Jesus og Peter

Her kan du lese hva presten tenker om prekenteksten for søndag 7. april 2024.

Johannes 21,15-19: 

15 Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø lammene mine!» 16 Igjen, for annen gang, sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær», svarte Peter. Jesus sier: «Vær gjeter for sauene mine!» 17 Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» [Jesus] sier til ham: «Fø sauene mine! 18 Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» 19 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»

Disiplene hadde nettopp opplevd et mirakel. De hadde fisket hele natten uten resultat, men så plutselig fikk de så mye fisk at garnet gikk i stykker. Da Peter skjønte at det var Jesus som stod der på stranden, hoppet han uti, kunne ikke komme fort nok til Jesus. Han var klissvåt da han endelig kom fram til Jesus. De hadde ikke snakket sammen etter sviket. Peter kunne ha reagert annerledes. Han kunne ha tenkt at jeg orker ikke å møte Jesus. Han kunne ha følt seg så skamfull at han mest hadde hatt lyst til å gjemme seg på bunnen av båten. Men nei, det fortelles at han tvert imot kastet seg uti. Dette var tredje gang Jesus viste seg etter sin død.

«Elsker du meg mer enn disse?» Mente Jesus «mer enn du elsker dine andre venner» eller mente Jesus «mer enn de andre disiplene elsker meg»? Det kan vi ikke vite. Det må vi bare la ligge.

«Elsker du meg?» Hvis spørsmålet stilles fra en ektefelle, kan det oppleves anklagende. «Du gidder ikke gjøre noe husarbeid. Jeg opplever at du ikke elsker meg lenger». Eller om en mor sier: «Elsker du meg», kan det oppleves klaustrofobisk: «Du ringer aldri lenger. Jeg vet ikke om du er glad i meg lenger».

Jeg vet ikke hvordan Peter opplevde Jesu spørsmål. Det høres ut som om han syntes det var dumt at Jesus ikke gav seg med å spørre: «Elsker du meg?» Det er vanlig å tolke denne fortellingen som at Peter nå får sjansen til å gjøre opp for sviket. Peter hadde fornektet Jesus tre ganger. Da skjedde det også ved et bål. Nå kunne Peter få sagt at han elsket like mange ganger som han hadde fornektet.

Mange ser også på denne fortellingen som Peters ordinasjon. Her fikk han kallet til å bli kirkens leder. Og mange kirker har sett på det at Peter ordinerer videre andre ledere, som så viktig at en ikke kan ha kvinnelige prester. Det kalles suksesjon. Mange kirker hevder som avgjørende viktig at alle prester som ordineres, har en direkte linje fra Peter.

Ikke alle liker at Jesus bruker bilde av sauer. Vi liker ikke å tenke på oss som en saueflokk. Vi liker å tenke på oss som individualister. Men Jesus brukte bilde av hyrde om seg selv. En hyrde var villig til å dø for sauene sine. Og det var nettopp det Jesus hadde gjort. Og nå skulle Peter gjøre det samme.

Kirken fikk mange martyrer i de første årene. NRK har vist en serie om Colosseum i Roma. Der kan vi se hvordan folk moret seg med at mennesker døde i kampen mot løver og andre ville dyr. Mange slaver mistet livet på den måten. Men vi fikk også se hvordan biskop Ireneus lot løven drepe seg uten å gjøre motstand. Han tenkte at han i Colosseum kunne vitne for langt flere mennesker enn om han forkynte evangeliet med ord i en kirke.

Peter led martyrdøden. Men denne fortellingen behøver ikke bare leses som en fortelling om Peters oppreisning. Vi kan også lese fortellingen som at også vi blir kallet til å følge Jesus selv om det skulle koste oss livet. I Norge kan det virke søkt å skulle tenke at vi må kunne ofre livet. I Norge er vi nettopp de individualistene vi liker å være. Vi tror slik vi selv vil. Vi lager våre egne gudsbilder. Politikerne legger forholdene til rette for religiøst mangfold. For en stund siden var jeg i Oslo Domkirke hvor en imam og ordføreren tente lys for fred i Midtøsten sammen med domprosten.  Ingen behøvde å risikere livet. I Norge kan vi få tro det vi vil, og mennesker fra ulike religioner kan be sammen. Riktignok ble politiet bevæpnet for å beskytte kirker og kristne gudshus i den stille uke og påskedag, men det gikk bra.

Vår menighet er medlem av DOTL (Drammen og omegn tros- og livssynsamfunn) som er et lokallag av STL (Samarbeidsrådet for tros- og livssyn). Der er det medlemmer fra over tjue organisasjoner som jobber for at mennesker fra ulike trosretninger kan leve sammen i fred. Da det for noen år siden var terrorhandlinger rettet mot ulike gudshus rundt i verden, samlet vi oss utenfor både moskeer og den katolske kirken med plakater hvor det stod: «Vi er deres venner. Vi vil passe på dere mens dere ber». Ingen av oss risikerte livet.

Men barn kan fortelle at de blir mobbet fordi de er kristne. Voksne kan fortelle at de blir sett på som mindre intelligente fordi de er kristne. Men vi blir ikke drept pga. vår tro.

«Elsker du meg?» Hva ville vi svart hvis Jesus spurte oss? Ordet elske har i vår kultur mye med følelser å gjøre. Men på Jesu tid handlet det mye om å vise kjærlighet i handling. Noen vil bytte ut begrepet «tro» med det å «elske». Å tro kan høres ut som om en slutter seg til ulike læresetninger. Men å elske blir noe annet. Ikke bare en følelse, men også handling. «Elsker vi Jesus?» Det høres kanskje rart ut for noen. Det kan bli litt klamt. For andre er det helt naturlig å bruke et slikt ord. Det handler om å være villig til å ofre noe viktig i livet for en annens skyld. 

Peter fikk mulighet til å gjenopprette sitt svik. Men går det an å tenke at dette var et spørsmål som også Jesus trengte å høre svaret på? Går det an å tenke at Gud ønsker å bli esket? Har vi et kjærlighetsforhold til Gud som har gjensidighet i seg? Er det sånn at det ikke bare er jeg som har et behov for å oppleve meg elsket av Gud, men at Gud også har behov for å bli elsket av oss? På slutten av gudstjenestene sier presten: «Tjen Herren med glede!» Handler det også om å elske? Og handler det også om Guds behov for å bli elsket?

Mange vil si at meningen med livet er å elske og å bli elsket. Vi er skapt i Guds bilde, heter det. Betyr det at vårt behov for å bli elsket er noe som likner på Gud? Da Gud valgte å vise seg fram i Jesus, så var det en Gud som både elsket og ble elsket. Er det det det handler om når det er snakk om å fø sauene? Er det sånn at den viktigste maten vi kan få, det er kjærlighet? Er det sånn at det å fø sauene er å la Guds kjærlighet komme til andre mennesker gjennom oss?

For ikke lenge siden var det et debatt-program i NRK om unge menneskers psykiske helse. Da sa den ene fagpersonen etter den andre at fellesskap var helt avgjørende viktig for psykisk helse. Og jeg satt og tenkte. Men det er jo det kirkene har å tilby. Vi har et fellesskap hvor vi kan hjelpe hverandre til å oppleve seg elsket. På den måten blir det lettere å føle seg elsket av Gud også. Og kanskje Gud blir glad for at vi elsker ham?

Det er påsketid, hvor vi feirer helt spesielt Jesu oppstandelse. Den tomme graven gav bare tomhet. Disiplene og kvinnene som fulgte Jesus, kunne sin Bibel der det stod: «Forbannet er enhver som henger på et tre.». Da Jesus hang på korset, «visste» de at Gud hadde dømt ham. Det var ikke noe grunnlag for noe minnereligion. De kunne ikke si: «Vi får huske på alt det gode han gjorde». Nei, det var helt slutt. Hadde det ikke vært for at disiplene og kvinnene fikk oppleve Jesus etter oppstandelsen, så hadde ikke vi i dag hatt noen kristen religion. Vi kan ikke bevise at Gud finnes. Vi har ikke noe «gudsbevis», som mange er opptatt av. Men dette at disiplenes tanker ble så totalt forandret, handler om deres opplevelse av den oppstandne Jesus. Jacob Jervell kalte det nærmest et gudsbevis. Noe avgjørende må ha skjedd, noe som fikk dem til å tenke helt annerledes.

«Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh.15.13). Jesus var «den gode hyrde» som gav sitt liv for sine sauer. Poenget er ikke at vi er sauer. Poenget er at Jesu død kan sammenliknes med den gode hyrde. Han elsket så høyt at han var villig til å dø for oss. Dette ble også Peter utfordret på. Peter døde til slutt. Men det Jesus ønsket seg, det var ikke alle gode gjerninger. Det Jesus ba om, det var kjærlighet. «Fø lammene mine». Gi dem den kjærligheten de trenger for å leve.

18 Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» 19 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»

«Når du blir gammel». Peter hadde vært ung og egenrådig. Ikke bare hadde han fornektet Jesus, men han var alltid den ivrige som hoppet ut i vannet uten å tenke seg om. Han gjorde som han ville. Men når du blir gammel, sa Jesus, så kommer du til å oppleve at det er andre som må hjelpe deg til å kle på deg. Det er andre som skal bestemme når du får spise. Det er andre som skal bestemme når du må legge deg og når du må stå opp. Sånn er det å bli gammel.

Det er som om Jesus beskriver eldreomsorgen i Norge anno 2024. Men Jesus snakket om Peters død, får vi vite. Det blir andre som skal bestemme over Peter. Han kommer til å dø for sin tros skyld. Han som var så redd da han var ung at han ikke torde å si at han kjente Jesus en gang.  Men Jesus satset på ham likevel. Kirken ble bygget på denne mannen som hadde sviktet så fullstendig. Denne mannen kom til å dø for sin tros skyld. Han kunne få leve hvis han bare fornektet sin tro. Men han gjorde ikke det. Han valgte døden. For han hadde opplevd noe. Han hadde opplevd hva kjærlighet var. Han hadde opplevd at «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh.15.13). Nå var det han som skulle gi sitt liv for sine venner. Det kalles kjærlighet.

Som gamle må vi gi slipp. Som gamle må vi tåle at det er andre som bestemmer. Vi dør lite grann. Men i denne døden går det an å vise fram Guds kjærlighet. Vi dør ikke i Norge for vår tros skyld. Men vi kan vise fram kjærligheten i måten vi møter vår egen alderdom og død på. Nettopp i vår avmakt kan vi vise andre mennesker hvilken Gud vi tror på. En Gud som elsker og bare elsker.

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik