Metodistkirken i Norge

En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Vitneutsagn om Jesus

Det er få som har opplevd Gud så sterkt at vi kan kalle oss selv øyevitne. Men vi er mange som kan fortelle hva troen betyr i livet vårt. Les prest Anne Grete sine refleksjoner rundt søndagens tekst.

Johannes 5,31-36: 
31 Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig. 32 Men det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at hans vitneutsagn om meg er sant. 33 Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. 34 Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst. 35 Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham.
    36 Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg.

Vitneutsagn om Jesus

Ordet vitnesbyrd har en litt gammeldags klang. Selv husker jeg det fra min barndom på kveldsmøtene i Metodistkirken, hvor flere reiste seg og vitnet om Jesus. I dag har vi beholdt ordet i våre gudstjenester. Vi kaller det en demokratisering av prekenen. Vi ønsker flere stemmer i rommet. Vi sier at vi alle leser prekenteksten med hele vårt liv. Derfor ser vi ulikt. Derfor er det viktig med flere stemmer enn prestens. Selv om jeg tror at Gud er med meg i mine prekenforberedelser, er det ingen garanti for at alt jeg sier kommer fra Gud.

Å være vitne forbindes vel heller med rettsaker. Vi har øyevitner som kan fortelle hva som egentlig skjedde da forbrytelsen fant sted. Det er gjort mye forskning på hvor lite troverdig slike øyevitner er. Vi alle ser ulikt. Vi velger ut det vi ser ulikt, og vi tolker ulikt hva vi ser. Hjernen vår er ikke mye til å stole på.

Dette gjelder også hele Det nye testamentet. Selv om mange var øyevitner, så la de vekt på ulike ting, tolket ulikt, slik at vi i dag har ulike teologier i det vi kaller «Guds ord». Gud, som er usynlig, valgte å vise seg fram i Jesus. Men Jesus etterlot seg ikke noe skriftlig. Vi har kun øyevitner. Og Paulus var ikke en gang øyevitne, selv om hans opplevelse av Den oppstandne var så sterk, at han likestilte det med øyevitne. Karl Olav Sannes, professor ved MF, har kalt Det nye testamentet for en «rundebordskonferanse» av flere forfattere. Det betød for ham at han måtte lytte til alle ved dette rundebordet for å få tak i helheten i Det nye testamentet. Det er en interessant tanke. I vår menighet har vi denne høsten forsøkt å fortsette en slik rundebordskonferanse før «vitnesbyrdet». Vi alle leser med hele vårt liv, og vi hører prekenen med hele vårt liv. Derfor hører 30 mennesker 30 prekener når presten preker. Og ingen av de 30 prekenene er helt det samme som den prekenen presten tror hun holder.

Hvordan kan vi da være vitner, når det er så mye usikkert? Nettopp i det usikre er det vi vitner. For Jesus trengte ikke menneskenes vitnesbyrd kan vi lese. Hans gjerninger var kraftige nok. Hvilke gjerninger snakket Jesus om? Var det alle miraklene? Neppe. Jesus ville ikke være en mirakelmann. De var det flere av på Jesu tid. Men Johannesevangeliet forteller om åtte under, så helt uvesentlig kan det ikke ha vært. Men i dette evangeliet kalles underne for «tegn», og vi får alltid en forkynnelse knyttet til disse tegnene. Tegnet viste fram mot noe annet, var med andre ord et vitne.

Det er få som har opplevd Gud så sterkt at vi kan kalle oss selv øyevitne. Men vi er mange som kan fortelle hva troen betyr i livet vårt. Det finnes ulike måter å fortelle på. I både ord og handling kan vi fortelle om den Gud vi tror på. En Gud som elsker og bare elsker. Metodistkirken sier at de vil «forandre verden». Det er store ord. Men jeg tror mye gjøres nettopp ved dette å vise kjærlighet. Hvis alle får oppleve å elske og å bli elsket, blir verden forandret. Dette kan vi hjelpe hverandre med.

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik

 

Powered by Cornerstone