Jesu dåp
Bildet er tatt av Thomas fra Pixabay

Døperen Johannes står fram

Les presten foreløpige tanker rundt bibelteksten for søndag 14. januar 2024

Mark.1.3-11, 2024, 2.søndag i åpenbaringen

3 En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette!

4 Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. 5 Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. 6 Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. 7 Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. 8 Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.»

9 På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. 10 Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. 11 Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»

Vi har feiret jul, og nå er vi kommet til det som i kirkeåret kalles «Åpenbaringstiden». Vi har feiret at den usynlige Gud valgte å vise seg fram i Jesus. Men hvem var denne Jesus? Det skal Åpenbaringstiden prøve å «åpenbare» for oss.

I Metodistkirken snakker vi om at vi har fire grunnlag for vår tro. Det er Bibelen, det er tradisjonen, og det er erfaring og fornuft. John Wesley, vår kirkefar, levde på 1700-tallet. Da hadde Luthersk teologi med sin «Skriften alene» vært dominerende. Men John Wesley var enig med katolikkene; Tradisjonen måtte med. Hvorfor var tradisjonen viktig? Fordi John Wesley var overbevist om at Den hellige Ånd hadde vært med kirken da de skulle slå fast hvem Jesus var. Derfor sier vi i vår trosbekjennelse: «Jeg tror på Den hellige Ånd, en hellig allmenn kirke».

Men Markusevangeliet ble skrevet 40 år etter Jesu død. Da hadde ingen kirke slått fast hvem Jesus egentlig var. Markusevangeliet var først ute med å skrive ned fortellingene om Jesus. Han var først ute med å redigere rekkefølgen på fortellingene. Alle evangeliene har sin egen teologi, sine hovedpoeng. I Markusevangeliet ser vi gjennom hele evangeliet at det blir slått fast: «Jesus er Guds sønn». Evangeliet starter med ordene: «Her begynner evangeliet om Jesus Kristus, Guds sønn» (Mark.1.1).  Så kommer vår fortelling. Jesus blir døpt, og de kan høre Guds røst som sier: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede». Og i fortellingen om den gang disiplene var på et høyt fjell, og de fikk et eiendommelig syn, så hørte de også ordene: «Dette er min Sønn, den elskede, hør ham» (Mark.9.7). Og da Jesus hang på korset, sa offiseren: «Sannelig, denne mannen var Guds sønn».

Det var altså maktpåliggende for Markusevangeliet å si at Jesus var «Guds sønn». Men vi finner ingen fortelling om jomfrufødsel i dette evangeliet. Så det å være «Guds sønn» hadde ikke noe med jomfrufødsel å gjøre for denne forfatteren. I stedet starter evangeliet som sagt med ordene: «Her begynner evangeliet om Jesus Kristus, Guds sønn.» Så får vi vår fortelling om døperen Johannes og Jesu dåp.

Johannes skulle døpe med vann, men Jesus skulle døpe med Den hellige Ånd. Hva betyr det å bli døpt med Den hellige Ånd? Det har kirkene opp gjennom historien hatt ulike meninger om. I karismatiske miljøer har en snakket om «åndsdåp» som en spesiell åndelig opplevelse som kunne føre til tungetale, men ikke nødvendigvis. Andre kaller vanndåp for «Åndsdåp» og hevder at også små barn får Den hellige Ånd i dåpen. Vår kirkefar John Wesley hadde det som kalles «The second blessing». Det var da han hørte Luthers fortale til Romerbrevet. John Wesley beskrev det slik: «Da ble mitt hjerte så forunderlig varmt». Da skjønte han at han var rettferdiggjort ikke pga. sine gjerninger, men ene og alene pga. Guds nåde. En skulle tro at denne «second blessing» ville bli avgjørende viktig i metodistisk teologi. Men John Wesley selv var aldri opptatt av denne opplevelsen.

I stedet var han opptatt av at Den hellige Ånd kunne påvirke både våre erfaringer og vår fornuft. Hvis vi har erfaringer med en slik «Second blessing» så er det naturlig å ha en teologi som er påvirket av denne erfaringen. Fornuften kunne også være påvirket av Den hellige Ånd slik Den hellige Ånd hadde påvirket kirken i spørsmålet: «Hvem var Jesus?». 

I vår dåpsliturgi ber vi mens vannet helles i døpefonten: «Send oss livets Ånd så dette vannet blir en nådens kilde».

Vi kan gjerne spørre: «Hva skal vi med Den hellige Ånd?». Er det ikke nok med Gud fader og Guds sønn?  Den hellige Ånd fikk menneskene da Jesus skulle gå tilbake til sitt opphav, Gud vår skaper. Vi kan av og til tenke at det var lett for disiplene å tro, siden de gikk sammen med Jesus daglig. Men i Markusevangeliet blir det lagt vekt på at disiplene ikke skjønte noen ting om hvem Jesus var. Jesus spurte en gang: «Hvem sier dere at jeg er?» (Mark. 8.17-30) Peter svarer: «Du er Messias». Men de forstår ingen ting når de får høre at Jesus skal lide og dø. Da var det Peter fikk høre ordene: «Vik bak meg, Satan! Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» (Mark. 8. 33). 

Jesu lidelse og død får stor plass i Markusevangeliet, allerede fra kapittel 11 begynner disse fortellingene. Når vi sier at Gud er kjærlighet, så er det en kjærlighet som ofret seg. Derfor får Jesu lidelse og død så stor plass i dette evangeliet. Guds kjærlighet er forbundet med offer. Guds kjærlighet kostet noe, hadde en dyr pris. 

Vi har mulighet til å skjønne mer enn disiplene gjorde nettopp fordi vi har fått Den hellige Ånd. Den hellige Ånd skal forkynne for oss. Den hellige Ånd gjør Bibelen levende for oss. Vi er ikke en minnereligion som skal sørge for at fortellingene ikke blir glemt. Den hellige Ånd gjør at bibeltekster plutselig blir tale til oss inn i våre liv selv om vi lever 2000 år senere. Vi hadde ikke feiret gudstjeneste sammen hvis det ikke hadde vært for Den hellige Ånd.

For hvordan er det Markusevangeliet slutter? Det slutter med redde mennesker som ikke tør forkynne. Siste setning i dette evangeliet er: «De sa ikke et ord til noen, for de var redde» (Mark.16.8). Det hadde vært slutt uten Den hellige Ånd. Det hadde vært slutt uten at Jesus viste seg for dem etter sin død. Den tomme graven skapte ikke tro på oppstandelsen. Den tomme graven skaper bare tomhet.

Men vi har fått Den hellige Ånd. Gud er i oss og rundt oss ved Den hellige Ånd. Gud valgte å vise seg fram som kjærlighet og bare kjærlighet. Derfor feirer vi jul. Derfor har vi åpenbaringstid etter jul. Vi skal ved Den hellige Ånd få se mer av hvorfor vi har feiret jul. Jesus lyste opp menneskene i deres mørke tanker om sin Gud. Vi har fått denne Gud i oss ved Den hellige ånd. Gud gir sin kjærlighet gjennom andre mennesker. Vi kan, som Metodistkirken legger vekt på, lese i Bibelen, vi kan se hva våre kirkefedre sa, vi kan bruke våre erfaringer eller vår fornuft, men hele tiden er det Den hellige Ånd som gjør levende.

Da Jesus gikk rundt og helbredet og forkynte en Gud som reiser mennesker opp fra skammen og gir verdighet tilbake, viste han at han var «Guds sønn». Dette behøver ikke å handle om biologi. Dette handler om en usynlig Gud som valgte å gjøre seg synlig for kjærlighetens skyld. Og da Jesus døde på korset, viste han seg som «Guds sønn». Så overbevisende at til og med en offiser utbrøt: «Sannelig, denne mannen var Guds sønn».

Jeg har sagt det før, at vi ofte blir værende igjen i strenge gudsbilder selv om vi tror på Jesus og kaller oss kristne. Men Jesus er Guds sønn. Jesus viser oss den usynlige Gud. Jesus gav oss nye gudsbilder, nye forestillinger om hvem Gud er. Når vi ser Jesus, ser vi Gud. Vår altertavle er et bilde av Jesus. Men det er Gud vi ser. Det er Gud som ser på oss med sitt varme blikk og sier: «Jeg elsker og bare elsker». Det er Gud som strekker armene ut og sier: «Kom til meg alle dere som strever, og jeg vil gi dere hvile». Det er Gud som kjenner oss og vet at vi ikke alltid orker å komme til ham, ikke orker å komme til kirken, ikke orker å be. Det er Gud som da kommer oss i møte og bærer oss. Jesus er ikke vår snille bror som redder oss fra vår strenge far. Jesus er «Guds sønn». Jesus er Gud inkarnert i et menneske. Den usynlige Gud valgte å vise seg fram. Det er umulig å helt forstå Gud. Vi har ikke ord nok for det. Gud er alltid større. Men noe kan vi si fordi vi har fortellingene om Jesus. Vi vet nok om Gud til å leve på. Vi vet at Gud er kjærlighet og bare kjærlighet. Det har Jesus vist oss. Og disse fortellingen kan bli levende for oss ved Den hellige ånd.

Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen