Vi hører det vi vil høre

Lukas 18,31-34:
31 Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. 32 Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, 33 og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.» 34 Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa.

«Vi hører det vi vil høre». Dette kan vi lese i Lukasevangeliet lenge før vårt kapittel. Disiplene hadde blitt fortalt to ganger før at Jesus skulle lide og dø. Men de skjønte det ikke. Vi hører det vi vil høre. Det kalles fordommer. Eller et mer positivt ord er «forforståelse». Disiplene er ikke alene om det. Vi har alle en forforståelse når vi møter hverandres ord. Derfor sier vi ofte at vi lytter med hele vårt liv.

Det går ikke an å være fri fra fordommer. Fordomsfri er et ord vi ofte bruker, men da mener vi at vi ikke skal ha negative holdninger til hverandre eller det vi møter. Men vi hadde ikke kunnet motta noe informasjon hvis vi ikke hadde fordommer. Fordommer er det vi har av bevisst og ubevisst kunnskap når vi møter noe nytt, enten det er mennesker, hendelser eller skrevne tekster.

Men det går an å bli bevisst hvilke fordommer vi har.

Vi snakker ofte om bibelsyn. Det handler også om fordommer. Vi møter ikke tekstene med blanke ark. Vi møter bibeltekstene med våre fordommer, med vår forforståelse. Men denne forforståelsen blir avgjørende for hva vi leser. Vi hører det vi vil høre.

To politiske grupper fra hver sin politiske fløy kan lese den samme teksten og lese det som bekreftelse på sitt eget politiske standpunkt. Sånn er det bare. Og disiplene hadde sin forforståelse når det gjaldt Jesus. Jesus skulle befri dem fra all undertrykkelse. Jesus var den Messias de hadde ventet på i flere hundre år. Men Messias skulle ikke lide og dø. Messias skulle seire. Så selv om Jesus prøvde å forberede dem, så nådde det ikke inn. Verken hans lidelse, hans død eller oppstandelse var noe de fikk tak i.

Dette konferanseåret har vi på temakveldene jobbet med noe som kalles «Trosspråk». Det handler om at Gud har ulikt språk for å nå inn til oss. For vi hører det vi vil høre. Vi har ulik forforståelse. Vi har alle våre fordommer. Dette vet Gud om, for han har skapt oss. Den treenige Gud prøver å snakke et språk som kommuniserer med våre fordommer. Hele treenigheten blir i denne teorien delt slik at vi til sammen har ni ulike trosspråk.

Noen tenker at verden er et sted først og fremst full av fristelser, mens andre tenker at verden er Guds verden. Noen tenker at Bibelen er det språket hvor Gud snakker igjennom, mens andre tenker at Bibelen er menneskers verk, men er inspirert av Gud. Noen har et stort engasjement for at andre mennesker skal bli kristne, andre tenker at alle kommer til Gud, og vil fortelle andre om at de kan leve i den tryggheten. Noen vil helst hoppe med armene oppover, mens andre vil gjerne være i stillhet. Noen mener at læresetninger er svært viktig, mens andre ikke er opptatt av det i det hele tatt. Noen vil gjerne at ting skal gå opp rent logisk, mens andre slår seg til ro med at Gud aldri kan forstås fullt ut. Noen liker kirkebenker, andre liker bord i kirkerommet. Noen liker å bare lytte til presten, andre liker å være med i en samtale. Noen synes nattverd er det viktigste i gudstjenestene, mens andre kunne like gjerne droppet det. Noen synes at nattverden er så viktig at de vil ha den en sjelden gang, andre synes ikke det er gudstjeneste uten nattverd.

Under vitnesbyrdet på gudstjenesten søndag, vil tre fra menigheten fortelle om sitt trosspråk.

Hvordan skulle Gud få oss mennesker til å forstå at han er i stand til å tilgi? Skulle han ha ropt utover jorden? Da ville jo bare mystikerne ha hørt det. Jeg tenker at Gud snakket menneskenes trosspråk. Menneskene hadde forforståelse, fordommer om at guddommen måtte ha et offer for å kunne tilgi. Da ser jeg for meg at Gud sa til seg selv:» Ja, da får jeg snakke deres språk, da, slik at de skjønner at jeg er i stand til å tilgi dem. Når menneskenes fordommer ser slik ut, så får jeg kommunisere slik at jeg når inn til dem med deres fordommer.»

Men dette er bare mine tanker. Det er mine fordommer. Det er antakelig ikke sånn heller. Vi hører det vi vil høre. Vi forstår det vi har forutsetning for å forstå. Derfor er det viktig å lytte til hverandre, ikke for å tro at vi kan bli fordomsfrie, men for å kunne bli bevisst våre fordommer og kanskje forandre dem så vi får andre fordommer.

Gud vet om våre fordommer. Han vet at vi høre det vi vil høre. Vi kan ikke annet. Og han elsker oss med våre fordommer.

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest