Jesus ber for alle sine

Johannes 17,6-11:
6 Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt fast på ditt ord. 7 Nå vet de at alt som du har gitt meg, er fra deg. 8 For jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg, og de har trodd at du har sendt meg.
    9 Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. 10 Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt, og jeg er blitt herliggjort gjennom dem. 11 Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.

Vi er i kirkeåret kommet til 5.søndag i påsketiden. Vi er fortsatt i påsketiden hvor vi særlig feirer Jesu oppstandelse. Denne talen til Jesus ble holdt Skjærtorsdag, altså før hans død og oppstandelse.

For oss som lever nå, kan denne teksten virke kjedelig, i alle fall litt lite relevant. Mange av oss er blitt flasket opp med tanket om at Gud Faderen og Jesus er det samme, at det er Jesus som har vist fram hvilken Gud vi har med å gjøre.

Men alle tekster i Det nye testamentet har to nivåer. Det ene nivået er selve fortellingen om Jesus og de han snakket til. Men vi har ett nivå til, og det er hva evangeliet forkynner ved å fortelle dette. Vi er vant til å tenke at brevene fra Paulus ble skrevet inn i en helt spesiell situasjon, som svar på de problemene menigheten hadde. Sånn er det også med evangeliene. De ble skrevet for å forkynne til en menighet som var i en spesiell situasjon.

Johannesevangeliet ble skrevet 60 år etter Jesus død. Det er lenge. Dette evangeliet er det yngste av evangeliene. Mange hadde opplevd å gå sammen med Jesus i tre år. (I følge de andre evangeliene, var det bare ett år.) De ble først helt knust da Jesus døde. Men da han viste seg for dem etter sin død, sa han at de ikke skulle dø før han kom tilbake. Så de levde med dette håpet; Han skulle komme tilbake! Men så gikk tiden, 60 år. Flere døde, og Jesus var ennå ikke kommet tilbake. Så snek tvilen seg inn. Tenk om alt de hadde satset livet sitt på bare var en illusjon! Tenk om det Jesus hadde sagt ikke var sant! Inn i denne eksistensielle tvilen er det at Johannesevangeliet forkynnes.

Her får menigheten forkynt at Jesus hadde snakket sant. Jesus hadde vist oss Gud. Og Johannesevangeliet forteller en litt annerledes historie. Gjennom den første halvdelen sier han stadig at «min time er ikke kommet». Men da han skulle lide og dø, sa han «min time er kommet». Og han bar sitt kors selv (ikke i de andre evangeliene). Da han hang på korset, sa han ikke «min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg». Han sa «det er fullbrakt». Dette var mens han hang på korset, like før han døde. Noe annet han stadig sa, var at han skulle «herliggjøre» Gud. Dette er et litt rart ord for oss, men Jesus «herliggjorde» Gud da han hang på korset. Oppstandelsen var bare en bekreftelse på denne herliggjørelsen. For den røde tråden gjennom hele evangeliet er: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh.15.13). Da Jesus ble «løftet opp» på korset, var det også en symbolsk handling. Han ble «løftet opp» og herliggjorde dermed Gud. På korset var det han særlig viste fram Gud, en Gud som elsker og bare elsker.

Dette trengte Johannes-menigheten å få forkynt. De trengte ikke et evangelium til for å huske Jesus-fortellingene. Men de trengte forkynnelse. De trengte å høre at Jesus var Gud, at Jesus hadde snakket sant. At deres tro ikke var bygget på en illusjon. Johannesevangeliet ønsket å bevare dem i troen. Og de ble bevart. Men mange døde for sin tros skyld.

Jesus hadde en bønn før han døde, og det var at de måtte være ett, slik Jesus og Gud Faderen var ett. Er Jesus blitt bønnhørt? I den økumeniske verden sier vi ofte at målet er felles prekestol og nattverdbord. Det er langt igjen. I Metodistkirken er nattverdbordet åpent. En trenger ikke en gang være døpt. Og det er også åpent for mennesker fra andre religioner. Trenger vi da denne prekenteksten?

Jeg tror det. Jeg tror at også vi må bli minnet om at Jesus og Gud Faderen er ett. Det er så lett å tenke at Jesus er vår milde bror som redder oss fra den strenge far. Men alt vi har sett av mildhet hos Jesus, er Guds mildhet. Det er ikke sånn at vi på dommens dag står overfor Gud som den strenge dommer som er i ferd med å dømme oss, men så kommer Jesus inn fra sidelinjen og sier: «Jeg har tatt straffen på meg. Hun/han kan gå fri». Det er Gud som valgte å vise seg fram i Jesus. Det er Gud som gav oss dette offeret vi trengte for å tro at Gud er i stand til å tilgi oss.

Allerede fra starten i dette evangeliet får vi høre: «Og ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet». Vi så hans herlighet. I Jesus er det Guds herlighet vi ser. En herlighet som viser seg på korset, for «ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh.15.13).

Jesus ønsket at vi alle skulle være ett. Da fantes ikke Østkirken og Den romersk-katolske kirken. Da fantes ikke lutheranere eller metodister. Hvilken enhet stod på spill for Johannes-menigheten? Denne menigheten stod i konflikt med de fra den gamle religionen. Menigheten kom fra den gamle religionen selv. Men de er kastet ut av synagogen. Anklagen mot Jesus var jo at han sa han var Gud. 

I Drammen er vi gode på det som kalles religionsdialog. Er vi arrogante som påstår at Jesus har vist oss Gud? Har ikke Gud vist seg fram i alle religioner? Jo, jeg tror at Gud kan vise seg fram for mennesker uansett tro, til og med ateister. Men vi setter en grense for hva vi kaller kristent, og det er nettopp det vi kaller inkarnasjonen. At Jesus var Gud. Dette kaller vi kristendom. Å være kristen handler om nettopp dette at vi tror at Jesus var Gud. Hva som skjer menneskeheten på dommens dag, er en annen sak.

Metodistkirken er inne i en viktig tid når det gjelder spørsmålet om likekjønnet ekteskap. I vår menighet lever vi med ulike syn på mye, også dette spørsmålet. Men vi er ett. Vi feirer gudstjeneste sammen. Vi vil vise hverandre respekt. Vi ønsker ikke en menighet som er enige om alt. Men vi ønsker å vise kristen enhet, slik Gud og Jesus var ett.

Mvh Anne Grete