Tilgitt-Borchert
Foto: Andreas F. Borchert, CC BY-SA 3.0 DE, via Wikimedia Commons

Kvinnen som fikk syndene tilgitt

Les prestens foreløpige tanker rundt prekenteksten for søndag 25. februar 2024.

Lukas 7,36-50: 36 En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. 37 Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. 38 Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. 39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.» 40 Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. 41 Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» 43 Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. 44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. 45 Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. 46 Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. 47 Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» 48 Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» 49 Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» 50 Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Dette er en vakker fortelling. Så vakker at jeg er redd for å ødelegge den med en preken. Selv husker jeg denne fortellingen fra den gang biskop Stålsett viet kronprinsparet i Oslo Domkirke. Mette Marit hadde noen få dager tidligere latt seg intervjue på NRK og fortalt at hun hadde levd et «utsvevende liv», noe hun ikke var stolt av, men som hun ikke kunne gjøre ugjort. Jeg glemmer aldri hvordan tårene hennes rant da hun hørte ordene: «Den som får mye tilgitt, elsker mye.»

Denne fortellingen kan virke ulikt på oss, alt etter som hvor vi er i livet. Hvis vi lever i skammen over å ha gått skikkelig «på trynet», kan denne fortellingen virke svært oppbyggelig. Hvis vi derimot lever et moralsk liv hvor vi ikke føler oss så veldig syndige, så kan denne fortellingen representere et stort gjesp. «Ja, jeg vet at Gud tilgir, men jeg har hørt det så mange ganger at det kjeder meg». Samme fortelling kan altså virke ulikt avhengig av hvilken situasjon vi befinner oss i livet.

Jesus fikk kjærlighet fra uventet hold. Det var forventet av en av samfunnets topper at han skulle vise Jesus høflighet. Men Jesus fikk kjærlighet fra uventet hold. Dette er typisk for Lukasevangeliet. Fortellingen om «Den barmhjertige samaritan» har samme poeng. Kjærligheten kommer fra uventet hold. Ikke fra den som er anstendig, men den som er utenfor de godes selskap.

Hvorfor tålte Jesus denne kvinnens handling? Jeg tenkte at han tålte det fordi det var hennes kjærlighetsspråk. Han kunne avvist henne for å redde sitt eget skinn, men han var mer opptatt av å redde hennes ære. Hun fikk sin verdighet. Hun ble tatt imot. Jesus lot henne få snakke på sitt eget språk selv om det var et horespråk.

Hvis vi lever et anstendig moralsk liv, kan vi bare lukke ørene for denne fortellingen. Vi kan vente til den dagen vi går «skikkelig på trynet». Da blir denne fortellingen avgjørende viktig for oss. Når vi svikter, når vi gjør noe som er forferdelig galt, så kan det være frigjørende å vite at Gud er en som tilgir oss. Han vet hvor vanskelig det er å leve. Men han elsker og bare elsker.

Det går også an å tenke annerledes om hva synd er, slik at det ikke bare er denne kvinnen som er syndig.

Det står at hun levde et syndefullt liv. Vi vet ikke helt hva det var for noe, men vi kan gjette på at det handlet om verdens eldste yrke, prostitusjon. I dag hadde det antakelig var uetisk å tillate en annen å oppføre seg sånn enten det hadde vært i sjelesorg eller terapirommet. Men Jesus tillot det. Vi kan jo lure på om Jesus manglet alminnelig yrkesetikk.

Vi kan lure på om Jesus egentlig var en god sjelesørger i vår fortelling. Sjelesørgere kan ha ulik teologi. Jo mer fordømmende en sjelesørger er, jo med lukker den andre seg. Vi kan bare gjette at denne kvinnen tenkte om Jesus at han ikke ville fordømme henne. Alle sjelesørgere må leve med at andre tar andre moralske valg enn en selv ville gjort. Vår menighet har ordet «respekt» som en av våre verdier. Det betyr «å se en gang til». Det fortelles at kvinnen levde et «syndefullt liv». Som sagt aner det oss at hun var prostituert. Men hva innebærer det? Tror vi at vi kjenner hennes historie bare ved dette ene ordet «prostituert»? Samfunnets mening om hva som er «normalt» spiller inn. Å være tolerant som sjelesørger er ikke det samme som å være nøytral.

Sjelesørgere er i dag opptatt av at en er medforfatter av hverandres liv. Ingen er eneforfatter i sitt liv. Vi alle er avhengig av andres respons. Vi blir stadig til i møte med den andres respons på oss. Kvinnen må ha hatt noen forestillinger om Jesus, hvordan han ville ta imot henne.

Fariseeren så i det kvinnen gjorde med Jesus som noe upassende, noe som prostituerte kunne tillate seg. Det var uhørt. Men Jesus nytolket hennes adferd. Han så ikke bare en prostituert kvinne og hennes hore-aktige adferd. Han sammenliknet tårene hennes med det vannet han skulle ha fått for å vaske sine føtter. Han nytolket hennes kyss som velkomstkyss, som var høflig og respektfullt på den tiden. Hennes salve ble nytolket som olje på hodet, som også sømmet seg. Hele denne kvinnens adferd ble nytolket. Hun var ikke bare en hore. Hun var en kvinne som elsket. Hun var en kvinne som var blitt tilgitt mye. Men dette sa Jesus før han hadde sagt ordene «dine synder er tilgitt». Antakelig opplevde denne kvinnen seg akseptert av Jesus allerede fra hans kroppsspråk, hvordan han aksepterte hennes adferd, som for fariseeren var usømmelig. Men Jesus bare sier: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Jesus gav denne kvinnen verdi. Han så mer enn hennes syndige liv. Han så kjærlighet. Han tok imot hennes kjærlighetsspråk. Hennes adferd fikk en ny tolkning. Jesus ble medforfatter av hennes liv. Hennes tårer ble tolket annerledes. Hennes kyss ble tolket annerledes. Hennes olje ble tolket annerledes. Hun fikk en nytolkning av sitt liv. Hun møtte en medforfatter som kunne gi henne en ny retning. Hun hadde antakelig alltid sett på seg selv som en synder. Jesus møtte henne der hun var, men han var i stand til å tilsi henne syndenes forlatelse. Det er det bare Gud som kan, derfor kunne Jesus det, for han var Gud.

Kvinnen trodde på Jesus. Det var ingen tro full av dogmatiske sannheter. Det var en tro som viste seg i kjærlighetsgjerninger. Kvinnen trodde at Jesus ville godta henne. Hun fikk høre ordene: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!».

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik, Metodistprest i Drammen