Metodistkirken i Norge

En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Nattverden

Preken skjærtorsdag 1. april 2021

Lukas 22,14-23:
14 Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. 15 Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. 16 For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» 17 Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. 18 For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» 19 Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» 20 På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
    21 Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. 22 For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» 23 Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette.

Nattverden

Skjærtorsdag kommer fra Skira, et gammelnorsk ord som betyr å gjøre ren. Alle som var utestengt fra nattverden i fastetiden, ble nå gjenopptatt i måltidsfellesskapet. Alle tre synoptikerne (Markus, Matteus, Lukas) har denne fortellingen, men Lukasevangeliet har den lengste fortellingen. 


Disse fortellingen pleier vi å kalle «innstiftelsen» av nattverden. Nattverdmåltidet er blitt feiret fra tidlig i kirkens historie. I Middelalderen var det pliktig å gå til nattverd. På 1800-tallet var det vanlig at alle feiret nattverd noen ganger i året. Men så kom den Johnssonske (s)vekkelse. De uverdige skulle ikke feire nattverd. Det endte med at mange følte seg uverdige. Fortsatt har vi dette at noen føler seg ikke verdige nok til å feire nattverd.

Måltid var på Jesus tid et sterkt uttrykk for fellesskap. Da er det litt paradoksalt at kirkefamiliene har ulikt syn på hva nattverden gir eller betyr. Den katolske kirke mener f.eks. at brød og vin forvandles helt under nattverden. Det kalles «transubstansiasjon». Lutheranere tror at brød og vin forvandles under måltidet, men blir igjen brød og vin etter at måltidet er ferdig. Det kalles «konsubstansiasjon». Mange vil si om Metodistkirken at vi har en symbolsk nattverdforståelse, og ikke tror på det som kalles «realpresens», at Gud virkelig er til stede i brød og vin. Metodister liker å hevde at vi også tror at Gud virkelig er til stede når vi feirer nattverd, men det knyttes ikke til brødet og vinen.

Opprinnelig var måltidet et måltid for å utjevne forskjeller. Folk tok med seg mat, de fattige fikk det som ble til overs. 

Påskemåltidet var egentlig en jødisk feiring til minne om utfrielsen fra Egypt. Siden har mange tatt opp denne tanken, men nå er det Jesus som skulle utfri fattige og undertrykte.  

For Jesus var dette et avskjedsmåltid. Hans venner visste ikke om annet enn at de var med på det jødiske påskemåltidet.

Jesus fikk ofte kritikk for at han spiste sammen med mennesker som ikke ble så vel ansett. Å spise sammen, var nesten som å skrive under på en fellesskapspakt, hvor en ikke spiste sammen med sine fiender. I fortellingen hørte vi at Jesus spiste sammen med Judas, enda han visste at nettopp Judas ville forråde ham. 

Det er mange temaer vi kan leve oss inn i skjærtorsdag. Vi har mange motiver samtidig. Men hele tiden handler det om fellesskap. Fellesskap med hverandre og fellesskap med hele verden. All urett i verden angår oss som deltar i nattverd-måltidet. 

Likevel kan en spørre seg: «Hvorfor feirer vi nattverd? Er det bare fordi Jesus har bedt oss om det? Er det på en måte i blind lydighet, hvor vi overhodet ikke ser poenget, men gjør det fordi Jesus en gang skal ha sagt det?» 

Vi kaller nattverdmåltidet et nådemiddel, et middel hvor Gud gir sin nåde. Som sagt tror også Metodistkirken at Gud er virkelig til stede i nattverden. 

Brød og vin er for oss litt eksotisk. Hvis Jesus hadde innstiftet nattverden i vår kultur, ville det antakelig ha vært kaffe og brødskiver. 

Lukas sier at vi skal minnes. I gamle dager kalte vi det «ihukommelse». Det handler ikke om å holde minnet vedlike så ikke dette ble glemt bort. Det er i og for seg også viktig nok, men ordet «ihukommelse» har mer av dette å delta, leve seg inn i det som skjedde den gang.  

Metodistkirken insisterer på at Gud kan erfares. Mange kan kjenne at Gud finnes. De er heldige. Vi andre kan få hjelp nettopp av nattverden. Noen av oss trenger noe sansbart, hvor alminnelige ting som brød og vin kan hjelpe oss til å erfare Gud. Vi får Gud i oss på en konkret måte når smittesituasjonen er slik at vi igjen kan feire nattverd sammen. Inntil det skjer, får vi tenke på at vi tilhører et fellesskap i menigheten og i kirker over hele jorden enten vi er katolikker, lutheranere eller metodister.

Mvh Anne Grete, metodistprest i Drammen
 

Powered by Cornerstone