamle stedet. Det har ført til noen ad hoc-løsninger, men ikke minst utfordret til å tenke nytt og annerledes. Ikke bare bygger man fysisk en ny kirke, men i denne prosessen får man anledning til å revidere tidligere framgangsmåter og aktiviteter. Man har tenkt annerledes rundt gudstjenestene. Ikke bare er søndagenes gudstjenester med å betjene menneskers behov, men også «Åpen kirke» på tirsdager har stor betydning for folk. Gospelcafè og Nattverd på kaia er også annerledes gudstjenester. Menigheten arbeider med menighetsutvikling. Man ser det i sammenheng med det pågående byggearbeidet. Man stiller seg spørsmålet: Hva slags kirke vil vi være og hva vil vi i framtiden?

FLEKKEFJORD: Flekkefjord Metodistmenighet består av en unik, flott gruppe mennesker med mange nådegaver fra Gud! Ukentlige legger mennesker i denne menigheten ned utallige dugnadstimer for å be, planlegge, gjennomføre aktiviteter og møte mennesker. Man har tro på kirken framover! Samtidig gjør samfunnsutviklingen, dagens kultur og dagens mennesker at kirke og menighet må gjøre noen prioriteringer og valg. For enkelte kan det oppleves som vanskelige valg framover for å nettopp kunne være kirke for dagens samfunn. Oppdraget som menighet er å være en relasjonsbyggende menighet med Jesus i hjertet. I dette oppdraget ligger det å dele fellesskap, vennskap og liv med hverandre. Ønsket er å være en diakonal kirke. En kirke som setter evangeliet ut i handling. Det er allerede i dag mange som praktiserer dette blant annet gjennom deltakelse i ulike arrangement ut fra andre organisasjoner i byen. Dette er utrolig flott, og noe man oppfordrer vil videre å gjøre! Menigheten har også nå et misjonsprosjekt for mennesker i Lupote i Zimbabwe. Menigheten har siden 2017 hatt klar strategi for menighetsutviklingen. Mange av menighetens medlemmer har deltatt i planarbeidet.

HAMMERFEST: Menigheten er i en god utvikling, selv om man står foran utfordringer i 2019. Flere av menighetens medlemmer flytter ut av byen og fylket, men man har tro til Gud om at nye kommer. Særlig to punkter peker på Metodistkirkens misjonserklæring: «Å forme disipler for Jesus Kristus slik at verden forandres». Flere av menighetens venner og medlemmer har snakket om kirken som familie! Når man formes som disipler så skjer det gjennom fellesskap til hverandre og til Gud. At mennesker opplever nære gode fellesskap gjennom uka med kirkekaffen, middag i kirken og smågruppene er helt vesentlig for disippelskapet. Menigheten ønsker å være tilstede i hverandres liv – og ikke bare møtes søndag. Når mennesker i menigheten gjør noe for andre mennesker i Hammerfest – så er kirken i funksjon. Svært mange mennesker i menigheten har en god og stor kontaktflate. De stiller opp for mennesker som trenger hjelp, de ber for syke, trøster mennesker i sorg og deler evangeliet. Kirkens misjon skjer ikke nødvendigvis gjennom kirkens aktiviteter, men der hvor menigheten får være med i Guds misjon i møte med enkeltmennesker. Menigheten holder fokus på å utvikle og bygge menigheten etter det Gud leder til. Byen er full av folk uten noe menighetstilknytning og kristen tro – og menigheten ønsker å nå disse menneskene,

HARSTAD/NARVIK: Menigheten har en klar diakonal profil og ønsker å tjene lokalsamfunnet rundt seg. Man har en god deltagelse av barn og ungdom gjennom speiderarbeidet. Man har også god respons på «Supertirsdag». En samling for barn og foreldre. Høsten 2018 ble det startet opp med internasjonal cafè. Man startet opp i frelsesarmeens lokaler, men dette flyttes nå til Metodistkirken. Framover har man planer om gatekirke på fredagskvelder i samarbeid med den katolske kirke. Sinnsrogudstjenestene er godt besøkt og her kommer menigheten i kontakt med nye mennesker. Flere i menigheten har gjennomført kompetansebyggende kurs for å sikre nødvendig kompetanse i menigheten. Eksempelvis lokalpredikantkurs og kurs om vold og overgrep. Menigheten i Harstad/Narvik har også hatt ansvar for kapellet på Gåre/Kværfjord. Da dette ikke lenger er i bruk er det nå lagt ut for salg.

HAUGESUND: Menigheten har et sterkt ønske om å feire gudstjeneste. Søndag er kirkedag. Dette har gitt noen utfordringer da man har 50% prestestilling. Likevel har man fått til gode søndagssamlinger, om enn litt annerledes. En av menighetens visjoner er «Nær Gud» derfor er bønn og stillhet sentralt i menighetens liv. Det krever forholdsvis få ressurser, men gjør store ting i den enkeltes liv. Menigheten har fortsatt fokus på fadderansvaret man har som menighet. Det planlegges og avvikles samlinger med dåpsforeldre, påskeverksted og juleverksted. Menigheten i Haugesund har et diakonalt fokus. Dette kommer tydelig fram i arbeidet med Internasjonal Kvinnegruppe. Menigheten inviterer til en 17.mai fest for menigheten og familier fra Internasjonal Kvinnegruppe. I 2018 holdt en av innvandrerkvinnene 17.mai talen. Menigheten har et stort hjerte for misjon, og til enhver tid et prosjekt. Nå er fokuset skolebygg i Zimbabwe. Menigheten har garantert for 50.000,- I menighetsutviklingen har man valgt å prioritere noen av punktene i strategiplanen, og man har derfor konsentrert seg om punktene nærhet, fellesskap og forskjellighet.

KRISTIANSAND: Å forme disipler for Jesus Kristus slik at verden forvandles - lyder kirkens misjonserklæring, som svar på spørsmålet om hvorfor kirken er til. Når det gjelder eksempler i menighetens arbeid, må man trekke fram gudstjenesten, bibelgruppen og tjenesten med bibelvers på sms. Menigheten har god kontakt med lokalsamfunnet. Det skyldes blant annet det faktum at flere av våre faste kirkegjengere også er aktive i andre menigheter, så forbindelsene er nære. Men det skyldes også at vår pastor er engasjert i en del arbeid utenfor menigheten, også i økumeniske sammenhenger. Menigheten har nå kontakt med ca 11 barn nå. Hovedandelen er menighetsbarn. Disse kommer på familiegudstjenestene.

LISTA: 2018 har vært et veldig godt år i Metodistkirken på Lista. Arbeidet er nå godt etablert og vi har en trofast flokk som møter opp på Aftenmisjonen hver måned. Nå planlegges en stor Vårbasar i 2019. Man har hatt to gudstjenester på høsten. Sist, men ikke minst, så har vi etablert en ledergruppe på 4 personer. Responsen er stor. Selv om det ikke er så mange medlemmer, er tilknytningen til menigheten sterk. Mange av de ca 30 trofaste på Aftenmisjonen, har vokst opp i menigheten eller hatt nære slektninger i menigheten.

MOLDE: Menighetsrådet har gjennom dette året arbeidet mye med strategi og det som man har definert som oppdrag og verdier. Oppdraget er å «GJØRE JESUS KJENT TIL TRO OG ETTERFØLGELSE» Ut i fra dette er verdiene utarbeidet og formulert. Fellesskap og gode relasjoner er viktig for en menighet, derfor arrangerte MR tur til Åkerlehaugen med det siktemål: Å bli bedre kjent med hverandre og bygge fellesskap. Det ble en god opplevelse. Gode relasjoner og fellesskap er også blitt belyst i forkynnelsen. Gruppene er selvsagt viktig i denne forbindelsen, men også kirkekaffen etter hver gudstjeneste. Menigheten bestemte seg for å være med på en felles bønneaksjon for byen og distriktet i januar i år. Metodistkirken ble brukt under hele aksjonen, så nær som avslutningsmøtet. Gjennom arbeidet med menighetsutvikling håper man å legge grunnlaget for en positiv menighetsutvikling.

SANDNES: En positiv og fremoverlent menighet. I år feiret man at menigheten var 140 år. Dette ble feiret over 3 dager med gatefester og samlinger. Menigheten satser på middager, kreative samlinger for store og små, samt inviterer til uhøytidelige samlinger for både menighet og lokalmiljøet. Menigheten har et imponerende misjonsengasjement og samlet inn 100.000 til ny skole i Ngundu i Zimbabwe. Menigheten har de siste årene hatt en nedgang i antall medlemmer, men ser nå at nye mennesker kommer til gudstjenester og samlinger. Den positive forventningen har også ført til en radikal oppussing av kirken. Her er alt lagt til rette for utvikling. Man har nå kommet så langt i menighetsutviklingsarbeidet at handlingsplanen er klar. Menigheten tar sikte på å være inkluderende, synlig og deltagende i lokalsamfunnet.

SKÅNLAND: En sunn liten menighet med en tydelig diakonal profil. Man knytter kontakter i nærmiljøet gjennom Frivillighetssentralen, gjennom ungdomsklubben, besøk, Skånland sangkor, internasjonal kafé på Evenskjer, og ved å engasjere seg i aktiviteter i området. Det inviteres også nye til husfellesskapet og til gudstjenesten. Menigheten var også aktivt med i Lokal menighetsutvikling, et økumenisk forum sammen med menigheter i Harstadområdet. Her var det egne samlinger for prester/menighetsledere og fellessamlinger for menighetsrådene i de ulike menighetene.

SOTRA: Menigheten satser nå mer på familiegudstjenester, og har doblet antallet. Man har også valgt å kalle det Myldregudstjeneste, og har gjort endringer på formen ved å ta flere elementer fra Myldremandag inn i gudstjenesten. Menigheten har kontakt med mange mennesker utenfor menighetsfellesskapet det bes for lokalbefolkningen, det bygges relasjoner, vises godhet og tjenesteiver, inviteres til gudstjenester og husgrupper. Det er godt besøkte samlinger og man får stadig kontakt med nye. Utfokuset kommer også til uttrykk i menighetens engasjement gjennom Hallo Venn og Godhet Fjell. Begge er årlige arrangement. Hallo Venn er et samarbeid med Landro menighet av Den norske kirke, som retter seg mot barn og unge og deres familier. Godhet Fjell handler om å gi en håndsrekning til folk som trenger hjelp til praktiske ting som hagearbeid, maling av hus og mye annet. Her er det mange menigheter som står sammen om å gjøre dugnad noen dager i mai.

STAVANGER: «Metodistkirken i Stavanger vil være et levende fellesskap av alle generasjoner som leder mennesker til Jesus.» Menigheten har ikke klart å gjennomføre eller leve opp til de første punktene i handlingsplanens visjoner. Det er de visjonene som i stor grad går på barne- og ungdomsarbeidet. Det er en menighet som ser de nære diakonale oppgavene. Dette gjøres gjennom norskundervisningen og de kontakter man får der. Menigheten har også et stort misjons-engasjement. Virksomheten i uken består for voksne av bønnemøte, bibeltime, samtalegrupper, KYM sine samlinger, og sangkorets øvelser. Bibel og bønnesamlingen samler faste deltagere, og det er etablert 3 samtalegrupper i menigheten. Sangkoret og KYM fyller også et viktig sosialt behov, i tillegg til det åndelige, og de oppgavene som utøves. Imidlertid ser man en aldrende menighet. Det arbeides derfor med en justering avhandlingsplanen, og andre måter å være kirke på. Menigheten ønsker å fremme en tenkemåte, så hele menigheten blir opptatt av å være en del av Guds misjon i verden og invitere mennesker til fellesskap med Jesus Kristus.

SVOLVÆR: Menigheten holder gudstjeneste hver annen søndag. Besøket er stabilt. Det holdes søndagsskole når det er barn til stede i gudstjenesten. Det holdes bønnemøter i kirken når dette er mulig. Kirken leies ut til andre menigheter når den ikke er i bruk. Menigheten kjenner på at det er vanskelig å legge realistiske planer for framtiden grunnet antall personer og økonomi. Man når i liten grad ut til lokalbefolkningen. Menigheten har likevel håp og tro til Gud. Det er først og fremst Guds menighet og Han som gir vekst. Én deltar på lokalpredikantkurset i Nord-Norge.

TROMSØ: Menigheten er i en positiv utvikling. Mange mennesker fra ulike land besøker menigheten fast i deres gudstjenester. Flyktninger fra Syria, innvandrere fra Øst Europa og Asia. Man har tatt opp flere nye medlemmer og hatt konfirmant. Man har faktisk hatt en økning på 10% i medlemstall. Det er også til stor glede for menigheten at studenter som har kommet til byen nå engasjerer seg i menighetsarbeidet. Man ser også en økt interesse for menigheten i byen. Mange har blitt kjent med kirken gjennom Sinnsrogudstjenestene. Arbeidet med salg av kirken og planene framover er nå i gang. Det er nedsatt en byggekomitè som arbeider med dette.

TRONDHEIM: Metodistkirken i Trondheim vil være en engasjert, utadrettet og aktiv menighet! I Trondheim er det plass til alle. Dette vises tydelig gjennom Myldremiddagene på mandag to ganger i måneden. De er kommet for å bli. Det har blitt det treffstedet man håpet på. En samling for fellesskap over generasjonsgrensene, god mat, trivelige og gode samtaler. Kontakten med US -marines som er stasjonert på Værnes har fortsatt gjennom deler av året og det har vært gledelig med et voksende internasjonalt innslag i gudstjenestene. Gudstjenestebesøket har steget med 10%. Menigheten har feiret dåp, konfirmasjon og vigsel. Man erfarer en ny giv ved å få pastor i større stilling, som også bor i Trondheim. Visjoner om framtidens menighet er klare og man ser en Kristusengasjert menighet i vekst som har rom for alle og som er preget av størst mulig mangfold.

ÅLESUND: Menigheten eksisterer som et husfellesskap uten at de har hatt regelmessige samlinger i 2018. Dette utfordres de fortsatt til i 2019. Mariann Stensøe er utnevnt til pastoralt ansvarlig. Hun har også satt plass i Bymisjonens styre. Bymisjonen har overtatt den gamle Metodistkirken og gjort en omfattende renovering, som har blitt flott. Kirkebygget vil også i framtiden tjene Ålesunds befolkning.

+++

Personal: Alle menighetene har hatt pastoral betjening i ulike stillingsstørrelser.

Øvrig tjeneste: Det er gjennomført medarbeidersamtaler med alle ansatte. Det har vært arrangert fagdag for alle ansatte på distriktet. Jeg har deltatt og talt ved Nord-Norgekonferansen i 2018, deltatt ved Kirkenes Verdensråds jubileum i Oslo, på Steg konferansen i Oslo, ved vigslingen av biskop Anne Lise Ådnøy i Stavanger og i Ekumeniakyrkans konferens i Jønkøping i Sverige.

Verv: Styremedlem i Stiftelsen Betanien Bergen, styremedlem i Stiftelsen «Metodisthjemmet» Bergen, styremedlem i Stiftelsen KFUK-KFUM Folkehøgskolen Nord Norge, Metodistkirkens representant i Religionspolitisk utvalg (RPU), i Samarbeidsrådet for Tros- og Livssynssamfunn (STL) og i Norges Kristne Råd og medlem i Sentralkonferansens råd Møter ex officio i Metodistkirkens Misjonsselskaps styre, MNA (Metodistkirken Nasjonalt Arbeid) Areakabinettet og Tilsynsmannskomiteen.

Ingull Grefslie
Tilsynsprest

 

NYESTE ARTIKLER
Lignende artikler
Da er det allerede klart hvem som skal utarbeide forslagene for årskonferansen 2020 om et fullt ut inkluderende syn på menneskelig seksualitet. Les mer
At the AC in Oslo 20th to 23th June 2019, there were three proposals on the table regarding the decisions at the specially called session of the General Conference in February. Les mer
Biskop Christian Alsted har skrevet et hyrdebrev om hva har vi vedtatt og hva som skjer fremover. Les mer

NETTREDAKTØR

Karl Anders Ellingsen

© 2012 Metodistkirken i Norge.
All rights reserved.

Metodistkirkens logo - korset og flammen - er et internasjonalt registrert varemerke.

ORGANISASJONSNR. (HOVEDNR)

974 230 887

E-post: hovedkontoret@metodistkirken.no

Bankgiro: 8220.02.83747

METODISTKIRKENS HOVEDKONTOR

Postadresse: Postboks 2744 St. Hanshaugen, 0131 OSLO

Kontoradresse: Akersbakken 37, 0172 OSLO

Tel: 23 33 27 00

Powered by Cornerstone