Jesus vekker opp Lasarus

Prestens foreløpige tanker rundt prekenteksten for søndag 24. september 2023.

Johannes 11,17-46: 17 Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. 18 Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, 19 og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. 20 Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. 21 Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. 22 Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» 23 «Din bror skal stå opp», sier Jesus. 24 «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. 25 Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. 26 Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» 27 «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»
    28 Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» 29 Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham. 30 Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fremdeles der Marta hadde møtt ham. 31 Jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut. De fulgte etter fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der.
    32 Da Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» 33 Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, 34 og han sa: «Hvor har dere lagt ham?» «Herre, kom og se», sa de. 35 Jesus gråt. 36 «Se hvor glad han var i ham», sa jødene. 37 Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?» 38 Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. 39 Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre», sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» 40 Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» 41 Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. 42 Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» 43 Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!» 44 Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!» 45 Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. 46 Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. 

Vi er kommet til 17.søndag i Treenighetstiden, en søndag som kalles høstens oppstandelse. Vi er omgitt av naturens død. Bladene skifter farge og faller av. Fugler drar til varmere strøk. Insektene blir borte. Om et halvt år forventer vi oppstandelse igjen. Nye spirer, fugler som kommer tilbake og insektene plager oss igjen. Men døden er også mer endelig. Dyrearter har forsvunnet. Flom, tørke, jordskjelv dreper titusener av mennesker på kort tid. I Norge skjer døden plutselig ved ulykker eller sykdom. Derfor er det ikke så vanskelig å sette seg inn i sorgen over en som er død i fortellingen om Lasarus.

Vi kjenner søstrene Marta og Maria fra andre fortellinger. Men nå har de mistet broren sin. Det fantes ikke NAV, kanskje måtte de flytte fra hjemmet sitt. Hvem skulle forsørge dem nå? De sendte bud etter Jesus, men Jesus tok seg god tid. Enda to dager ventet han før han begynte turen til søstrene. Da han endelig hadde kommet fram, hadde Lasarus vært død i fire dager.

I Johannesevangeliet finner vi syv fortellinger om under. Det starter med et bryllup og slutter med en begravelse. Ingen av de andre evangeliene forteller om dette. Men de har fortellinger om andre døde som blir vekket opp.

Hva gjør slike fortellinger med oss? Kan vi tro på det? Skulle vi forvente at det kan skje i dag også? Gud helbreder jo syke, kunne han også vekket opp døde?

Jeg lever ikke i en tradisjon hvor vi forventer at døde skal bli levende igjen. Det skjedde da Jesus levde her på jorda, og det hører den tiden til. Men Johannesevangeliet har en egen måte å fremstille underne på. De er et tegn til oss alle. De er forkynnelse til oss alle. Vi behøver ikke lese det som noe vi kan forvente i dag. Men vi kan lese det som noe som sier oss noe om hvilken Gud vi har med å gjøre. En Gud som er i stand til å vekke opp døde. Ja, han er ikke bare i stand til det, men han skal faktisk gjøre det med oss når vi selv dør.

Da Jesus vekket opp Lasarus, var det noen som kom til tro, men andre begynte prosessen med å få Jesus drept.

Lasarus fikk sin død utsatt. Han døde en eller annen gang, som det ikke fortelles om. Men denne fortellingen bare foregriper Jesu egen oppstandelse. Jesus demonstrerte for alle hvilken Gud vi har med å gjøre. En Gud som er sterkere enn døden. En Gud som selv møtte døden, kjempet mot den og overvant den.

Det gjør at vi har en himmel over livet vårt. Ikke slik at vi kan forvente at våre døde kommer tilbake. Døden er endelig i vår tilværelse. Men vi har en himmel over livet vårt. Når vi mister en vi er glade i, eller vi tenker på vår egen død, så vet vi at døden skal ikke få det siste ordet.

Når vi møter døden, så er vi overlatt til usikkerheten. Hva skjer med oss? Er det slutt? Finnes det et liv etterpå? Hvis det finnes, blir vi da delt i do grupper, himmel eller helvete? Hvor vil jeg havne? Jesus sier i dette evangeliet: «Den som tror, har allerede gått over fra dette livet til evig liv.» Vi trenger ikke engste oss. Vi har fått evig liv. Det er en himmel over livet vårt.

Når vi kommer over på den andre siden så får vi kanskje alle sammen se at vi har tatt feil. Vi har ikke forutsetning for å forstå Gud. Det som er klart av det Jesus har vist oss, er at Gud er selve kjærligheten. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner (Joh.15.13). Denne kjærligheten ble demonstrert på korset. Jesus demonstrerte at han var Gud ved å vekke opp Lasarus.

Hva skal vi med en slik fortelling? Evangeliene er ikke minnebøker for å holde minnet vedlike. Vi har aldri opplevd å få våre kjære tilbake. Hvordan skal denne fortellingen bli vesentlig for oss? Hadde det hjulpet med flere mirakler? Hadde det hjulpet om denne fortellingen gav gjenklang i våre egne erfaringer?   

Da Jesus døde, kom Maria Magdalena til graven. Hun så at graven var tom. Hennes eneste tolkning var at noen hadde flyttet på den døde kroppen. Hun så et mirakel, men tolket det feil. Marias tro skjedde ikke ved mirakelet, men da hun hørte Jesus si navnet hennes.  Hun lette etter den døde. Hun trodde at det var den døde som angikk henne. Men om Maria ikke kjente igjen Jesus, så kjente han henne.

Vi ferer gudstjeneste fordi kristendommen er mer enn en minnereligion. Vi feirer gudstjeneste fordi Gud taler til oss. Han kjenner oss selv om vi ikke kjenner ham. Selv om vi kan føle oss som døde, kan Gud vekke oss opp fra døden ved å si navnet vårt. Han kan si, som han sa til Lasarus, «kom hit». Kom ut fra din grav. Kom ut fra alt som stenger, ut til livet.

Troen på oppstandelsen skjer når Gud taler direkte til oss gjennom evangeliene. Vi skal ikke bare se døden i øynene. Vi skal se Gud i øynene. Vi er mennesker Gud kan gjøre mirakler med.

Gud kjemper fortsatt for at menneskene skal få et verdig liv. Vi må riktignok finne oss i at døden er endelig mens vi lever her på jorda. Men Gud kan hjelpe oss med sorgen. Gud kan hjelpe oss når det ser helt mørkt ut. Gud kan hjelpe oss når vi føler at vi er innestengt i en grav. Vi kan føle at alt i oss er dødt, selv om vi rent biologisk er levende. Jesus sa: «Jeg er oppstandelsen og livet». Ikke bare livet etter døden, men livet her og nå. Jesus kan vekke oss opp fra de døde og gi oss livet tilbake mens vi ennå lever.

Da Johannesevangeliet ble skrevet, var menigheten i en troskrise. Årene hadde gått, og Jesus var ennå ikke kommet tilbake. Inn i denne troskrisen forkynnes Johannesevangeliet. Her blir det forkynt sju mirakler som ikke bare var viktig for de det gjaldt den gangen, men det var viktig for Johannes-menigheten. Miraklene var tegn, noe som viste utover selv miraklet. Underet viste fram en Gud som var opptatt av vårt mørke, som sa om seg selv at han var verdens lys. Han var opptatt av menneskers skam, som i bryllupet, og han var opptatt av menneskers sorg som i vår fortelling.

Hver søndag feirer vi som sagt, Jesu oppstandelse. Derfor byttet kirken helligdag fra sabbaten. Jesu oppstandelse ligger under alle syv miraklene i dette evangeliet. Og i vår fortelling får vi et under som likner det som skjedde med Jesus. Men Lasarus døde en gang senere. Det får vi ikke engang høre noe om. Men Jesu oppstandelse var ikke bare foreløpig. Derfor er ikke fortellingene bare for å holde minnene vedlike. Gud er en levende Gud. Gud er en Gud som er sterkere enn døden. Gud er en Gud som ønsker å få oss ut av våre graver, det som stenger oss borte fra livet.

Jesu syv undere i Johannesevangeliet er en viktig del av det vi kaller inkarnasjonen. Gud har virkelig blitt menneske og hjalp til i menneskers ulike livssituasjoner, enten det var bryllup eller begravelse. Jesus sa om seg selv: «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod» (Joh.10.10). I samme kapittel vil noen steine ham i det de sier: «Vi steiner deg for gudsbespottelse. Du som er et menneske, gjør deg selv til Gud». Ja, det hadde de helt rett i. Jesus gjorde seg selv til Gud. Men det var ikke gudsbespottelse. Det var sannhet. «Jeg er sannheten og livet», sa Jesus om seg selv.  Og på slutten av evangeliet sier han: «Som Far har sendt meg, sender jeg dere» (Joh.20.21). Jeg tror ikke det handler om å be for døde, at de må bli levende igjen. Men å be for det døden representerer i våre liv, det er vi kalt til å gjøre. 

Underne i Johannesevangeliet kalles altså  ”tegn”, noe som viser utover seg selv. Mirakelet var veldig viktig for det mennesket det gjaldt. Men underet forkynner noe som er viktig for all ettertid. Derfor kan vi bruke denne fortellingen som forkynnelse inn i vår tid. Ikke for å si at Gud vekker oss opp etter fire dager når vi dør, men i overført betydning kan Gud vekke oss opp fra vår død. I tillegg har vi fått en himmel over livene våre. Vi skal en gang se Gud når vi kommer over på den andre siden. Der skal det ikke være flere tårer, ikke sykdom, ikke død, ikke flom, ikke jordskjelv. Der skal vi få oppleve Gudsnærværet på en måte som vi bare i glimt kan oppleve her i livet.

Anne Grete Spæren Rørvik