Den gode hyrde

Johannes 10,11-18: 
11 Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir sitt liv for sauene. 12 Men den som er leiekar og ikke hyrde, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. 13 For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. 14 Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, 15 likesom Faderen kjenner meg og jeg kjenner Faderen. Jeg gir mitt liv for sauene. 16 Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem skal jeg lede; de skal høre min røst, og det skal bli én hjord og én hyrde.
    17 Faderen elsker meg fordi jeg gir mitt liv for siden å ta det tilbake. 18 Ingen har tatt mitt liv; jeg gir det frivillig, for jeg har makt til å gi mitt liv og makt til å ta det igjen. Dette er det oppdrag jeg har fått av min Far.»
    19 Nå ble det igjen uenighet blant jødene på grunn av det han hadde sagt. 20 Mange av dem sa: «Han er besatt og gal. Hvorfor hører dere på ham?» 21 Andre sa: «Slik taler ikke en som er besatt. En ond ånd kan da ikke åpne øynene på blinde!»

(Bildet er tatt av Myriams-Fotos fra Pixabay)

Hva synes vi om å bli sammenliknet med sauer? Saueflokk er vel ikke et så positivt ord. Vi liker vel å tenke på oss selv som autonome individer som bestemmer selv i livet.

Vi liker ikke å bli bestemt over. Men liker vi det hvis Gud skal bestemme?  Gjeteren kunne gå foran saueflokken slik at sauene kom etter. Gjeteren kunne også gå rolig bak og samle flokken. Uerfarne gjetergutter derimot, vimset fram og tilbake som små fårehunder.

Tenker vi på vår Gud som en som går foran og vi går etter, eller tenker vi på Gud som en som går bak og samler?

Vår tekst sier at den største forskjellen på en god og ikke god gjeter, er eierskapet. En god gjeter eide flokken sin og var villig til å dø hvis det kom en ulv for å angripe.

Teksten vår sier at det er tre kjennetegn ved en god gjeter:

Det første er at gjeteren kjenner sauene sine. Kjennskap er avhengig av samvær. Selv om vi tenker at vi ikke alltid gir Gud vårt nærvær, så skal vi vite at han alltid er sammen med oss. Han har skapt oss, og han kjenner oss. Han er sammen med oss hele tiden. Han vet hvordan vi har det. Han vet hva vi sliter med i livet. Han ser våre sorger, og han ser våre gleder. Gud kjenner oss. Han ser på oss med sitt milde blikk og sier: Jeg har skapt deg, du er min, jeg liker deg.

Det andre kjennetegnet er at Gud som eier av flokken, forlater aldri en eneste sau. Vi kan føle oss forlatt. Vi kan be og be og det er som å snakke til veggen. Men Gud forlater oss aldri. Vi kan snu ryggen til Gud og tenke at Gud er borte. Men Gud forlater aldri oss. Han gråter med oss når vi har det vondt, og han fryder seg når vi har det godt. Han er der hele tiden. Riktignok finnes det en liknelse som sier at Gud forlater flokken for å lete etter den ene sauen som er blitt borte. Denne liknelsen finner vi ikke i dette evangeliet. (Matt. 18.12-14 og Luk. 15.4-7) Så forfatteren av dette evangeliet har sine ord i behold. Gud forlater aldri flokken sin.

Det tredje kjennetegnet er at en god gjeter gir sitt liv for sine sauer. I Johannesevangeliet sies det: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh.15.13).  Dette går som en rød tråd gjennom hele evangeliet. I ettertid har vi laget ulike teorier om Jesu sonoffer. I Johannesevangeliet er det ikke noen slike teorier. Den eneste «teorien» vi kan lese i dette evangeliet, er dette at kjærligheten vises ved at «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner». Her blir vi kalt venner i motsetning til tjenere. (Joh.15.13).

Jesus gir sitt liv frivillig. Her er Johannesevangeliet annerledes enn de andre evangeliene. Det var ikke verken de religiøse eller romernes ondskap som drepte ham. Noen vil kalle det et «guddommelig selvmord». Gud styrer det hele. Jesus bærer sitt kors selv (Joh.19.17). Før han dør, sier han ikke «min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?». For Jesus visste at Gud ikke hadde forlatt ham. Han visste at Gud var den gode hyrde som aldri forlater saueflokken sin. I stedet sa Jesus: «Det er fullbrakt» (Joh.19.30).

Jesus snakker også om en annen flokk. Det er spennende. For det er særlig i dette evangeliet vi får oppfordringen om kirkens enhet (Joh.17.20,21). Etter Jesu død mente de fra den gamle religionen at mennesker måtte tilhøre «Guds utvalgte folk» for å bli kristne. Men Jesus hadde utvidet perspektivet. Alle mennesker, også de som kalles «ugudelige», tilhører flokken. Men kirken har ikke greid å være kun en flokk. Vi har stadig splittet oss opp. Vi har Østkirken og Romerkirken, vi har lutheranere og metodister. Som om ikke det var nok, så driver vi i disse dager og splitter opp vår egen verdensvide kirke, United Methodist Church. Fordi vi har ulikt syn på likekjønnet ekteskap, skal vi nå dele oss som kirke. Begge sider vil kalle sin Gud den gode gjeteren. Begge sider tror de følger etter sin gjeter.

Det er ikke så lett å følge denne gode gjeteren. Det vet vår Gud. Derfor må vår gjeter av og til gå bak og samle oss ville sauer som vimser hit og dit. Det er ikke alltid at han bare kan gå foran, for vi følger ikke alltid etter.

Når Jesus snakker om den gode gjeteren, så er det heller ikke vår lydighet som er poenget i denne teksten. Vi er en saueflokk som har lov til å stille kritiske spørsmål eller være sint på Gud. Poenget i dette evangeliet er å vise fram Guds kjærlighet. «Jeg er» er navnet på Gud. «Jeg er den gode hyrde» handler om kjærlighet. Det kunne like gjerne stått: «Gud er kjærlighet». «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner». (Joh.15.13). Vår Gud, Den gode hyrde, kjenner oss, forlater oss aldri og er villig til å dø for oss for å vise seg fram som en Gud som elsker og bare elsker.