Metodistkirken i Norge

En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Den blinde mannen ved Jeriko

Preken søndag 24. januar 2021

Lukas 18,35-43:
35 Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. 36 Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. 37 De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» 38 Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» 39 De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» 40 Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: 41 «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» 42 Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» 43 Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.

Den blinde mannen ved Jeriko

Fortellingen er antakelig kjent for de fleste av oss. Vi er vel mange som har lurt på hvorfor Jesus måtte spørre: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?». Jesus burde jo skjønne at den blinde ville ha synet igjen. 

I vår menighet minner vi hverandre stadig på at vi «leser med hele vårt liv». Jeg leser denne fortellingen med et langt presteliv, hvor jeg har bl.a. lært om hvordan hjelp kan virke nedlatende og devaluerende. Jeg har vært sykehusprest i tyve år, og da var vi særlig opptatt av at hjelpen vi gav pasientene, ikke skulle frata dem deres selvbestemmelse, deres autonomi. Ofte kunne helsevesenet fremstå som eksperten som visste best hva pasienten trengte. I all hjelpende samtale er det lurt å gjøre som Jesus her å spørre: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?». Mange har opplevd seg styrt av presten slik at samtalen fikk et annet fokus enn den hjelp-søkende selv hadde ønsket. Ofte kan presten tenke at den andres «egentlige» problem er noe pasienten selv ikke ser. På 80-tallet kom det en samtalemetode som handlet om «ikke-vitende holdning». Det var en reaksjon på lettvinte diagnoser, hvor legen visste alt om pasienten bare hun hadde fått diagnosen. I dag ønsker ingen, verken prester eller leger å fremstå som eksperten, som vet best hva pasienten trenger. Jeg tenker at Jesus her er en god læremester.

Hva ville vi ha svart hvis Jesus stilte dette spørsmålet til oss i dag? «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Selv ville jeg stilt et motspørsmål: «Hva kan du gjøre da?». Jeg skulle gjerne sett at Jesus gjorde noe med smittesituasjonen. Jeg skulle gjerne sett at de ti savnede i Gjerdrum-ulykken hadde blitt funnet i live. Jeg skulle gjerne sett at hyttebrannen nordpå ikke hadde ført til fem døde. Hva kan Jesus egentlig gjøre for oss? Jeg vet ærlig talt ikke. Min erfaring er at Jesus ikke kan fikse alle våre problemer. Hvorfor ber vi da?

Det finnes mange typer bønn. I vår menighet har vi prøvd oss på det som kalles «Sentrerende bønn». Det er en bønn i stillhet uten verken ord eller tanker. Denne stillheten «bakenfor ord og tanker» kan gi Gud mulighet til å nå fram til oss gjennom hverdagens støy. Jeg vet ikke om det kan hjelpe på vår blindhet rent fysisk. Men jeg tror at det kan hjelpe så vi kan se klarere. Pelle Karlsson har på 70-tallet oversatt Bob Cull’s lovsang, «Open our eyes, Lord»:

Öppnade ögon
Ge oss , o Herre, öppnade ögon
Vil vil se Jesus, vidrøra honom
Lär oss att lyssna, höra din stämma
Ge oss, o Herre, öppnade ögon

Ge oss, o Herre, brinnande hjärtan
Tända av Jesus, fylda av kärlek
Lär oss att leva, tjäna varandra
Ge oss, o Herre, brinnande hjärtan

Det ser ikke ut til at Gud fjerner våre problemer. Men jeg har en tro på at Gud kan hjelpe oss til å åpne våre øyne så vi ser bedre. Jeg tror at Gud kan hjelpe oss til å se andre mennesker og spørre dem om hva vi skal gjøre for dem. Vi er ikke allmektige hjelpere, vi er ikke eksperter som vet best, men Gud kan gi oss evne til å elske. Gud kan hjelpe oss så andre opplever seg sett i vårt nærvær.

Det er mange som har fått øynene åpnet i denne koronatiden. Mange ser bedre klimakrisen. Mange ser bedre verdien av det fellesskapet de nå savner. På Gjerdrum er det mange som har opplevd seg sett av sine naboer og hjelpemannskapet. Etter hyttebrannen er det mange som favner om hverandre.

Vi kommer også i framtiden til å ha virus blant oss. Vi kommer også til å oppleve skred. Vi kommer til å oppleve hyttebranner. Midt i vår fortvilelse er Gud. Vi kan få hjelp til å se Gud der det ser ut som om Gud er helt borte. Den blinde mannen ble reddet ut fra sitt mørke. I dag er det mange som kan fortelle om å få se der det fra før var mørkt. Også vår TRIX, fra MGP, kan fortelle om sitt mørke. Det rare er at hans fortelling hjelper mange til å se. La oss be om at også våre liv, våre fortellinger kan hjelpe hverandre til å se.

Mvh Anne Grete, metodistprest i Drammen 
 

Powered by Cornerstone