En relevant, åpen og vital kirke, hvor mennesker finner tro og tilhørighet, og utrustes til tjeneste som Jesu etterfølgere

Forsiden>Om metodistkirken>Metodistkirken mot 2030

Metodistkirken mot 2030

12.05.2014

Se en forenklet bildepresentasjon i bildegalleriet nederst i artikkelen.

Du kan laste ned Power Point presentasjonen her. Bruk den gjerne i menigheten som utgangspunkt for samtale og planlegging.

 

 

 

Metodistkirken mot 2030

# Hva kjennetegner Metodistkirken?

# Hvordan forstår vi oss selv og vårt oppdrag?

# Hva slags kirke ønsker vi å være i Norge i 2020-årene?

Knut Refsdal

 

 

Metodistkirken har to store utfordringer: For det første den lange prosessen vi har hatt knyttet til hvorvidt homofile og lesbiske skal kunne gifte seg i kirken og bli ordinert til tjeneste. Vi vet alle hva denne prosessen har gjort med kirken og hvordan den potensielt kan splitte oss. For det andre står vi i en situasjon der kirken sliter med synkende medlemstall, reduserte inntekter, lavere gudstjenestedeltakelse, færre vitale menigheter og problemer med rekruttering til tjeneste. Dette har sammenheng med større samfunnstrender, som blant annet handler om at mennesker har et mer selektivt forhold til kirken; kirken er tradisjonsbærer, stabilisator, kriseagent og seremonimester, men ikke en viktig veileder i moralske spørsmål eller den viktigste samtalepartneren for å finne mening, trygghet og håp.

Hva kjennetegner Metodistkirken? Hvordan forstår vi oss selv og vårt oppdrag? Hva slags kirke ønsker vi å være i Norge i 2020-årene? Det følgende er et forslag til en beskrivelse. Den bygger dels på et innlegg jeg hadde på strategidagen for kirkens sentrale råd og utvalg i februar 2020, og dels på innspill fra denne samlingen, som i ettertid har blitt bearbeidet av en arbeidsgruppe. Denne beskrivelsen er, tror jeg, pedagogisk lagt opp og derfor lett å huske, teologisk samlende og bevisst formulert slik at ulike tradisjoner innen kirken kan gi sin tilslutning til det overordnede, og av en slik karakter at den kan fungere mobiliserende for å finne konkrete måter å leve ut disse idealene på, blant annet gjennom bedre samarbeid, mer samhandling og større synergieffekter. Ideen er at disse punktene er et fundament, som menigheter, styrer og råd utformer sine konkrete planer på bakgrunn av.

1 Som del av en global kirke har vi ett oppdrag:

# Å gjøre mennesker til disipler av Jesus Kristus slik at verden forvandles

På spørsmålet om hvorfor kirken er til, er vårt svar i vår misjonserklæring: «Å gjøre mennesker til disipler av Jesus Kristus slik at verden forvandles». Denne formuleringen rører ved et viktig skille i beskrivelsen av kirkens oppdrag, nemlig at det ikke er Guds kirke som har en misjon i verden, men at det er misjonens Gud som har en kirke i verden, og at vi som kirke kalles til å ta del i og være medarbeidere i den misjonen Gud allerede er i gang med. Som kirke er vi kalt til å ta del i Guds drøm for mennesket og denne verden. Vi er kalt til å ta del i Guds lidenskap for en annen verden, en verden av rettferdighet og fred. Derfor tror vi at vi er på vårt beste, lever opp til det vi tror vi er til for, når vi bidrar til at mennesker, relasjoner mellom mennesker og samfunn forvandles, lokalt, nasjonalt og globalt.

Denne misjonserklæringen har selvsagt sammenheng med selve nøkkelordet i metodistisk teologi; nåde: For Wesley var det helt fundamentalt at Gud forholder seg til verden gjennom nåde. Det er på grunn av sin nåde at Gud har sine drømmer, sin lidenskap og sin kjærlighet for verden og oss mennesker. Helt grunnleggende sett forstår vi oss som en kirke som er kalt av Gud til å formidle Guds uendelige nåde, kjærlighet og frelse for alle mennesker, alle samfunn og alt det skapte.

Misjonserklæringen vår må kunne karakteriseres som hårete, for å si det med et kjent begrep, men sånn må det være. For min del er det utrolig motiverende å være med i en kirke som tør å si at vi skal forvandle verden, at vi tror vi har en oppgave, kan gjøre en forskjell. Vi må tørre å si det. Folk opplever det attraktivt å vite at det er dette vi gjør, er med på. Da blir folk inspirert, utfordret, gitt tro og motivasjon. Det handler om å bruke livet på noe som er større enn oss selv. Hårete mål er attraktive for folk.

Dermed blir det også tydelig at misjon er mer enn det misjonsselskapet gjør. Misjon er hele kirkens oppdrag. Misjon er heller ikke noe kirken gjør, kirken er misjonal, fordi den er sendt.

2 Vår deltakelse i Guds misjon er en helhetlig tjeneste som uttrykkes i:

# Forkynnelse til tro og etterfølgelse
# Diakoni

I Kirkenes Verdensråds misjonsdokument, «Sammen på vei mot livet», står det et flott uttrykk: «Mission is finding where the Spirit is at work, and joining in». Som sagt: Misjon er hele kirkens oppdrag, og Guds misjon er en holistisk misjon som gir seg utslag i evangelisering/ forkynnelse til tro og etterfølgelse, gudstjenestefeiring, undervisning, diakoni, tros- og livssynsdialog og politisk engasjement.

Vi definerer diakoni på denne måten: «Diakoni er en følge av Guds nåde og vår respons på Guds kjærlighet uttrykt gjennom holdninger og handlinger til beste for medmennesker og skaperverket. Diakoni uttrykkes gjennom omsorg for medmennesker, bygging av inkluderende fellesskap, arbeid for fred og rettferdighet og solidaritet med hele skaperverket».

3 Med åpne hjerter, åpne sinn og åpne dører er vi kirke på tre måter:

Metodistkirken har en spennende og unik begynnelse: Ordet «metodist» ble første gang brukt – som et skjellsord – om Wesley og hans kamerater på universitetet i Oxford. Tre sammenhenger preget dem og gav retning til deres kristendomsforståelse: For det første universitetsmiljøets tenkende og fornuftsorienterte miljø, med vekt på vitenskapelige studier. For det andre bønnemøtets intime og følelsesladde atmosfære med vekt på betydningen av en relasjon til Gud. Og for det tredje praktisk tjeneste i verden, som undervisning for fattige barn, besøk av fanger i fengslet og matutdeling. Med åpne hjerter, åpne sinn og åpne dører, er vi derfor kirke med hjerte, hode og hender.

# Hjerte

Hjertet handler om forholdet til Gud og andre mennesker. Mennesket blir til i relasjoner, til Gud og til hverandre. Vi tror på en allestedsnærværende Gud, en Gud som søker hver enkelt av oss for å omslutte oss med nåde, kjærlighet og omsorg, og som har gode tanker for oss. Jesus selv lærte oss hvor viktig relasjonen til Gud er. Denne relasjonen uttrykkes framfor alt i gudstjenestefeiring, bønn, lovsang og tilbedelse. Derfor er også menigheten viktig. En kristen har fått nytt liv ved troen på Jesus Kristus. Dette livet trenger næring og gode vekstvilkår. Menigheten er Guds spesielle møtested, et sted hvor Gud har valgt å vise seg på en spesiell måte for oss mennesker. I menigheten opplever vi å ha et fellesskap med Gud og hverandre, hvor vi blir styrket og bevart i troen, og hvor vi blir istandsatt til å tjene medmennesker og Gud i hverdagen. I tråd med dette har Metodistkirken alltid tenkt stort om menigheten.

# Hode

Hodet understreker at også de kognitive sidene ved mennesket tas med når teologien skal utvikles og kommuniseres, men også når kirkens tjeneste skal utformes. Dette uttrykkes i det såkalte kvadrilateralet som sier at teologien blir til i en vekselvirkning mellom Bibelen, tradisjonen, erfaringen og fornuften.

# Hender

Hender handler om tjenesten og om de åpne dørene: En kirkes dører skal alltid være åpne – begge veier. Det betyr både at kirken forstår seg selv som sendt, som en kirke som skal ta imot og leve Guds rike og utvide dette til enda flere, men også at kirken alltid skal leve i nærkontakt med sine omgivelser og la seg forme av disse. Bevegelsen ut kan bare fullføres om vi er forankret i de to andre relasjonene: Vi må være forankret i relasjonen til Gud for ledelse og kraft, og vi trenger å gjøre dette sammen som fellesskap.

Å være kirke med hjerte, hode og hender uttrykker et metodistisk helhetssyn på livet. Dette er et typisk uttrykk for metodistisk trosforståelse: Vi legger stor vekt på sammenhengen mellom det personlige forholdet til Gud og på troens sosiale konsekvenser. Personlig frelse og den enkeltes forhold til Gud innebærer alltid kristen misjon og tjeneste for verden. Disse er gjensidig og styrker hverandre. Tro fører til mer enn personlig fromhet: Kjærlighet til Gud er alltid forbundet med kjærlighet til vår neste, en lidenskap for rettferdighet og fornyelse i verdens liv.


4 Vi vet at menighetene blomstrer når vi legger til rette for fire praksiser:

# Radikal gjestfrihet

Menigheter som praktiserer radikal gjestfrihet viser et aktivt ønske om å invitere, ønske velkommen, motta og ta vare på alle som kommer til kirken, slik at alle kan kjenne seg hjemme. Radikal beskriver det som er drastisk forskjellig fra vanlig praksis, noe som overgår normale forventninger.

# Livsnær gudstjeneste

I gudstjenesten samles vi for å møte Gud, som kan bruke gudstjenesten til å forvandle liv, helbrede sår, fornye håp, forme beslutninger, provosere endring, inspirere medfølelse og binde mennesker til hverandre. Menigheter som har livsnære gudstjenester gjør sitt ytterste for at mennesker skal møtes der de er, på sine betingelser. I vår tid er et en særlig utfordring å legge til rette for at mennesker kan uttrykke seg med et språk de er kjent med.

# Utrustende trosopplæring for mennesker i alle aldre

Målrettet trosopplæring handler om alt som hjelper oss til å vokse i tro, for eksempel bibelstudier, søndagsskole, støttegrupper og bønneteam. Menigheter som praktiserer målrettet disippelgjøring tilbyr muligheter for mennesker i alle aldre å lære hva disippelskap betyr i dag.

# Dristig tjeneste

Tjenesten handler om det vi gjør for å utgjøre en forskjell i andres liv, enten de er en del av menigheten eller ikke. Dristigheten presser oss ut av komfortsonen vår, til mennesker, situasjoner og behov som vi vanligvis ikke vil møte. Menigheter som praktiserer dristig tjeneste, tilbyr muligheter for mennesker til å gjøre en forskjell i andres liv.

5 Vi inspireres av fem framtidsbilder:

Nå nærmer vi oss konkretiseringene av hva disse første punktene betyr for oss i dag.

# En kirke som er utadvendt i sin søken etter å fremme Guds rike i verden

En selvopptatt kirke, som først og fremst er opptatt av egen overlevelse, er både umoden og lite attraktiv. For en selvopptatt kirke er også veien kort til å se på dem vi er til for, menneskene i dagens samfunn, som midler som skal dekke våre behov.

Kirken eksisterer ikke for seg selv, men for verden. I verden søker vi å formidle Guds rike og Guds virkelighet til alle mennesker fordi vi bekjenner troen på at Gud alltid er virksom. En misjonal kirke er en inkarnatorisk kirke. Det betyr blant annet at enhver menighet må engasjere seg sin lokale kontekst og spørre seg hva det betyr å være sendt dit av Gud. Enhver menighet er sendt til sitt lokalmiljø og kalt til å være kirke i, med og blant menneskene som bor der. Dessuten er enhver troende kalt til å leve et liv i Jesu etterfølgelse, som en disippel.  

Det kan med stor rett hevdes at Metodistkirken er skapt for misjon. Vi startet ikke som en kirke. Vi startet som en bevegelse av mennesker som ville respondere på behov de så i samfunnet. Derfor har vi historisk vært preget av en stor grad av pragmatisme i hva vi gjør som kirke. En av metodismens styrker har vært dens evne til å respondere relevant på aktuelle samfunnsutfordringer. Derfor er et av lærepunktene fra «Kirke på nye måter» dette: «Start with church and the mission will probably get lost. Start with mission and it is likely the church will be found». Vi er opptatt av å gjøre en forskjell. Det skal merkes i et lokalsamfunn at det er en metodistkirke der.

# En kirke som utvikler nye måter å være kirke på

Jeg er takknemlig for initiativet vi er med på sammen med andre kirker i Norge i regi av Norges Kristne Råd, «Kirke på nye måter». Inspirasjonen bak dette initiativet kommer fra det engelske konseptet «Fresh Expressions» der blant andre Metodistkirken i mange år har arbeidet for å etablere nye typer trosfellesskap. Som et resultat av dette har det vokst fram mange nye typer trosfellesskap som har til hensikt å være kirke for, sammen med og midt blant mennesker på måter som oppleves relevante for mennesker som ikke har noen bakgrunn i en kirke. Det finnes i dag et nærmest uendelig antall ulike fellesskap, som nettverkskirker, søkerkirker, kafékirker, klosterpregede kirkefellesskap, surferkirker, ungdomsmenigheter og barnemenigheter, for å nevne noen.

Min drøm for Metodistkirken om 20 år handler om mer mangfold og flere uttrykk for kirke: Jeg tror vi fortsatt vil ha mange tradisjonelle menigheter, men i tillegg håper jeg vi har flere diakonale sentere, oppholdssteder for ungdom, kafékirker, lavterskeltilbud som også gir anledning til samtaler om liv og tro, for å møte eksistensielle behov, for å nevne noen eksempler. Her er det bare fantasien som setter grenser for hva vi kan gjøre, selv om det i praksis nok også er slik at en statisk forståelse av hva kirke er, også setter begrensinger for hva vi tenker er mulig.

Vi måler helsetilstanden utfra antall kirkebesøkende. Det er for innadvendt. La oss telle det som teller, det menigheten gjør som gjør en forskjell. Finnes det noe i menigheten som bidrar til at samfunnet rundt blir et bedre lokalsamfunn? Hva ville blitt savnet av folk i nærmiljøet dersom menigheten ikke fantes? Hvordan vurderer vi kirkens aktiviteter i lys av det vi tror kirken er til for, å skape disipler slik at verden forvandles?

# En kirke som løfter fram og gir stort rom for barn og unge

En av våre store utfordringer er å skape rom for en tro som er stor nok. Det er dypt problematisk når ungdom i dag, også våre egne, flykter fra kirken fordi den er for overbeskyttende og framstiller det utenfor kirken som lite interessant, fordi de opplever at kriser kan gjøre at man mister troen, fordi kirken oppleves som irrelevant og ikke-vitenskapelig og fordi kirken har forenklede svar på utfordrende spørsmål. Da blir det lett at man lever i to virkeligheter, en i kirken og en utenfor –
med hver sine sett av svar. Det går ikke i det lange løp.

Jeg har tidligere hevdet at vi større grad må lytte til og gi rom for ungdommene. På mange måter representerer de kirkens førstelinjetjeneste. De kjenner den konteksten vi arbeider i, språket, kodene, de sosiale samværsformene. Mange husker kanskje historien om Lewis og Clarks ekspedisjon for å finne vannveien fra øst til vest i USA. Det de oppdaget var at ekspertene i 300 år hadde tatt feil: Det fantes ikke noen vannvei til vestkysten og geografien i vest var totalt annerledes enn den i øst.

Denne historien er et godt bilde for kirken i vår tid: Den verdenen som ligger foran oss, er radikalt annerledes enn den verdenen som ligger bak oss. Den krever andre verktøy, andre tankemåter, nye måter å være kirke på, både hva gjelder organisering og innhold.

Lewis og Clarks ekspedisjon kunne – fordi den bygde på gale premisser og forventninger - endt opp som en mislykket ekspedisjon. Det gjorde den ikke. De to lederne klarte nemlig å omdefinere oppdraget: Etter at de oppdaget at det ikke fantes noen vannvei mellom øst og vest ble ekspedisjonens mål å kartlegge det ukjente området i vest. Å «oppdage» og «utforske» ble de nye stikkordene. Det må vi også gjøre – og da må vi gi mer rom for unge.

Ett eksempel: Når jeg treffer nye folk og de får høre hva jeg driver med, får jeg ofte høre: «Jeg tror ikke på Gud, altså». Av og til spør jeg tilbake: «Fortell meg om den Gud du ikke tror på!» De forståelsene av Gud som da kommer fram er som regel heller ikke mine forståelser av Gud. Kort fortalt handler disse forståelsene ofte om en allmektig Gud i tradisjonell forstand, som mange ikke forstår hvorfor ikke gjør noe med all lidelsen i verden, og de handler om Gud som en ekstern autoritet, en som er utenfor denne verden. Interessant nok legger de fleste til at de allikevel tror at det er «noe».

Dette er noe vi må utforske og engasjere oss i samtaler om: Hvordan forstår vi Gud? Hvordan snakker vi om Gud? Hvordan er Gud relatert til vår virkelighet? Min erfaring er at det kan skape åpnende og interessante samtaler.

# En kirke som er samfunnsengasjert og relevant

Jeg tror ikke kirkenes utfordringer i dagens samfunn løses ved organisatoriske endringer eller nye gimmicker for å få folk til kirken. Jeg tror kirkens største utfordring er en teologisk orienteringskrise: Hva har kirken å si til mennesker i det moderne samfunnet? Hvordan snakker vi teologisk sant og eksistensielt relevant om Gud, om kors og oppstandelse, om synd og tilgivelse, om nåde, kjærlighet og rettferdighet? Hvordan finner mennesker seg hjemme i den kristne tro?

For Metodistkirkens del handler den teologiske orienteringskrisen blant annet om å tenke nytt om synd og nåde, tro og gjerninger, rettferdiggjørelse og helliggjørelse, bibel/tradisjon og erfaring/fornuft, omvendelse og misjon, individ og fellesskap, ordinerte og lekfolk og kirke og samfunn. Det er teologien som er den viktigste kilden til at kirken igjen kan finne sin relevans og selvforståelse. Det er også bare slik at kirken kan bli en arena for samtaler om de store spørsmålene i tilværelsen, en relevant samtalepartner om eksistensielle utfordringer.

Jeg tror Metodistkirken har en teologi som gir gode svar. Problemet er todelt: For det første er det for få som kjenner den. Og for det andre har vi kanskje mistet den selv også. Ett eksempel på det er vår teologi om helliggjørelse: Jeg frykter at vi i stor grad har gjort helliggjørelsen til noe som handler om moralisme eller dogmatikk, ikke en totalomfattende erfaring av at Gud kan og vil gjøre noe med oss. Nåden er også en kraft som tar bolig i oss og forsøker å forme oss mer og mer i sitt bilde. Alt er ikke sagt om mennesket når vi har sagt at mennesket er en synder som verken kan eller vil bli annerledes. Vi tror at det faktisk skjer noe, ikke bare for oss, men også i oss, når Gud ved sin nåde tar bolig i oss.

De som holder dette perspektivet levende i dagens samfunn er den alternative religiøsiteten. Den har lært oss noe viktig om ikke bare å betrakte mennesket utenfra, men om å gå inn i mennesket og oppdage at det som er i oss ikke bare er syndig og ondt, men også en masse spennende som det går an å bruke konstruktivt og skapende, til glede både for oss selv og våre medmennesker. Ikke først og fremst i egen kraft, men som et resultat av at Gud har tatt bolig i oss ved sin nåde og setter i gang en kreativ og skapende prosess.

Men dette er ingen «ta-seg-sammen-kristendom», for muligheten for vekst og utvikling er hele tiden grunnlagt i Guds nåde, ikke i våre anstrengelser. Guds nåde er et rom vi kan få leve i. Det er et rom vi kan få vokse og utvikle oss i.

# En kirke som har en sterk VI-følelse midt i et mangfold

Metodistkirken framstår ikke alltid på en enhetlig måte. Det skyldes at vi ikke er en homogen kirke. Vi har og vi verdsetter et vidt spekter av personlige synspunkter og arbeidsformer, som ikke nødvendigvis står i motsetning til hverandre, men som heller ikke lar seg profilere entydig. I stedet for å se på dette som en svakhet, kan det ses på som en styrke. I kirken tolereres - eller: ønskes - mangfold, diskusjon og uenighet. Det har med troverdighet å gjøre.

Derfor kan heller ikke kirker som Metodistkirken kopiere suksessmenigheter - ofte av evangelikal type - som framstår enhetlige, homogene og nisjeorienterte med en rendyrket profil, og som er villige til å ta de fordeler og ulemper dette medfører, herunder at noen velger andre alternativ.

I 1 Kor 12 gir Paulus oss en beskrivelse av livet i menigheten i Korint. Det er tydelig at det er to fallgruver vi kan falle i som medarbeidere i kirken: I vers 15 står det: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen». Det er den som sammenlikner seg selv med andre, som føler seg utklasset av de andre som er så mye bedre og som derfor trekker seg tilbake fra medarbeiderskapet. I vers 21 står det: «Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke, eller hodet til føttene: Jeg har ikke bruk for dere». Det er den som klarer seg alene, som vet alt og som trekker seg unna medarbeiderskapet fordi han eller hun er sterkere enn de andre.

Jeg tror ikke det kan sies sterkt nok: Kirkens styrke ligger ikke først og fremst i hva de enkelte menighetene, MBU, MK, Misjon, MNA, Hovedstyret eller Kabinettet kan gjøre. Vår styrke ligger i hva vi kan utrette sammen! Derfor må vi tenke mer helhetlig. Derfor må vi tenke på hvordan vi kan «spille» hverandre gode. Derfor må vi øve oss på å bli bedre på å heie på hverandre!

6 I erkjennelsen av at en vital kirke må være i kontinuerlig endring forplikter vi oss til seks grep:

# Frigjøre ressurser og midler til nytenkning, innovasjon og endring

Dette handler om at vi kontinuerlig må stille spørsmål ved hvordan kirkens økonomiske og personellmessige ressurser brukes. I år nedlegges to menigheter og begges kirkebygg selges. Lære og kirkeordningen er helt tydelig på hvordan midler fra salg av kirkeeiendom skal forvaltes: Til misjonale formål. Derfor har vi allerede i kabinettet og hovedstyret hatt samtaler om hvordan midler kan frigjøres til nytenkning, innovasjon og endring. Her vil det stilles tydelige krav: Disse midlene skal ikke inn i ordinær drift. De skal brukes til å utvikle nye måter å være kirke på, hjelpe oss til å prøve, eksperimentere, lete og utforske. Dette gjelder selvsagt ikke bare disse midlene: Vi må kontinuerlig stille spørsmål ved hvordan kirkens økonomiske og personellmessige ressurser brukes, smøres de tynt utover eller våger vi i større grad å satse?

Det er veldig bra at vi fra 2021 har fått frigjort økonomiske midler, knyttet til «Kirke på nye måter» som har til hensikt å gi drahjelp til nye tiltak i menigheter og grupper. Vi har en del ting på gang: Flere steder er det etablert kontakt mellom menigheter og diakonale institusjoner som Blå Kors, Kirkens Bymisjon og KFUK/M. Som oftest tar et slikt samarbeid utgangspunkt i at man ser på lokale behov – gjerne i samråd med lokale myndigheter – og deretter vurderer om og hvordan man skal respondere.

«Kirke på nye måter» handler om mer enn å plante nye menigheter. Vårt håp for Metodistkirken om 20 år handler om mer mangfold og flere uttrykk for kirke: Vi tror at vi fortsatt vil ha mange tradisjonelle menigheter, men i tillegg håper vi at vi har flere diakonale sentere, oppholdssteder for ungdom, kafékirker, lavterskeltilbud som også gir anledning til samtaler om liv og tro, for å møte eksistensielle behov, for å nevne noen eksempler.

# Tilby menighetsrådgivning og læringsfellesskap til alle menigheter

Vi må fortsette menighetsrådgivningen. Kanskje trenger vi en pust i bakken for å se hva som må forbedres og endres? I tillegg vil vi legge til rette for læringsfellesskap der menigheter som er engasjert på liknende områder kan lære av hverandre. Noen lærdommer fra menighetsrådgivningen så langt er det verdt å merke seg:

•    En tydelig forankring i menighetens organer og involvering fra mange er viktig
•    Aktive tiltak må begrenses
•    Menighetsutvikling er langsiktig fokus, ikke et skippertak
•    Menigheten trenger tydelige prosesseiere
•    Man behøver kontinuerlig evaluering

# Gjennomgå kirkens organisasjon og arbeidsmåter for å styrke den misjonale kraften

Her er det mye vi må snakke om:

•    Hvordan skal flyttesystemet fungere – hvis vi i praksis fortsatt har det?
•    Hva slags ansettelses- og utnevningsprosesser skal vi ha? Bør lokalmenighetene være mer i førersetet og bør vi åpne for ordinære utlysnings- og søkeprosesser? Vi har lenge snakket om at flyttesystemet er utfordret og ikke fungerer. Kabinettet mener derfor at vi trenger en omfattende samtale i kirken om hvordan vi forstår flyttesystemet, og hvordan det skal utformes og praktiseres. Hvor lenge skal vi fortsette å gi store felleskassetilskudd til menigheter for å bevare stillinger og samtidig ikke få prester til store og resurssterke menigheter, som kan lønne fulltidsprest, fordi for få av prestene er villige til å flytte? Slik det er nå, kan det ikke fortsette. Enten må vi la menighetene være mer i førersetet ved å gå i retning mer ordinære utlysnings- og søkeprosesser, eller så må forventningen om og forpliktelsen til å være flyttbar tydeliggjøres.
•    Hvordan tilrettelegger vi for bedre samhandling mellom ansatte og frivillige, der det tas tilstrekkelig hensyn både til prester og diakoners profesjonsidentitet og unike kompetanse, men som også er i overensstemmelse med "det allmenne prestedømmet" og nådegavetenkningen i Det nye testamentet, som sier noe om alle kristnes likeverdighet, også i lære- og ledelsesembetet i kirken? Særlig handler dette om hva som må gjøres annerledes når flere og flere menigheter ikke har ansatt i full stilling. Det har også noe med at frivilligheten i dag finner nye former, har vi tatt nok hensyn til det?
•    Hvordan er kirken organisert, lokalt og nasjonalt? Det er mulig organiseringen av kirken er skapt for både andre tider og større sammenhenger enn hva vi representerer og at mye bør gjøres enklere?
•    Hva er forholdet mellom sentral styring og lokal selvstendighet? Bør kirken styres mer nedenfra? En sentral problemstilling er hvorvidt praktiseringen av konneksjonalismen faktisk kveler lokalt initiativ og eierskap? Metodistkirken trenger neppe å bli mer toppstyrt. Det holder med forsvarlig forvaltning, enhetlige rammer og felles identitet. Vi kan redusere antall saker til nasjonal behandling til et nødvendig minimum og vedta noen få samlende ordninger som hele kirken er forpliktet på. Hvis man tenker at kirken er lokal og at det som kan besluttes lokalt bør besluttes lokalt, bør årskonferansen ha færre saker.

# Invitere til brede samtaler om hvordan kirkens teologi skapes, uttrykkes og realiseres

Her vil jeg peke på ett ønske: At menigheter – og mange i menighetene - i mye større grad enn hva som er tilfelle i dag engasjeres i brede samtaleprosesser om hva det vil si å være kirke: Hvordan kan vi snakke sant og relevant til dagens mennesker? Hvordan utformer vi kirkens tjeneste? Dette handler om hva det vil si å være kirke og hvordan teologien skapes, uttrykkes og realiseres. Det å sette slike spørsmål på dagsorden er faktisk ikke så langt unna dagsordenen på den første Årskonferansen i Metodistkirken, som John Wesley innkalte til i 1744: What to teach. How to teach. How to regulate doctrine, discipline, and practice.

# Etablere en helhetlig lederopplæring

Vi vil fortsette å utvikle ledere som forvandler kirken og verden. Da trenger vi å tenke mer helhetlig om lederopplæringen. Nå gjøres for mye uavhengig av hverandre. Og det er dessverre litt for typisk: Vi tenker i siloer, med tydelige ansvarsområder – og mye er bra med tydelig ansvar – men vi må tenke mer helhet. Trosopplæring er for eksempel ikke bare MBUs ansvar.

# Øke satsingen på digitale plattformer

Så har de siste månedene lært oss noe om betydningen av digitale medier. Det har skapt mye bra hos oss. Dette arbeidet må vi fortsette. Ikke som en erstatning, men som et viktig supplement til ordinær virksomhet.

Disse seks punktene har vi kalt «grep». Kanskje kunne vi brukt ordet «strategi»? Kanskje kunne vi også sagt at dette er prosessmål, ikke resultatmål. Det vi gjør, framfor å sette tydelige tallmål, er å fokusere på det vi opplever at det er rett å gjøre som kirke. Slik opplever vi at vi svarer på spørsmålene om hvordan vi forstår oss selv og vårt oppdrag og hva slags kirke vi ønsker å være i Norge i 2020-årene. Slike prosessmål skaper energi og fart.

7 Til sjuende og sist er det våre valg, vår medvirkning og vårt engasjement i og for Guds misjon som avgjør kirkens framtid.

Dette punktet understreker at kirkens styrke og muligheter ligger i oss og at det er våre valg som avgjør hva som skjer i kirken. Derfor trenger vi en reell ansvarsmobilisering, for deltakelse, medvirkning og engasjement. Da er følgende momenter viktige:

•    At kirken skal være et fellesskap der vi kontinuerlig reflekterer over hvordan vi framstår og hva vi gjør.
•    At vi kjenner at vi har et felles ansvar for å legge til rette for god utvikling.
•    At utvikling skjer i dialog og samhandling.
•    At vi ved å vurdere planlegging og gjennomføring av virksomheten, utvikler en rikere forståelse av god praksis.
•    At god ledelse prioriterer utvikling av samarbeid og relasjoner for å bygge tillit.

 

 

 

Relaterte dokumenter
Lignende artikler
Et av våre mest sentrale styringsdokument er "Metodistkirken mot 2030". Les mer
Strategidag
2020-01-31
Her finner du Metodistkirkens gjeldende strategiplan. Les mer

NETTREDAKTØR

Karl Anders Ellingsen

© 2012 Metodistkirken i Norge.
All rights reserved.

Metodistkirkens logo - korset og flammen - er et internasjonalt registrert varemerke.

ORGANISASJONSNR. (HOVEDNR)

974 230 887

E-post: hovedkontoret@metodistkirken.no

Bankgiro: 8220.02.83747

METODISTKIRKENS HOVEDKONTOR

Post- og besøksadresse: St. Olavsgate 28, 0166 OSLO

Tel: 23 33 27 00

Powered by Cornerstone