Lengselens makt

Advent har med lengsel å gjøre. For Gud lar vente på seg. Den kjente katolske pateren og forfatteren Wilfrid Stinissen spør: Hvorfor gjør han ikke verden om til et himmelrike med en gang? Hvorfor oppfyller han ikke med en gang våre ønsker?

 Når Gud lar vente på seg, så er det kanskje for at han vil gi oss anledning til å lengte litt mer. Han vil at vår lengsel skal bli dypere og større.

Om noe fantastisk plutselig skulle hende oss, blir vi kanskje sprudlende glade. Men vi er neppe i stand til helt og fullt å ta i mot det og verdsette det. For å kunne ta i mot noe dyrebart, trenger vi forberede oss.

Vår lengsel er vår forberedelse. Lengselen graver ut nye dyp i vår evne til å ta i mot. En elvebredd som bare er noen centimeter dyp kan ikke romme mye vann. Lengselen fordyper vår indre elvebredd. Den mobiliserer også vår energi slik at alle våre krefter samles og rettes mot det etterlengtede målet.

 I adventstekstene beskrives at folket misforstår sin lengsel. De retter sin lengsel mot feil mål. Folket som er ute og hyller den ridende kongen med sang og palmekvister tror at de feirer en politisk frigjører, og ikke en fredsfyrste som vil erobre våre hjerter. De som gjør templet til en røverhule, tror at det de kan kjøpe for penger, kan gjøre dem lykkelige. Den lengselen kan vi nok kjenne oss selv igjen i, vi som allerede er i full gang med å feire en kommersiell jul.

Alle slike vrangforestillinger har vi i adventstida mulighet til å gjøre et oppgjør med, og i stedet rette vår lengsel mot det lille barnet i krybben, som snart ønsker å fødes i våre hjerter.

Når et barn skal fødes forbereder moren barnets fødsel med en lang intensiv lengsel. Slik får også vi forberede Guds fødsel i verden og våre hjerter, og jo mer vi lengter, desto mer kan barnet i krybben oppfylle oss og hele verden.