Metodistkirken i Norge

En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

«Du er min sønn, den elskede, i deg har jeg min glede».

Preken søndag 10. januar 2021

Prekenteksten er hentet fra Mark 1, 3-11:

3  En røst roper i ødemarken:
           Rydd Herrens vei,
           gjør hans stier rette!
4 Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. 5 Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. 6 Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. 7 Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. 8 Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.» 9 På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. 10 Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. 11 Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»

«Du er min sønn, den elskede, i deg har jeg min glede».

Julen er over, og vi har kunnet lese tre ulike juleevangelier fra ulike forfattere av evangeliene. Men i Markus-evangeliet, som er det eldste av evangeliene, har vi ikke noe juleevangelium. Evangeliet begynner med vår fortelling om Jesu dåp, da er Jesus allerede blitt 30 år gammel. Søndag 10.januar heter i kirkeåret 2.søndag i Åpenbaringstiden. Kristus skal disse ukene åpenbares. I dag åpenbares han som Guds sønn. Kirken diskuterte lenge om Jesus var Gud eller menneske. Da Markusevangeliet ble skrevet, hadde ikke denne diskusjonen lagt seg. Men Guds ord ved Jesu dåp er de samme også i Matteusevangeliet og Lukasevangeliet; «Du er min sønn, den elskede, i deg har jeg min glede».

Dåpen skulle være et felles tegn for alle kristne. Derfor er det ironisk at dåpen ofte er det som skiller oss kirkefamiliene imellom. Dåpen er et av to sakramenter, dåp og nattverd. Ordet «nådemiddel» brukes i Metodistkirken imidlertid om; dåp, nattverd, Bibellesning/forkynnelse, fellesskap og bønn. Metodistkirken plasserer ofte det som har med Gud å gjøre som noe som skjer «inne i oss». Men John Wesley ville ha med de ytre tegnene. Dåpen er et ytre tegn som erstatter omskjærelsen. Metodistkirken mener at et barn er Guds barn også før dåpen. I dåpen blir barnet «medlemmer» av den universelle kirken på jorden. Da er det som om barnet får høre de samme ordene som i vår fortelling: «Du er min sønn/datter, den elskede. I deg har jeg min glede». 

I Metodistkirken er hele menigheten faddere. Det er et stort ansvar. Vi har en flott dåpsliturgi. I en av bønnene heter det: «Våre liv er skjøre». Dette er vi blitt minnet om denne julen. Gjerdrum-ulykken har gjort stort inntrykk på oss alle sammen. Som vår dronning sa det: «Livet er skjørt». Dette visste hun av egen erfaring hvor det bare er et år siden faren til hennes barnebarn tok livet sitt. 

Vi døper våre barn. Vi ber til Gud om at han må holde sin vernende hånd over oss. Jeg vet ikke om de som døde i ulykken var døpt eller ikke. Det spiller ingen rolle. Men hvis vi lærer våre barn, som vi synger i en barnesang: «Gud er sterk og mektig. Det er ingen ting Gud ikke kan», så kan barna få problemer i møte med livets skjørhet. Er det virkelig ingen ting Gud ikke kan? Slike påstander fra barnesangen kan gi en teologi om at Gud er i stand til alt, også til å hindre et kvikkleireras. Og da er jo spørsmålet hvorfor Gud da ikke grep inn og hindret raset. Ville han ikke? Er det en mening fra Gud som vi ikke ser? Noen tenker sånn. Jeg tenker ikke sånn. Jeg tror Gud var med ned i fallet. Jeg tror Gud gråter med de sørgende. Men jeg tror Gud for lengst har tatt imot denne to-åringen og de andre omkomne uansett om de er døpte eller ikke.

Siden hele menigheten er faddere, gir også menigheten et fadderløfte. Vi lover å «gjennom liv og eksempel gi barnet mulighet til å leve og vokse i den kristne tro». Jeg skulle ønske at våre dåpsbarn nettopp vokser i den kristne tro. Ofte brukes begrepet «barnetro» som et ideal. Hvis det handler om tillit til en Gud som alltid er til stede, så er det veldig bra. Men hvis det handler om å tenke at Gud stadig griper inn og redder fra fare, er jeg redd det blir en tro som en må vokse seg ut av. I en av bønnene heter det: «Hjelp oss som er rundt NN til i alle ting å respektere henne/ham som det unike mennesket hun/han er». Vi lover å respektere og se på det lille barnet som et unikt menneske. Som menighet inviterer vi alle til å alltid vokse i sin tro, slik at ikke troen må forkastes når vi møter livets sårbarhet. Dette fadderansvaret gleder jeg meg til å synliggjøre når vi igjen kan møtes som menighet.

Mvh Anne Grete, metodistprest i Drammen 

Powered by Cornerstone