Metodistkirken i Norge

En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Veien, sannheten og livet

​​​​​​​Prekengjennomgang til søndag 8.mai 2022.

Johannes 14,1-11:

1 La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!  2 I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere?  3 Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.  4 Og dit jeg går, vet dere veien.»
     5 Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?»  6 Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.  7 Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»
     8 Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.»  9 Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? 10 Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. 11 Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.

Veien, sannheten og livet

«La ikke hjertet bli grepet av angst». For en setning i dagens situasjon. Mødre og barn har flyktet fra bombene. De aner ikke om de noen gang får se igjen sin sønn, ektefelle eller far. De aner ikke om de noen gang får en grav å gå til. Kanskje må de leve i usikkerhet resten av livet.

Uforutsigbarhet skaper angst, sier psykologene. For ukrainerne er det jo nettopp uforutsigbart det hele. Hvordan kan vi da si med Jesus: «La ikke hjertet bli grepet av angst»? Virker det ikke litt vel lettvint? På gresk brukes et ord som ikke behøver å bety «angst» i psykiatrisk betydning. Det kan også bety alminnelig redsel.

Prekenteksten skal leses søndag 8.mai. da pleier vi i Norge å feire freden. I år blir det nok en avdempet feiring. Vi er alle opptatt av at Europa er i krig.

Kommunikasjon er vanskelig. En setning som er stor trøst i en situasjon, kan virke helt motsatt i en annen situasjon. Jesus hadde ikke Ukraina i tankene da dette ble sagt. Han snakket vel ikke om problematikken krig og fred heller. Selv om mange trodde han var en politisk frigjører, så var det ikke krig disiplene var redde for. Jesus prøvde å fortelle dem at han skulle lide og dø. Men vi mennesker hører ikke det vi ikke orker å høre. Disiplene hadde ifølge dette evangeliet gått med Jesus i tre år. De hadde forlatt alt for å følge ham. De orket ikke å ta innover seg at det snart skulle ta slutt. For hvis Jesus skulle dø, da var det slutt. De kunne sin «Bibel»: «Forbannet er enhver som henger på et tre». 

Vi har alltid to nivåer i tekstene. Det ene nivået er selv handlingen, hvor Jesus er sammen med disiplene. Det andre nivået er hvordan denne fortellingen brukes til å forkynne til Johannes-menigheten. Denne menigheten var ikke i angst for at Jesus skulle dø. Jesus var dø. Men de hadde opplevd den oppstandne Kristus og måtte tenke annerledes om Jesu død. Jesus hadde prøvd å fortelle dem at det var på korset at Jesus viste fram Gud. Da Jesus ble «løftet opp» på korset, var det en opphøyelse i dobbelt forstand. Nå skulle endelig Jesus vise fram Guds «herlighet». Nå var endelig «timen» kommet. I Johannesevangeliet var det ikke oppstandelsen som var det store, men det var korsfestelsen. Oppstandelsen var bare en bekreftelse. Gjennom hele Johannesevangeliet er det en rød tråd: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh.15.13). Dette hadde Johannes-menigheten levd på lenge. Veldig lenge. I 60 år! De hadde trøstet seg med at Jesus skulle komme tilbake mens de levde. Men nå gikk tiden, og mennesker døde uten at Jesus var kommet tilbake. Så kom tvilen nagende; Tenk om alt det vi har satset livet vårt på, bare var en illusjon. Tenk om Jesus ikke var Gud?

Snakket Jesus sant da han var sammen med dem? Var han Gud? Dette spørsmålet prøver Johannesevangeliet å svare på. Det var ikke et intellektuelt spørsmål om Jesu to naturer, det kom senere. For Johannes-menigheten var dette helt eksistensielt. Det kunne skape angst. Inn i denne angsten er det Johannesevangeliet forkynnes. Jesus var Gud! Den som hadde sett Jesus, hadde sett Gud. 

Dette har kirken prøvd å forkynne i 2000 år. Alt vi ser av mildhet og kjærlighet hos Jesus, er Guds mildhet og kjærlighet. Jesus viste oss en Gud som er kjærlighet og bare kjærlighet. Jesus er ikke en reddende engel som kommer inn fra sidelinjen på dommens dag og befrir oss fra Guds dom. Det er Gud vi ser i Jesus. I Johannesevangeliet møter vi ikke en Jesus som sier: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg». Men vi møter en Jesus som sier: «Det er fullbrakt». Og dette var før oppstandelsen, da han fortsatt hang på korset.  
Derfor kan vi lese at «Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (v.6). Det er Jesus som har vist fram hvilken Gud vi har med å gjøre. En Gud som kan kalles Far. En Gud som har omsorg slik gode foreldre har omsorg. Dette ville vi ikke visst uten Jesus.

«La ikke hjertet bli grepet av angst».  Vi har grunn til å engste oss mens vi lever her på jorda. Vi har krig, vi har klimakrise, vi har pandemier. Men Gud er midt i lidelsen. Gud er midt i angsten. Er det en trøst? Jeg vet ikke om det er det for alle som har dratt fra sin sønn, ektefelle eller far. Men kanskje opplever også de at Gud er nærværende og holder dem oppe slik at angsten kan gå over til vanlig redsel. For det er grunn til å være redd. Redsel er en av sorgens følelser. Og det er mye sorg blant oss. Både i Ukraina og oss alle som opplever livets mange tap. Selv om noen nå føler seg forlatt av Gud, er det nettopp det denne teksten kan forkynne til oss i dag, så lenge etterpå. Gud har ikke forlatt oss, selv om det kan se sånn ut. 

«I Gud hus er det mange rom». Det er plass til oss alle. Det er plass til mange flyktninger i Norge også. Med vår omsorg og kjærlighet, kan det hende flyktningene kan tenke at Gud ikke har forlatt dem likevel. Det er mange rom. De trenger mat. Men de trenger også rom. Kanskje trenger de kirkerom hvor de kan ha sin liturgi som er annerledes enn vår. La oss bidra til at andre menneskers angst blir mindre. Måtte Gud være i stand til å nå inn til oss.

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik 

Powered by Cornerstone