Når Talsmannen kommer
Johannes 15,26-27: 26 Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. 27 Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.
(Bildet er tatt av charlotte_202003 fra Pixabay)
Vi er kommet til siste søndag i påsketiden. Den liturgiske fargen er fortsatt hvit, hvit for glede. Men søndagen heter ikke 7.søndag i påsketiden. Den heter søndag før Pinse. Vi aner at vi nå skal forberede oss på Pinsen og det vi feirer i Pinsehøytiden.
Jesus holder en avskjedstale til disiplene. Han vet hvor fælt det er for dem å miste ham. De har i dette evangeliet vært sammen i tre år, ikke ett som i de andre evangeliene. Men Jesus prøver å trøste dem. Jeg etterlater dere ikke foreldreløse. Dere skal få Den hellige Ånd.(Joh.14.18). I Johannesevangeliet kalles Den hellige Ånd for «Talsmannen». Det kunne like gjerne oversettes med «Forkynneren». For det handler ikke om at vi trenger en talsmann overfor Gud. Den hellige Ånd skal forkynne Jesus og dermed forkynne Gud.
Disiplene hadde vært hos Jesus fra begynnelsen av, kan vi lese i vår prekentekst. Nå betyr ikke «begynnelsen» fra Jesu fødsel. Johannesevangeliet er ikke opptatt av Jesu fødsel. Det fortelles ikke noe om det. Derimot fortelles det om Johannes, og da brukes også ordet «vitne». Johannes skulle vitne om Jesus. Gjennom hele evangeliet finner vi at Jesus vitner ved å gjøre under. Underne kalles tegn. De skal vitne om hvem Jesus var. I 5.21 kan vi lese: «Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig». Og i v. 36 kan vi lese: «Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre». Og nå er det disiplene som skal vitne. De er et sannhetsvitne fordi de har opplevd Jesus helt konkret. Men etter Jesu død, skal de fortsatt kunne vitne. Ikke fordi de en gang i tiden husker noe andre ikke husker, men fordi Den hellige Ånd skal komme og vitne sammen med dem.
8.mai hedret vi de få sannhetsvitnene etter annen verdenskrig. Men deres vitneutsagn handlet om at de hadde selv opplevd krigen, ikke bare blitt fortalt om den. Sånn var det også med disiplene, men det var bare i begynnelsen. Disiplene var sannhetsvitne fordi de selv hadde opplevd Jesus i tre år. Men da hadde ikke vi sittet her, hvis det hadde vært det hele. Den hellige Ånd måtte komme etter Jesu død og oppstandelse for at disiplene kunne fortsette å være et sannhetsvitne. Nå kunne de vitne om hva Den hellige Ånd gjorde med dem. Der er vi også. Vi leser ikke bare om Jesus. Den hellige Ånd forkynner for oss.
I de tre andre evangeliene snakkes det om «Guds rike». I Johannesevangeliet snakkes det om Jesus. Hvem var Jesus? Var han Gud? Johannesevangeliet ble skrevet ned ca. 60 år etter Jesu død. De ventet på Jesu gjenkomst. De trodde at de ikke skulle dø før Jesus kom tilbake. Men så gikk tiden, folk døde og Jesus var ennå ikke kommet tilbake. Da kommer troskrisen. Har vi bare levd på en illusjon? Inn i denne troskrisen er det Johannesevangeliet forkynner til menigheten. Og hele evangeliet har ett eneste poeng, og det var å si at Jesus var Gud.
De første menighetene var preget av det vi i da kaller karismatiske fenomener. Det var tungetale, det var helbredelser, det var ekstase. Da skulle en jo tro at de ble styrket i troen, at de nærmes kunne merke at Gud var midt iblant dem med sin kraft. Johannesevangeliet er ikke interessert i slike karismatiske fenomener. Han var opptatt av Ordet, ikke tungetale. «I begynnelsen var Ordet». Og når Jesus ikke lenger skulle leve midt blant dem, ville Ordet fortsatt lyse. Ikke sånn å forstå at en skulle repetere Jesu ord fra da han levde. Men Den hellige Ånd skulle gjøre ordet levende. Den hellige Ånd skulle gjøre det slik at Jesus fortsatte å være til stede, men nå på en usynlig måte. Den hellige Ånd skulle sørge for at alt som var skrevet om Jesus ikke bare skulle være døde bokstaver på et papir. Den hellige Ånd skulle gjøre ordene levende.
Da jeg hadde vært prest ett år, tenkte jeg: «Nå har jeg sagt alt som jeg har på hjertet. Jeg har ikke mer å si». Jeg tenkte: «Hvordan er det mulig å forkynne gjennom et langt presteliv?» Jeg hadde hørt med skrekk og gru prester som snudde bunken når de byttet menighet. I dag tenker jeg at det er blant de få miraklene i mitt liv at Den hellige Ånd har hele tiden gjort Ordet levende for meg. Ordene i Bibelen er ikke døde bokstaver på papir når Den hellige Ånd gjør ordene levende. Når Den hellige Ånd vitner om Jesus, så er det som om vi kan oppleve å være sammen med Jesus slik disiplene var. Og Den hellige Ånd overbeviser oss om at den mannen som levde ca. 30 år på jorden, han viste fram Gud. Den hellige Ånd viser fram Gud ved å vitne om Jesus. Så enkelt er det i Johannesevangeliet. Den hellige Ånd er ikke annet enn den oppstandne Jesus iblant oss nå. Også 2000 år senere etter at dette ble skrevet ned. Det er ikke døde bokstaver. Det er Guds ord, det er Gud selv som møter oss.
Hittil i kirkeåret har vi vært tilbakeskuende. Vi har lyttet til fortellinger om Jesus. Da er det lett å tenke at disiplene var privilegerte som gikk sammen med Jesus i tre år. Men nå blir de som oss. Nå kommer de i samme situasjon som oss. Vi går ikke sammen med Jesus sånn helt konkret. Men Den hellige Ånd er i oss og rundt oss. Paulus fikk heller aldri oppleve Jesus helt konkret. Likevel insisterte han på å kalle seg den trettende apostel.
Vi skal ikke tenke smått om Guds nærvær etter Jesu oppstandelse. I Johannesevangeliet fikk disiplene Den hellige Ånd allerede påskedagen. I dette evangeliet er det ikke snakk om å vente i Jerusalem for så å oppleve Åndens komme på en spektakulær måte slik vi kan les om det i Apostlenes gjerninger.
Den hellige ånd forkynner Gud for oss, også vi som bor i Drammen 2000 år senere. Det hadde ikke vært noen kirke hvis vi bare skulle repetert fortellingene i evangeliene. Det hadde ikke vært noen kirke hvis det hele hadde handlet om en minnereligion. Vi repeterer ikke ordene. Den hellige Ånd forkynner for oss. Den hellige Ånd gjør fortellingene levende for oss. Våre gudstjenester er ikke død liturgi. Våre gudstjenester forkynner Gud, fordi Den hellige Ånd gjør det.
Hvis vi bare hadde repetert fortellingene, hadde vi ikke hatt noen garanti for at ordene forkynte det samme som de forkynte for 2000 år siden. Jeg pleier å si: «For å forkynne det samme, må vi si noe annet». Og dette annet er det Den hellige Ånd gir oss. Derfor sier vi at vi ikke tror på en bok, men vi tror på en person, den personen som har vist oss hvem Gud er. Etter Jesus død er det Den hellige Ånd som viser oss hvem Gud er. Det er Den hellige Ånds oppgave, å vise fram Gud. Derfor var gudstjenestene i Johannesevangeliet en Ordets gudstjeneste.
Derfor er våre gudstjenester i dag levende gudstjenester. Fordi Den hellige Ånd er til stede. I trosbekjennelsen sier vi: «Jeg tror på Den hellige Ånd, en hellig allmenn kirke». Den hellige Ånd knyttes til kirken. I våre gudstjenester er Gud til stede ved sin hellige Ånd. I Metodistkirken kalles det nådemidler, og det er ikke bare de to sakramentene dåp og nattverd. Det er også fellesskapet, det er bønnene og det er forkynnelsen. Alt dette skjer i gudstjenesten. Og i våre gudstjenester er det ikke bare presten som forkynner. Alle har Den hellige Ånd i seg og rundt seg. Den hellige Ånds oppgave er å forkynne. Og det er ikke bare presten som ber, alle kan be. Og det blir ikke noe fellesskap hvis det bare blir presten som kommer for å feire gudstjeneste.
Jesus har forklart oss hvem Gud er, men Den hellige Ånd gjør denne Gud nærværende. Den hellige Ånd trekker menneskene mot Gud. Å være begeistret, er jo egentlig å være «beåndet».
Disiplene skulle være vitner. De skulle være «sannhetsvitner». Det er vi også kalt til å være. Men det handler altså ikke om å repetere fortellingene om Jesus. Det handler om at også vi er sannhetsvitner. Den hellige Ånd gjør at også vi kan være sammen med Jesus. Dvs. ikke konkret slik disiplene var det mens Jesus levde, men slik disiplene var det etter Jesu oppstandelse, ved Den hellige Ånd. Den hellige Ånd skal vitne for oss slik at også vi blir sannhetsvitner. Derfor heter det «vitnesbyrd» det vi har i våre gudstjenester. Vi er sannhetsvitner. Vi opplever stadig at Gud finnes fordi Den hellige Ånd forkynner det for oss.
Det er mange måter å være vitne på. Da jeg var ung, drog vi på øl-fester for å vitne om Jesus. Vi trodde det var en god ide å fortelle om Jesus til fulle mennesker. Jeg er ikke særlig stolt av det i dag. Men jeg er særlig takknemlig for det vitne menigheten har vært sist uke. Etter tre dugnadssamlinger, så hadde vi forrige uke to dager med utdeling gratis av barnesykler. Noen vil kalle det sosialt arbeid, noen vil kalle det diakoni. Ja det kan vi kalle det, men vi vitnet!. Men det var jo muslimer. Vi fortalte dem ikke om Jesus, vil kanskje noen si. Nei, vi prøvde ikke å få dem kristne, verken barna eller foreldrene. Men vi vitnet om Jesus. Vi vitnet uten ord. Vi vitnet ved å gi sykler, vafler og varme smil. Vi viste fram en menighet hvor Den hellige Ånd hadde forkynt Jesus for oss. Vi viste fram en menighet som opplever at Ordet i Bibelen er levende. At døde bokstaver på papir kan gi oss en opplevelse av at Gud finnes. Og vi vitnet da vi gikk utenfor komfortsonen og hadde samling på lekeplassen i nabolaget. Vi er vitner. Ikke ved å repetere døde ord, men ved at Den hellige Ånd får forkynne hvem Gud er.
Mvh Anne Grete Spæren Rørvik
