Spørsmål og svar

John Wesley het mannen som regnes som metodismens grunnlegger. Han ble født i 1703 i England, var prest i Den Anglikanske Kirke, og blant annet misjonær i Nord-Amerika. Etter turen som misjonær ble Wesley grepet av en viss håpløshet – han følte at arbeidet han hadde gjort ikke hadde hatt noen nytte.

Den 24. mai 1738 i Aldersgate Street i London hadde Wesley en opplevelse som ble veldig viktig for ham. I dagboken sin skrev han at han følte sitt hjerte så forunderlig varmt, og at han ble sikker på at han var frelst. Med ny glød startet John Wesley, sammen med sin bror Charles Wesley, og en venn ved navn George Whitefield egen møtevirksomhet. Særlig var Wesley opptatt av hvordan kirken ikke gjorde nok for å lindre nøden i samfunnet. Det var aldri Wesleys plan å starte et eget kirkesamfunn. Han ønsket kun å starte en bevegelse innenfor Den Anglikanske Kirke. Navnet «metodist» var egentlig et navn brukt av andre for å erte metodistene for deres «metodiske tilnærming til troen»

I Norge var det sjømannen Ole Peter Petersen som på 1850-tallet brakte metodismen med seg, etter å ha kommet i kontakt med metodister i Amerika. Petersen var fra Fredrikstad, og metodismen spredte seg med møtevirksomhet i Østfold. De første kirkene ble etablert i 1856.

I Norge har Metodistkirken om lag 10 000 medlemmer, fordelt på 36 menigheter.

Når det kommer til verdensbasis er det litt vanskeligere å svare, ettersom «metodister» eller «Metodistkirken» er et tvetydig begrep.

Den delen av Metodistkirken som vi i Norge er en del av, heter egentlig «The United Methodist Church» og teller omtrent 12 millioner medlemmer.

Hvis man tar med alle de ulike metodistkirkene, ikke bare de som er en del av UMC, er tallet omtrent 80-90 millioner. 

The United Methodist Church, den grenen av Metodistkirken som vi i Norge er en del av, har flest medlemmer i USA. Når det gjelder nye medlemmer, vokser kirken særlig i en del afrikanske land og på Filipinene. I Norge er Østfold er et viktig område, både når det gjelder antall menigheter, men også fordi der var her metodismen i Norge startet.

I utgangspunktet vil nok en metodist si at spørsmålet er feil stilt, fordi vi liker bedre å fokusere på hva vi har til felles enn hva som skiller oss. Metodistkirken omtaler seg som «Brobyggerkirken» - fordi man tenker at man ikke selv sitter med hele sannheten om hvem Gud er, men at alle kirker har noe å bidra med inn i vår forståelse av Gud.

Metodistkirken har blant annet samarbeidsavtaler med både Den norske kirke, og Baptistkirken som resultat av dette ønske om å bygge broer heller enn murer. Metodistkirken er også en av de 22 medlemskirkene som utgjør Norges Kristne Råd – et fellesskap av kristne kirker og trossamfunn.

Hvis man likevel skal se på forskjeller mellom Metodistkirken og Den norske kirke, er det noen forskjeller i synet på dåp (her kan du lese mer under punktet «hvilke sakramenter har Metodistkirken»), sosial hellighet og forutgående nåde.

Forskjeller mellom Metodistkirken og andre frikirker er også vanskelig å definere, ettersom frikirkene er så ulike. Det kan nevnes at både Frelsesarmeen og Pinsevennene helt eller delvis har sitt utspring fra Metodistkirken.

Det enkle svaret på spørsmålet er: Bibelen er en rettesnor for lære og liv, og den viktigste kilden til kristen tro. Dette vil nok alle kristne være enig i, og forståelsen er ikke spesiell for Metodistkirken. Det finnes mange forskjellige syn på hvordan Bibelen skal forståes, og hvordan man ser på dette er ikke nødvendigvis avhengig av hvilket kirkesamfunn man er med i. Noen vil ha et sterkt ønske om å ta ordene i Bibelen på alvor akkurat som de står og understreke at vår oppgave er å leve etter dem uten tilpasninger, tillegg eller fratrekk. Andre vil heller ha et historisk-kritisk syn på Bibelen, hvor man fortsatt tar Bibelen på alvor, men hvor man forsøker å se de historiske sammenhengene den er skrevet i, og tenker at dette er svært viktig for å forstå hva Bibelen prøver å si oss i dag. Dette medfører at man må tolke Bibelen inn i de situasjoner og i den tiden man selv lever i. Som sagt vil slike forskjellige forståelser strekke seg på tvers av kirkesamfunn, og det er flere bibelsyn som parallelt eksisterer i Metodistkirken i dag.

Det er vanskelig å snakke om Bibelen i metodistisk sammenheng, uten å ta med tre andre ord; erfaring, tradisjon og fornuft. Disse fire ordene danner det metodister kaller «kvadrilateralet». Skriften (som er et annet ord for Bibelen), erfaringen, tradisjonen og fornuften er kilder til kristen lære, og disse fire kildene arbeider sammen for å hjelpe oss forstå Guds vilje. Det går an å si det slik: Bibelen åpenbarer, erfaringen levendegjør, tradisjonen sammenfatter og opplyser, fornuften gransker og bekrefter. Med andre ord, så leser man Bibelen gjennom «linser» av erfaring, tradisjon og fornuft.

Metodistkirkens grunnlegger, John Wesley hadde tre regler for hvordan man skulle leve et godt kristent liv: «Do no harm, do good, stay in love with God.» Disse kalles «de alminnelige regler».

Om enn de «alminnelige regler» er enkle, er det for lite å bygge en kirkelære på. Derfor har man nå en kirkeordning som heter Book of Discipline. Book of Discipline inneholder alle regler for Metodistkirkens kirkesamfunn. Book of Discipline endrer seg med tiden, etter forslag som blir tatt opp og stemt over på det som heter Generalkonferansen, som samler representanter fra hele metodistverden, og samles hvert fjerde år. Alle medlemmer av Metodistkirken kan foreslå endringer til disiplinen.

Du kan finne en digital utgave av Book of Discipline her.

I tillegg til Book of Discipline er det andre viktige tekster som definerer Metodistkirkens læregrunnlag. Et utvalg av kirkegrunnlegger Wesleys prekener, de 25 religionsartiklene Wesley skrev, Brødrekirkens trosbekjennelse og Wesleys kommentarer til Det nye testamentet ansees også som grunnleggende læredokumenter.

Metodistene tror på Gud, og på Jesus som Guds sønn. Sammen med Den hellige ånd utgjør disse treenigheten. Gud er den som har skapt verden, og Gud sendte sin sønn til jorden for at menneskene skulle kunne finne tilbake til seg. Jesus er veien til frelse, ved tro på ham. Ånden er den som er nær oss mennesker nå, i våre dagligliv.

I Bibelen, i Johannes 14,6 står det: «Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.»

Metodistkirken lærer at veien til frelse, er gjennom troen. Dette betyr at man ikke blir frelst ved noe andre gjør mot deg, gjennom hvem du er i familie med, gjennom dåp eller andre kirkelige handlinger. Frelsen ligger i troen på Jesus.

Metodistkirken lærer to viktige ting; at vi har tro og håp om et liv etter døden, og at vi tror at Jesus en gang skal komme igjen for å dømme jorden. Det som er litt uklart og dermed åpent for debatt, er hva Jesus skal dømme, og hva resultatet av dommen blir. Dette gir ikke vår kirkeordning noe entydig svar på, og det er derfor noe åpent for tolkning. Noen mener at Jesu’ dom fører til at man enten kommer til himmelen eller til helvete. Men da er det forskjellige meninger om hva helvete er. Noen mener at helvete er evig pine – andre mener at det er et sted med fravær av Gud. Noen tror ikke at det er et helvete i det hele tatt, men at man enten kommer til himmelen, eller slutter å eksistere. Det er noen som tror at selve dommen Jesus skal utføre ikke vil sende noen til noe helvete, og når det kommer til stykket, vil alle få nåde og bli inkludert i himmelen. Det er rom for mange tolkninger av dette temaet innenfor de rammene som står i Metodistkirkens offisielle lære.

Bibelen er full av historier, og mange av historiene ble fortalt muntlig i mange år før de ble nedskrevet, særlig de gammeltestamentlige historiene. Det er en umulig oppgave å rangere bibelens historier etter hva som er viktig eller mindre viktig. Historiene nedskrevet i bibelen er en del av vårt trosgrunnlag, og den arven alle kristne deler med hverandre.

Likevel blir historiene om Jesus stående i en særstilling. I kirkene våre leses disse fra, og forkynnes mye over. Selv om man ikke kan si at historiene om Jesus er viktigere enn andre historier i bibelen, så er Jesu rolle som frelser det som definerer kristendommen, og dermed er også historiene om ham svært viktige.  

Også her er det mye rom for egen tilpasning. Menighetene våre er veldig forskjellige, både i uttrykksform og gudstjenesteutførelse. Standarden er at man har gudstjenester søndag formiddag kl 11, men noen menigheter har også søndag ettermiddag/kveld. Da kalles det ofte for «møter» i stedet for gudstjeneste, selv om det nok varierer hvor stor forskjell det er, utover navnet.

Grunnmønsteret i våre gudstjenester er at den består av fire deler:

1. Inngang.
2. Forkynnelse og respons – Ordets gudstjeneste.
3. Takksigelse og nattverd – Bordets gudstjeneste.
4. Utsendelse.

I Metodistkirken er det ikke noen regel om hvem som kan holde en gudstjeneste, så både prester, diakoner og «lekfolk» (de som ikke har en kirkelig utdannelse) kan være ansvarlig for gudstjenesten. Det er derimot bare prester som kan forrette nattverd, så om det er en del av gudstjenesten må en prest (eller noen med spesiell tillatelse fra biskopen) gjøre dette. Hyppigheten på nattverd varierer, fra ukentlig til annenhver uke eller månedlig. Stilen i gudstjenestene varierer også, avhengig av menighetens særpreg. Noen menigheter har en fast struktur med faste ledd, mens andre er mer frie i formen. Sang er viktig i mange menigheter, men også her varierer formen. Noen menigheter har orgel, noen har flygel eller piano, noen har band. Ikke alle menigheter har samme smak, og ikke alle sanger og salmer egner seg spilt på alle instrumenter.

Metodistkirken har to sakramenter: Dåp og nattverd.

-Dåp: Det er barnedåp som er den vanligste formen for dåp i Metodistkirken. Det hender likevel at man har dåp av ungdom/voksne også. Metodistkirken anerkjenner andre kirkesamfunns dåp, og mener derfor ikke at det er behov for å døpes om igjen dersom du går fra et annet kirkesamfunn over til Metodistkirken. Ungdom/voksendåp er dermed noe man kun gjør dersom en person ikke er døpt tidligere. I dåpen ønskes barnet velkommen inn i menigheten, og hele menigheten lover å oppdra barnet i den kristne tro. Man tror ikke at dåp er nødvendig for frelse, men den bekrefter den nåde og kjærlighet Gud har hatt til mennesket fra før det ble født.

-Nattverd: Nattverden ble innstiftet av Jesus selv når han delte brød og vin med sine disipler, og sa at de skulle gjøre det samme med hverandre til minne om Ham. Derfor deler også vi nattverd. Alle er velkommen til å delta i en nattverd i Metodistkirken, og det stilles ikke krav om å være døpt, medlem eller en viss alder. Men tenker at nattverdsbordet er Jesu’ nattverdsbord – ikke vårt, og dermed er det heller ikke opp til oss å bestemme hvem som skal få være med å feire nattverd.

I Metodistkirken har man også konfirmasjon, vielser og begravelser - som er ansett som en viktig del av kirkens oppgave, men ikke som sakramenter.

De fleste metodister lever et liv som er ganske likt som andre – det er ikke spesielle ritualer eller handlinger som man må gjøre et visst antall ganger eller en viss lengde. Noen leser bibelen fast hver dag, noen leser kanskje en andakt, andre har ikke noen slike leserutiner. Noen er en del av en mindre gruppe som samles og leser og ber sammen, andre ikke. Noen går fast på gudstjeneste – andre ikke. Så variasjonen innenfor metodismen er stor, og det er heller ikke noen regler for hvor ofte du skal be, lese eller være på gudstjeneste for å være en «god metodist».

«Sosial hellighet» er et begrep som er viktig innenfor metodismen. Sosial hellighet medfører at å leve et godt liv nær Gud, ikke utelukkende er en personlig prosess, hvor man stenger verden ute for å lese og be. Metodister mener at man ikke kan ha kjærlighet til Gud uten å ha kjærlighet til sine medmennesker, og til Guds skaperverk. På denne måten kan et godt kristent liv ikke skilles fra et liv hvor man tar ansvar for verden, naturen, og mennesker man møter på sin vei.

En av de viktigste dokumentene i Metodistkirken er noe som heter «De sosiale prinsipper». Disse tar for seg de fleste aspekter av livet, fra bruk av fossilt drivstoff til vold i nære relasjoner, og hvilke holdninger Metodistkirken har til disse. De sosiale prinsipper er ikke en «lov», men gir signaler om kirkens meninger, holdninger og anbefalte handlinger omkring livets mange aspekter. De sosiale prinsipper er ikke en slik liste som er «bestemt en gang for alle» - den er mulig å endre. Slike endringer kan gjøres av Generalkonferansen – som er en konferanse hvor alle kirkens medlemsland er representert. Generalkonferanser avholdes hvert fjerde år. De sosiale prinsipper finnes i Metodistkirkens kirkeordning, «Book of Discipline» fra side 105. Denne er ikke oversatt til Norsk, men finnes i engelsk versjon her.

I Norge har vi Metodistkirkens Misjonsselskap, som driver misjonsvirksomhet i Zimbabwe, Sierra Leone og Liberia. Dette kan du kan lese mer om på www.misjonsselskap.no. Målet til misjonsselskapet er landsbyutvikling, og man får derfor støtte fra direktoratet for utviklingssamarbeid - Norad. Misjonen vår er bygget opp etter prinsippet «Partnership in Development», som handler om at eierskapet til misjonsprosjektene ligger hos lokalbefolkningen der prosjektene er. Det er mennesker lokalt som beskriver sine behov og ønsker for hva som kunne gjøre deres hverdag bedre.

Det er humanitære prosjekter som er fokuset for misjonsselskapets arbeid. Eksempler på slike prosjekter kan være å bygge brønner, latriner eller skoler. Vi sender altså ikke ut misjonærer fra Norge, men baserer oss på de lokale menneskenes kunnskap og kompetanse, og gjør prosjekter hvor vi i Norge er partnere med lokalbefolkningen. Et misjonsprosjekt gjennomføres uavhengig av om partnerne er kristne eller ikke, men man stiller krav til kjønnssammensetning i styrene.

Bakgrunnen for misjonsarbeidet er troen på Guds kjærlighet til alle mennesker, og menneskers ukrenkelige verdi. Derfor vil man, i kraft av å være et menneske, ha krav på god levestandard. Dette endrer seg ikke avhengig av hvilket kjønn, etnisitet eller religion man har.

Andre deler av den internasjonale Metodistkirken driver misjon andre steder i verden. UMC driver misjon i nesten alle verdens land (inkludert Norge). I tillegg har man United Methodist Committee on Relief (UMCOR), som er Metodistkirkens hjelpeorganisasjon. De samler inn penger og bidrar med hjelp til katastrofer over hele verden.

Dette svaret forutsetter forståelsen av at «misjon» betyr arbeid i andre land. Misjon kan også bety «formål» eller «oppgave», og Metodistkirken har en såkalt «Mission statement» som er slik: «The mission of the church is to make disciples of Jesus Christ for the transformation of the world.»

Metodister tror at alle mennesker er elsket av Gud og berørt av Guds nåde. Dette gjelder også for de som har andre religioner, eller ingen religion i det hele tatt. Respekt for andre menneskers tro og overbevisning, religionsfrihet og ytringsfrihet er viktige prinsipper for oss i Metodistkirken. Dette gjør at vi samarbeider og har religionsdialoger med mange anderledestroende, enten det er kristne, andre religioner, eller ateister.

Samtidig er vår tro klar på at det er Jesus som er veien, og det er dermed ikke likegyldig hva man tror på. Så med andre ord; vi er ikke nødvendigvis enige med mennesker med annen religion og livssyn, men vi vil for alltid forsvare deres rett til å ha den religionen de har.

Metodistkirken fremholder likestilling mellom kjønnene. Dette betyr at det ikke finnes noen rolle eller ansettelse som ikke skal være tilgjengelig for begge kjønn – med det lille unntak av at det eksisterer noen manns- og kvinneorganisasjoner hvor lederens kjønn er selvsagt.

Metodistkirken er den kirken i Norge som ordinerte den første kvinnen. Hun het Agnes Nilsen Howard, og ble ordinert til det som het prestediakon i 1932. Etter ordinasjonen reiste hun ut som misjonær til India, og det ble dermed lite fokus på denne milepælen i norsk kirkehistorie. Fulle rettigheter for kvinnelige prester kom likevel ikke før i 1956, men etter dette har menn og kvinner i hvert fall på papiret hatt like rettigheter. De sosiale prinsipper fremholder tydelig at man skal jobbe for å utbedre alle former for kjønnsdiskriminering, og kjønnsstereotypier, og dette arbeides aktivt med i kirken. Metodister mener at hvilken rolle du skal ha i arbeidslivet, i fritiden og i familien bør være avhengig av din kunnskap, interesse og gaver – og ikke hvilket kjønn du har. 

Det er to typer utdannelser/roller som blir ordinerte i metodistkirken; Diakoner og prester. Dette er den «åndelige ledelsen» i kirken.

De ordinertes ledere heter «biskoper» og «tilsynsprester». Biskopene og tilsynsprestene må være ordinerte prester, så dette er ikke en rolle som er åpen for alle. I Norge har vi to tilsynsprester – en for Østre distrikt (Østlandet), og en for Nord-vestre distrikt (Nord-Norge, Trøndelag, Vestlandet og Sørlandet). Over tilsynsprestene sitter biskopen. Vår biskop har ansvar for Norden og Baltikum. Dette svaret må sees i sammenheng med svaret på neste spørsmål, om ledere generelt.

Man trenger ikke å ha en spesiell utdanning eller ordinasjon for å gjøre viktige roller i kirken, selv om enkelte roller krever det. Det finnes ingen roller i kirken som er avhengige av kjønn. Preste- og diakonroller krever utdannelse, men det holder ikke bare med en utdannelse. Før man blir ordinert må man godkjennes av de andre ordinerte i kirken. På samme måte er hele Metodistkirken er et demokrati. Ledende roller, slik som hvem som sitter i Metodistkirkens øverste organ Årskonferansen, og andre viktige styrer og råd, er roller man stemmer inn personer til. Ofte har disse et visst antall plasser forbeholdt ordinerte, og et visst antall forbeholt lekfolk, for å sikre en balanse. Valg til ledende roller blir gjort ved avstemming på «Årskonferansen» - som er Metodistkirkens årsmøte. Her møter valgte representanter fra hver av menighetene våre, for å blant annet gjøre slike valg.

Dersom man blir døpt i Metodistkirken blir man det vi kaller «døpt medlem». Dette er ikke et fullt medlemskap, men en måte å være tilknyttet kirken på. For å bli medlem, må man være over 15 år, og selv ta et bevisst valg omkring at man ønsker dette. Et slikt medlem kalles som oftest bare medlem, men for å skille det fra døpte medlemmer kan man også kalle det «bekjennende medlem».  (Å bekjenne betyr egentlig «å si» - så et bekjennende medlem er en som i en medlemsopptakelse har sagt at de vil følge Jesus, og vil være medlem av Metodistkirken).

Medlemsopptakelse skjer ofte i tilknytning til en gudstjeneste, men det kan også skje i andre sammenhenger med vitner til stede. Er man relativt ny til Metodistkirken er det vanlig å få noe innføring eller opplæring i hva Metodistkirken er før man går inn som medlem, men har man for eksempel for relativt kort tid siden gjennomgått konfirmantundervisning er dette ofte tilstrekkelig til at man tenker at man vet hva man går inn i.

Metodistkirken har (som kanskje navnet tilsier) en kirke som sitt hellige hus. Mange metodistkirker ser ut som en helt «vanlig» kirke, men vi har også noen menigheter som har sine gudstjenester på for eksempel en skole, eller i andre bygg. Metodister er ikke avhengig av et «hellig hus» for å holde gudstjeneste, selv om det er mest vanlig å ha gudstjenesten i et kirkebygg. Ordet «kirken» har for metodister en dobbelt betydning. Kirken er egentlig ikke bare bygget, men det er menneskene i menigheten. Å feire gudstjeneste er avhengig av mennesker som tilber Gud – men ikke avhengig av et spesielt type bygg det skjer i.

Om du går til menypunktet "Menigheter", kan du se bilder av kirkebyggene våre, og selv se hvor ulike de er.

Det er ikke noen helt klar fasit på dette. Mange kirker i Norge har en menighetssal bakerst ved inngangen (et lite område hvor man har noen små bord, og for eksempel kan ha kirkekaffe, formiddagstreff og sosiale begivenheter), så selve kirkesalene med kirkebenker, og fremst i rommet en alterring med alter, talerstol og døpefont bak. Men dette er en «regel» med mange unntak. Kirkeutsmykning og innredning preges av ting som tiden kirken ble bygget, kulturen den blir bygget i, økonomien og størrelsen til menigheten, og om den skulle fylle andre bruksområder enn å bare være kirkebygg. En metodistkirke i en fattig landsby i Afrika vil for eksempel se svært annerledes ut enn en stor metodistkirke i velstående deler av USA.

Metodistkirken deler mange av symbolene med andre kristne kirkesamfunn, men det offisielle symbol/logo til Metodistkirken er «korset og flammen».  Dette er logoen til den delen av Metodistkirken som Metodistkirken i Norge er en del av – UMC (United Methodist Church.), og brukes ikke av andre kirkesamfunn eller trosretninger.

Metodistkirken i Norge har et konfirmasjonsprogram som gir ungdom en mulighet til å utforske kristen tro sammen med andre ungdommer på en morsom, relevant og engasjerende måte. Vårt fokus er å hjelpe hver ungdom slik at de kan lære om Guds ubetingede kjærlighet og fantastiske nåde gjennom erfaring og samtale.
Vi tror at konfirmasjon ikke er et reisemål, men mer som en mellomstasjon hvor ungdom har en mulighet til å ta personlig eierskap til trosreisen de har vært på siden dåpen.

Før i tiden ble konfirmasjon i Metodistkirken kalt for eksaminasjon. Den var da en avslutning på en opplæringstid, og konfirmantene, eller eksaminandene, skulle vise hva de kunne.
Det å bekrefte troen, som konfirmasjon egentlig betyr, har vi i Metodistkirken spart til medlemsopptakelsen. Slik er det fortsatt selv om vi nå bruker begrepene konfirmasjon og konfirmanter.
Det å være konfirmant er ikke det samme som å være kristen eller ha bestemt seg for hva man vil tro på. Det er en utforskningstid der ungdom kan lære, diskutere og prøve seg fram. Man behøver heller ikke være døpt i Metodistkirken for å være konfirmant hos oss.

Etter konfirmasjonen kan konfirmantene selv velge å bekrefte troen og bli medlemmer i Metodistkirken slik alle andre voksne kan.

I Metodistkirken er ofte antall konfirmanter i hver menighet mindre enn f.eks i andre større tros og livssynsamfunn.
Fordelen med å være med i en liten gruppe er at ungdommen selv er med på å påvirke hvordan konfirmasjonsdagen blir. At alle gjestene kan få bli med i kirken. For noen vil jo det å synes godt være et trekkplaster, for andre en trussel. Med den lille konfirmasjonsgruppa som en trygg ramme der konfirmantene kan få ta den plassen de ønsker, få diskutere det de er opptatt av, er en stor styrke i vår sammenheng.
Gjennom samtaler, undervisning, aktiviteter og opplevelser er målsettingen å gi konfirmantene konkrete uttrykk om hva det betyr å våre elsket av Gud, og elske hverandre i en verden med krig, klimaendringer og der ungdom strever med å finne fram.

Konfirmasjonsgudstjenesten
Konfirmasjonsdagen er en stor dag for enhver konfirmant og feires i den lokale menighetens kirke/lokaler. Konfirmasjonsgudstjenesten er en bekreftelse fra Gud der Gud igjen bekrefter konfirmantene som Gud gjorde i dåpen. Selve gudstjenesten legges opp sammen med konfirmantene. Her får de muligheter til å bidra etter ønsker, talenter og muligheter.