Metodistkirken i Norge

En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Jesus taler om sin død og oppstandelse

Preken søndag 21. februar 2021, første søndag i fastetiden.

Matteus 16,21-23:
21 Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. 22 Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» 23 Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

Jesus taler om sin død og oppstandelse

Vi er i kirkeåret kommet til første søndag i fastetiden. Vinterferien begynner. Vi husker hva som skjedde sist vinterferie. Skiferien i Alpene ble skjebnesvanger for lille Norge. Hadde vi kunnet se inn i framtiden, noen mener vi burde ha sett det, ville vi antakelig hatt utreiseforbud. Det er lett å være etterpåklok. Plutselig ble landet vårt en del av den store verden, hvor alle ble rammet av et lite virus. I starten var det en slags uvirkelig unntakstilstand. Det var nesten spennende. Nå har det gått et år, og ordet «nedstengning» er vi blitt vant med. I fjor ble kirkebygget stengt i fastetiden. Vi kunne tenke at vi fastet fra gudstjenestefeiring. Men så kom påske, og det var fortsatt ingen feiring. Hvordan det blir i år, vet vi ikke i skrivende stund. Vi har lov til å samles 10 stk. i kirkene. I disse dagene skriver vi i menighetsbladet om å lage grupper slik at vi kan samles i kirkerommet igjen.

I prekenfortellingen denne første søndagen i fastetiden får vi høre at disiplene også får en informasjon de ikke liker. Jesus forteller dem at han skal bli drept. Ikke av et virus, men av mennesker. Peter likte det så dårlig at han rett og slett irettesetter Jesus. Ikke tale om. Det må bare ikke skje.  Da er det Jesu ord faller: «Vik bak meg, Satan». 

”Vik bak meg, Satan”. Hvordan hadde det vært for oss om Jesus sa sånn til oss? Jeg hadde i hvert fall blitt kjempe- lei meg. Jeg hadde kanskje også blitt litt sinna. Jeg hadde antakelig følt meg veldig urettferdig behandlet.

Det står ikke noe om hvordan Peter reagerte på dette. Matteus har ikke noe fokus på Peters følelser akkurat nå. Og vi sitter tilbake og kan bare fantasere. Men det er interessant å se hvordan Matteus framstiller Peter. I fortellingen om da Jesus gikk på vannet, som blir fortalt i alle evangeliene unntatt Lukas, så fortelles det i Matteus-evangeliet at Peter prøvde å gå på vannet og sank. Peter er den som bryter ut når disiplene får se Jesus i skinnende klær på fjellet: ”Det er godt at vi er her, for da kan vi bygge hytter”. Og vi husker alle fortellingen om Peters fornektelse. Han stiger så høyt, og faller så dypt. 

Rett før vår tekst får Peter høre: ”Du er Peter, på denne klippen vil jeg bygge min kirke.”  Og nå får han høre: ”Du vil føre meg til fall”. Egentlig står det på gresk: ”Du er en snublestein.” Her er det et ordspill som ikke kommer fram i den norske oversettelsen. Peter betyr klippe, så Jesus sier egentlig: ”Du er klippen”. Og så i vår fortelling: ”Du er en snublestein.”  Peter er på samme tid en klippe, en type stein som kirken skal bygges på og en snublestein som kan føre til fall.

Men likevel, ”Vik bak meg, Satan”. Det var da voldsomt sterke ord. Her hadde Peter gått sammen med Jesus i litt over et år. Et år kan kanskje ikke høres så mye ut, men det må ha vært et intenst år, med masse opplevelser og følelser. Og tid er relativt. Et sånt år kan ha vært opplevd som et helt liv. Og ikke bare var Peter blitt glad i denne mannen, men han hadde jo satset alt på ham. Endelig var Messias kommet. Endelig skulle de som et undertrykket folk få sin oppreisning. Da er det ikke noe rart at han utbryter: ”Det må ikke hende deg”. Var ikke Jesus litt vel streng? 

Det er bare en gang tidligere at Jesus har kalt en annen for Satan. Og det var i fortellingen om da Jesus ble fristet i ørkenen og møtte fristeren selv. Og hva var det fristelsen den gang egentlig handlet om? Den handlet om makt. Djevelen sa tre ganger: ”Vis at du har makt!” Kanskje var det den samme fristelsen Jesus nå hørte hos Peter. ”Vis at du har makt. Du må ikke dø. Det må ikke hende deg. Vis at du har makt”. 

Jesus viste ikke makt på den måten disiplene hadde håpet på. En makt som kunne slå ned ondskapen. Som kunne vise fram en seirende Gud, så alle kunne se at det var de som hadde rett, og de andre feil.

I så fall kjenner jeg meg igjen i Peter. Ofte har jeg også lyst til å rope til Gud: «Vis at du har makt». Jeg orker ikke en Gud som blir liten i folks øyne. Jeg orker ikke en Gud som lar være å slå ned på all ondskap i verden. Jeg skulle ønske at Gud kunne vise fram sin makt, bli kvitt viruset, få fart i vaksinen. ”Vis at du har makt”. Og det er ikke bare av omsorg for andre mennesker at jeg har lyst til å rope dette. Jeg ønsker å vise fram at den Gud jeg tror på, ikke er liten, ikke er tapende. Jeg ønsker å vise fram en seirende Gud.

Det var en forskjell på det Jesus sa til djevelen selv, og det han sa til Peter: Til djevelen sa han: ”Vik fra meg, Satan” Til Peter sa han: ”Vik bak meg, Satan.” Jesus skjøv ham ikke fra seg, men bak seg. Peter skulle ikke være en djevelsk fristelse for Jesus. Han skulle la Jesus gå foran, og så skulle Peter følge etter. 

Peter ble altså bedt om å gå bak Jesus. Jeg må også orke å gå bak Gud. Jeg må orke at jeg ikke skjønner hva Gud driver med. Jeg må orke at jeg ikke har forutsetning for å kikke Gud i kortene. 

Peter lærte å følge etter. Hans liv avsluttes ikke med fornektelsen. Han lærte å gå bak Jesus. Han fulgte etter Jesus like inn i døden. Men før det hadde Jesus bygget sin kirke nettopp på ham. Denne Peter, denne klippen, som stiger så høyt og faller så dypt. Jesus valgte ut det mennesket som på samme tid var i stand til å være en type stein som vi kaller klippe, som kirken bygges på, og en type stein som kalles snublestein, som er en fristelse til makt.

Og denne kirken er vi alle del i. Vi alle kan være både klippe og snublestein. Det er forlokkende med makt. Kirkens menn og kvinner har opp gjennom historien søkt makt. Ofte har også kirken selv brukt sin makt til å undertrykke i stedet for å tjene. Jesus viste fram en helt annen type makt enn det disiplene forventet. Og Matteus avslutter sitt evangelium med å si ”Jeg har all makt. Gå derfor ut og gjør alle til disipler i det dere døper dem og lærer dem…” I Metodistkirken får vi stadig høre at vår oppgave er å «gjøre andre til disipler for å forandre verden». Gud har all makt til å «disippelgjøre». Vi er kalt til å gå bak Jesus og være tilstede når Gud bruker sin makt til å «disippelgjøre» mennesker. Det vil fortsatt være pandemier som tar liv. Men Gud har makt til å «disippelgjøre» mennesker. Og vi skal gå bak ham og forandre verden. Intet mindre!

Mvh Anne Grete, metodistprest i Drammen

Powered by Cornerstone