En relevant, åpen og vital kirke, hvor mennesker finner tro og tilhørighet, og utrustes til tjeneste som Jesu etterfølgere

Forsiden>Tilsynsprestenes rapport til årskonferansen 2020

Tilsynsprestenes rapport til årskonferansen 2020

17.11.2020
Kirken er ikke stengt, bare bygningen! Fordi VI er kirken, Jesu Kristi levende kropp. Og VI er overalt!
Tilsynsprestenes rapport til årskonferansen 2020

 

2020 har vært et utfordrende år, og er det fortsatt. Kirke handler om fellesskap. I fellesskapet deler vi Guds ord, men også livet vårt. I fellesskapet finner vi oppmuntring og glede, men vi kan også dele sorg og uro. I fellesskapet kan vi bære hverandre. Tradisjonelt har vi gjort dette gjennom fysiske fellesskap og møteplasser. Nå har dette vært umulig. Men ingenting er umulig for Gud! Ideer og kreativitet har blomstret.

Jesus sa ikke: «Kom,» men «gå ut!» Og «Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom» (2 Tim 1:7). Samfunnet rundt oss endrer seg, menneskene endrer seg. Vi lever i en tid da vi trenger å tenke nytt om hvordan vi er kirke. Det handler ikke bare om hva slags aktiviteter vi tilbyr, men også om hvordan vi presenterer evangeliet på en troverdig, aktuell og relevant måte for mennesker i dag. Vi må tenke nytt om møteplasser og om hva behovet er i samfunnet rundt oss. Vi behøver ikke å kopiere hverandre, men vi kan inspireres av hverandre.

Klarer vi å ta med oss kreativiteten, frimodigheten og motet som er vist under koronatiden inn i framtiden? Vi har fått Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom. Derfor er vi ikke motløse!

Korona

Dette året vil bli husket som koronaåret. 12. mars ble mye snudd på hodet. Det meste ble stengt: Arbeidsplasser, skoler, kulturarenaer og forsamlingslokaler. Bak oss ligger uvirkelige og merkelige måneder, som vi neppe trodde vi ville oppleve, preget som de har vært av usikkerhet, angst, utrygghet og spørsmål. De nødvendige forholdsreglene som regjeringen tok – de mest inngripende tiltakene i menneskers livsutfoldelse siden 2. verdenskrig – har påvirket hverdagen for oss alle. Også for kirken har dette ført til en ny hverdag.

Ordet «krise» betyr egentlig et vendepunkt, og det betegner en tilstand hvor ingenting er sikkert. Ordet kommer dels fra krigsterminologi, hvor det brukes om øyeblikk i et slag da det er umulig å si hvem som kommer til å vinne, og dels fra medisin, hvor det beskriver en tilstand der sykdommen kan gå enten til helbredelse eller forverring. I en krise vet vi ikke den videre utviklingen og utfallene kan bli flere. Slik opplevdes det 12. mars og de første dagene etterpå.

Som kirke opprettet vi umiddelbart en nasjonal ressursgruppe bestående av daglig leder Johanna Lundereng, tilsynsprest Knut Refsdal og HR-rådgiver Vidar Sten Bjerkseth. Ressursgruppen har fulgt situasjonen nøye og kommet med oppdaterte retningslinjer ved flere anledninger. Senere har tilsynsprest Ingull Grefslie også blitt med i gruppen.
I denne situasjonen har mange av oss stilt oss dette spørsmålet: Hva betyr det å være kirke i denne situasjonen, når det meste av det vi gjør må finne andre former og uttrykk?

Som del av den verdensvide kirke har vi del i en 2000-årig kompetanse og erfaring med kriser, med å skape fellesskap, trygghet, mening og håp. Nå har vi måttet bruke denne kompetansen og erfaringen på nye måter. Vi har ikke bare stengt dørene til kirkene – vi har også åpnet nye dører. Derfor har dette kinesiske ordtaket fått ny aktualitet: «Når forandringens vinder blåser over landskapet, gjør mennesker to ting: Noen går i hi, mens andre går ut for å bygge vindmøller».

Vi tror at kirken i denne perioden har vist seg å være viktigere enn på lenge.

Vi vil rette en stor takk til prester, diakoner, andre ansatte, ledere og medlemmer i kirken, som i løpet av dette året har fått hverdagen snudd opp-ned, men som har stått på for å finne nye og andre måter å være kirke på. Vi er rett og slett stolte av hvordan kirken har respondert i denne situasjonen! Vi har vist at vi har betydd en forskjell i menneskers og lokalsamfunns liv.
Særlig har dette kommet til uttrykk på tre hovedmåter: For det første har vi alle blitt tvunget til å lære oss å bruke sosiale medier for å holde gudstjenester, dele andakter og arrangere møter. Dette har vært av uvurderlig betydning, og vi er glade for de mange tilbakemeldingene vi hører om at det vi deler, sees og høres av mange. På sentralt hold har tilsynsprestene jobbet tett sammen med de to kommunikasjonsansvarlige i kirken. De første ukenes «Møtested for metodister på nett» på søndager og daglige andakter, var viktige møtepunkt. I sommer fulgte vi opp med videopresentasjoner av hver enkelt menighet og denne høsten har vi to faste innslag i sosiale medier, «Helgetanker» hver fredag og «Tro som bærer» annenhver onsdag. I tillegg har alle kirkens ansatte vært samlet til regelmessige personalmøter: I våres var disse hver uke, mens vi fra august av møtes annenhver uke.

For det andre har vi kanskje som aldri før kjent på viktigheten av telefonsamtaler. Alle prestene og diakonene fortalte at telefonen var deres viktigste arbeidsredskap i den første perioden. Flere har også fortalt at de gikk gjennom medlemslisten i menigheten og ringte alle – også døpte medlemmer som vi ofte ikke har mye kontakt med. Responsene var utelukkende positive.
For det tredje er det oppmuntrende å høre at menigheter kontaktet lokale myndigheter og andre aktører for å tilby hjelp, samarbeid og støtte til de mange behov som måtte dekkes nå. Som metodister bærer vi på en overbevisning om at vi er på vårt beste, lever opp til det vi er til for, når vi lytter til samfunnets behov og forsøker å respondere på disse.

Kanskje er det derfor riktig å si at vi som kirke i disse månedene både har kjent at relasjonene oss imellom har blitt forsterket – at opplevelsen av å være konneksjonal har blitt styrket - og at vi har vært i kontakt med flere mennesker utenfor menighetene eller i menighetenes randsoner enn vi har vært på mange år?

Sånn sett har denne situasjonen gitt oss mulighet til å eksperimentere med nye måter å være kirke på og å utforske hva kirke faktisk betyr. Derfor har heller ikke det kirkebyggende arbeidet stoppet opp i denne perioden. Snarere tvert imot.

Denne høsten har hovedkontoret sendt ut en enkel spørreundersøkelse som har til hensikt å kartlegge de umiddelbare konsekvensene av koronasituasjonen. Denne undersøkelsen vil bli fulgt av en større kartlegging våren 2021 der vi vil be alle menighetene forberede en rapport til menighetskonferansen der konsekvensene av situasjonen drøftes og ikke minst der vi retter fokus mot hva som bør bli varige endringer av korona.

Den nevnte spørreundersøkelsen viser blant annet at mange menigheter har opplevd en nedgang i inntektene, særlig fra kollekter, utleie og andre arrangementer. Gledelig nok er gavene som gis via faste trekk i stor grad opprettholdt, noe som har ført til at våre menigheter ikke er så sterkt rammet som mange andre sammenhenger. Når det gjelder oppmøte til gudstjenester, viser undersøkelsen at et flertall av menighetene har opplevd en nedgang i antall deltakere. Dette gjelder særlig de eldste og barnefamiliene. Samtidig gir omtrent alle uttrykk for et savn etter fellesskapet, noe som antakelig gir en viktig pekepinn på hva som blir viktig framover.

På spørsmål om hvilke andre måter situasjonen har påvirket på, er de følgende punktene noen av de som kommer fram:

  • Det har vært krevende å omstille seg og være kirke på en annen måte. Dette gjelder spesielt i forhold til det digitale.
  • Alle smitteverntiltakene har vært krevende, men det har også vært givende å få kontakt med folk på en annen måte.
  • Vi har måttet snu om og arbeidet annerledes. Dette har gjort at mange har blitt utslitt.
  • Vi har savnet fellesskapet, men dette har også vært en påminnelse om den store verdien nettopp fellesskapet har.
  • Mange har vært usikre på hvordan de skal være prest når de samtidig har vært redd for egen helse.
  • For mange har det vært tøft å oppleve seg så unyttig.

Nå er vi i en ny fase av pandemien. To forhold synes åpenbare: At vi må leve med restriksjoner lenge og at vi neppe kommer tilbake til der vi var før 12. mars. Den nye «normalen» er annerledes. Vi skal ta med oss lærdommene og erfaringene fra denne periode, hvorav de viktigste er:

  • Vi klarer å være kirke på nye måter når vi må.
  • Vi har vitalitet til å respondere relevant og meningsfullt i en krisesituasjon.
  • Vi har skapt kontakt med mange mennesker. Utfordringen framover er blant annet å styrke disse kontaktene.
  • Aktiv tilstedeværelse på nett har kommet for å bli. Dette vil være et nødvendig supplement til tradisjonelle samværsformer, både lokalt og nasjonalt.
  • Det å være kirke er mer fysisk enn vi har trodd.
  • Sannsynligvis må vi framover tenke mer «relasjoner» enn «aktiviteter».

Tiden siden 12. mars har vært vanskelig for mange. Det gjelder blant annet de som har fattet politiske beslutninger, ansatte i helsevesenet og mennesker i særlige risikogrupper. Vi vil særlig peke på at også for ungdommene har dette vært krevende. Det gjelder også i kirken. Vi har måttet avlyse leire og andre arrangementer, og mye av det lokale barne- og ungdomsarbeidet har blitt satt på vent. Mesteparten av det ungdommene synes er gøy, har vært forbudt. Dette har skapt et tomrom som ikke fyller seg selv. Derfor kan vi heller ikke ta for gitt at alt blir som før framover. Her er fellesskapsbygging nøkkelen: De unge har behov for sosiale møteplasser. Det må være et prioritert område for kirken på alle nivåer.

Kirke på nye måter

«Kirke på nye måter» har til hensikt å være kirke for, sammen med og midt blant mennesker på måter som oppleves relevante for mennesker som ikke har noen bakgrunn i en kirke. Dette er noe vi i Kabinettet legger stor vekt på. Vi er overbevist om at Gud ønsker en vital metodistkirke i Norge, som responderer på Guds kall og tar del i Missio Dei. Da er åpenhet for endringer og utvikling av nye måter å være kirke på en selvsagt del. Vi tror at Gud er lidenskapelig opptatt av å fornye og gjenopprette alt – mennesker, samfunn og alt det skapte. Derfor er det ikke slik at det er kirken som har en misjon i verden, men det er Gud som har en misjon i verden, og kirken som kalles til å være deltakere og partnere i denne misjonen for å fornye og gjenopprette. Dette perspektivet representerer metodismens DNA.

«Kirke på nye måter» vil derfor hjelpe kirken, særlig den lokale menigheten, til å gjenoppdage sin sentrale funksjon i arbeidet med å utbre Guds rike i verden. Og derfor står misjon i egne omgivelser, sentralt. Kirkens oppdrag er å lytte både til verdens behov og til hva Gud kaller oss til, og la svaret på det bli å fremme Guds rike i verden.

Den framgangsmåten man ofte følger i slike prosesser kan oppsummeres i seks steg:

  • Lytte – både til hva Gud sier og hva som er målgruppens kultur og behov.
  • Elske og tjene – som handler om å få nye venner.
  • Bygge fellesskap – der ærlig og personlig deling av liv er mulig.
  • Utforske disippelskap – ved å spørre hva det betyr å følge Jesus.
  • Kirke tar form – ved at man har funnet en ny måte å være kirke på.
  • Gjøre det igjen.

Videre snakker man gjerne om fem kjennetegn:

  • Jesusfokusert: Hensikten er å skape fellesskap som formidler og levendegjør evangeliet om Guds kjærlighet i Jesus.
  • Misjonal: Det er en tydelig intensjon om å dele evangeliet med mennesker som enda ikke kjenner det og oppsøke sammenhenger og miljøer som tradisjonelt kirkeliv ikke når.
  • Kontekstuell: Man forsøker ikke å gjenskape en tradisjonell kirkekultur i nye sammenhenger, men forsøker å skape noe som er på andres premisser og i deres sammenhenger.
  • Formende: Fokuset handler om å utforske sammen hva det betyr å være en etterfølger av Jesus.
  • Kirkeforankret: Dette skal ikke være «satelitter», men tydelig knyttet til etablert kirkeliv.

Når vi skal jobbe videre med dette er det viktig at vi lærer av det vi allerede har gjort:

  • Vi har erfaringer med flere menighetsplantinger og står også midt i spennende prosesser akkurat nå.
  • Vi har flere ganger arrangert Steg, en konferanse for unge som brenner etter å finne nye uttrykk for kirke.
  • Vi har i mange år tilbudt menighetsrådgivning til menigheter som aktivt ønsker å arbeide med disse sakene. Nytt av året er det at de menighetene som er mest aktive, har blitt samlet i et læringsnettverk som møtes på nett en gang i måneden under ledelse av de to menighetsrådgiverne og med tilsynsprestene aktivt med.

Fra 2021 har vi også fått frigjort «kreativitetsmidler» som har til hensikt å gi drahjelp til nye tiltak i menigheter og grupper. Vi har en del ting på gang: Flere steder er det etablert kontakt mellom menigheter og diakonale institusjoner som Blå Kors, Kirkens Bymisjon og KFUK/M. Som oftest tar et slikt samarbeid utgangspunkt i at man ser på lokale behov – gjerne i samråd med lokale myndigheter – og deretter vurderer om og hvordan man skal respondere.

«Kirke på nye måter» handler om mer enn å plante nye menigheter. Vårt håp for Metodistkirken om 20 år handler om mer mangfold og flere uttrykk for kirke: Vi tror at vi fortsatt vil ha mange tradisjonelle menigheter, men i tillegg håper vi at vi har flere diakonale sentere, oppholdssteder for ungdom, kafékirker, lavterskeltilbud som også gir anledning til samtaler om liv og tro, for å møte eksistensielle behov, for å nevne noen eksempler. Her er det bare fantasien som setter grenser for hva vi kan gjøre, selv om det i praksis nok også er slik at en statisk forståelse av hva kirke er, også setter begrensninger for hva vi tenker er mulig.

I hele 2020 har vi hatt en spennende prosess på gang i kirken sentralt, nemlig «Metodistkirken mot 2030». Startskuddet gikk på en samling for kirkens sentrale råd og utvalg i februar. I ettertid bearbeidet en arbeidsgruppe – med representanter fra alle kirkens sentrale råd og utvalg - innspillene fra denne dagen. Deretter ble et omarbeidet forslag lagt fram på et webinar i juni og gjennom høsten har arbeidsgruppa ferdigstilt dokumentet. Hensikten har vært å skape refleksjoner om hva som kjennetegner Metodistkirken, hvordan vi forstår oss selv som kirke og hva slags kirke vi ønsker å være i Norge i 2020-årene.

Intensjonen har ikke vært å utarbeide en ny strategiplan, men et grunnlagsdokument, som alle råd, styrer og menigheter kan utvikle sine egne strategier og handlingsplaner på bakgrunn av. Formuleringene i dokumentet er bevisst formulert slik at ulike tradisjoner innen kirken kan gi sin tilslutning til det overordnede, og av en slik karakter at det kan fungere mobiliserende for å finne konkrete måter å leve ut disse idealene på.

Metodistkirken framstår ikke alltid på en enhetlig måte. Det skyldes at vi ikke er en homogen kirke. Vi har og vi verdsetter et vidt spekter av personlige synspunkter og arbeidsformer, som ikke nødvendigvis står i motsetning til hverandre, men som heller ikke lar seg profilere entydig. I stedet for å se på dette som en svakhet, kan det ses på som en styrke. I kirken tolereres - eller: ønskes - mangfold, diskusjon og uenighet. Det har med troverdighet å gjøre. Som metodister er vi dessuten konneksjonale. Det betyr blant annet at vi bærer på en overbevisning om at vi er bedre sammen enn atskilt og at summen av det vi er, er bedre enn enkeltdelene.

Det kan neppe sies sterkt nok: Kirkens styrke ligger ikke først og fremst i hva de enkelte prester, diakoner, lekfolk, menigheter, MBU, MK, Misjon, MNA, Hovedstyret eller Kabinettet kan gjøre. Vår styrke ligger i hva vi kan utrette sammen! Derfor må vi tenke mer helhetlig. Derfor må vi tenke på hvordan vi kan «spille» hverandre gode. Derfor må vi øve oss på å bli bedre på å heie på hverandre!

En sentral del av Metodistkirkens selvforståelse er at vi er en kirke – eller en bevegelse - skapt for misjon og tjeneste, med fokus på å fremme Guds rike i verden. Derfor har vi alltid vært preget av en stor grad av pragmatisme. Det gjelder ikke bare program og aktiviteter, men også organiseringen av kirken. Fra begynnelsen av ble kirken organisert på måter som responderte på den misjonale situasjonen den stod i den gangen. Vi tror det er grunn til å stille spørsmålet: Hvordan organiserer vi oss i dag for å maksimere den misjonale kraften? Da må vi sannsynligvis snakke om forhold som utnevnings- og ansettelsesprosesser, samhandlingen mellom ansatte og frivillige og forholdet mellom sentral styring og lokal selvstendighet, for å nevne noen eksempler.

Det første av disse vil vi omtale noe nærmere: Vi har lenge snakket om at flyttesystemet er utfordret og ikke fungerer. Av og til kjennes det nesten umulig for Kabinettet å gjøre en god jobb under de rådende omstendighetene. De som lider mest under dette er menighetene.

Vi mener derfor at vi trenger en omfattende samtale i kirken om hvordan vi forstår flyttesystemet, og hvordan det skal utformes og praktiseres. Hvor lenge skal vi fortsette å gi store felleskassetilskudd til menigheter for å bevare stillinger og samtidig ikke få prester til store og resurssterke menigheter, som kan lønne fulltidsprest, fordi for få av prestene er villige til å flytte?

Slik det er nå, kan det ikke fortsette. Enten må vi la menighetene være mer i førersetet ved å gå i retning mer ordinære utlysnings- og søkeprosesser, eller så må forventningen om og forpliktelsen til å være flyttbar tydeliggjøres.

Religion i det offentlige rom

I løpet av 2020 har Stortinget vedtatt en ny felles lov for alle tros- og livssynssamfunn. Denne loven fullfører på mange måter skillet mellom staten og Den norske kirke. Formålet med loven er å understøtte tros- og livssynssamfunn ved at tros- og livssynssamfunn med minst 50 medlemmer kan kreve tilskudd fra staten. Loven tilrettelegger for et livssynsåpent samfunn og for innsyn og kontroll med bruken av offentlige tilskudd. Loven har et eget kapittel med formål å legge til rette for at Den norske kirke forblir en landsdekkende og demokratisk evangelisk-luthersk folkekirke.

Det livssynsåpne samfunn: Veien fram til her vi er i dag har vært lang. I de samtalene som har foregått siden utredningen «Det livssynsåpne samfunn» ble lagt fram i 2013, har særlig forholdet mellom særbehandlingen av Den norske kirke som en historisk majoritetskirke og likebehandlingen av Den norske kirke med alle andre tros- og livssynssamfunn, vært krevende. Når man nå har landet er det å håpe at loven makter å balansere de to hensynene og at det vi nå har fått er bærekraftig på lang sikt. Det synes å være konsensus om at likebehandling av alle tros- og livssynssamfunn skal veie tyngre enn argumenter bygget på tradisjon, men at dette ikke er til hinder for å videreføre forhold som lener seg på tradisjonen, som for eksempel fridager knyttet til de kristne høytidene.

Det samfunnet som beskrives i «Det livssynsåpne samfunn» er et samfunn der det er rikelig med rom og åpenhet for variert tros- og livssynsutfoldelse, både for religiøse og sekulære og for majoritet og minoriteter. Dette ivaretar viktige menneskerettslige anliggender. Den tros- og livssynspolitikken som nå trer fram, kan oppsummeres som en kombinasjon av:

  • en sekulær stat (forstått som et politisk program eller prosjekt som sikter mot å etablere et tydelig skille mellom religion og stat, der staten forholder seg nøytralt til og likebehandler alle tros- og livssynssamfunn, et ideal for staten eller en ideologi som verken er avhengig av eller forutsetter sekularisering),
  • et livssynsåpent samfunn (som ikke er et livssynsnøytralt samfunn, men som åpner for mangfold i et rom som ikke er monopolisert av ett dominerende livssyn),
  • en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk.

Metodistkirken har tatt aktivt del i prosessen fram til den nye loven, både i regi av Norges Kristne Råd og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, men også i våre bilaterale relasjoner med Den norske kirke.

Metodistkirken var på mange måter den sammenhengen som brøt den religiøse enhetskulturen i Norge. På mange måter medvirket dette til en uheldig, men forståelig, polarisering i forholdet til den daværende Statskirken. Senere har vi vist at vi er en kirke som fungerer godt i et pluralistisk samfunn, sammen med andre, der ulike stemmer lyder sammen: Det å åpne for andres tilstedeværelse og vektlegge respekt for andres trosoverbevisninger og rett til å drive sin virksomhet på samme vilkår som oss, er det helt selvsagt at vi støtter.

Samfunnsengasjement: I samtalene knyttet til «Metodistkirken mot 2030» har det kommet fram tydelige ønsker om at Metodistkirken må bli mer synlig i offentligheten. Det er et ønske vi deler. I 2020 har derfor Kabinettet tatt initiativ til og vært med på flere uttalelser, for eksempel om hjelp til Moria-barna og behovet for dialog på tvers av tro og livssyn.

Vi ønsker å være en samfunnsengasjert kirke. Vi tror at kirken og kristen tro kan tilføre samfunnet noe verdifullt. Vi melder oss absolutt ikke ut av verden. Vi ønsker å være en brobyggerkirke, en kirke i sentrum, både i fysisk forstand, men også i overført betydning: Ikke noe menneskelig er Gud fremmed. Derfor skal det heller ikke være det for kirken.

I denne sammenhengen er De sosiale prinsipper viktige. De tar opp mange spørsmål som ingen mennesker som lever i dag er utenforstående til eller ikke har tenkt over i en eller annen form. For mange metodister gir De sosiale prinsipper oss en stolthet over å tilhøre en kirke som faktisk har noe som dette. Vi tilhører en kirke som bryr seg, som tar hele menneskelivet på alvor og som ikke lukker øynene til det som er vanskelige utfordringer i samfunnet. Vi tilhører en kirke som ikke snur ryggen til, men som står for noe og som forsøker å bidra til endring.
De sosiale prinsipper er del av Book of Discipline og har en lang tradisjon som del av Metodistkirkens læregrunnlag. Vi fikk vår første sosiale bekjennelse i 1908 og våre første sosiale prinsipper i 1972. I forordet til prinsippene sies det at de vil «ved bønn og refleksjon uttale seg om menneskelige spørsmål i vår tid ut fra et sunt bibelsk og teologisk grunnsyn» og at «hensikten med prinsippene er at de med et profetisk perspektiv skal være opplysende og overbevisende». Sånn sett representerer De sosiale prinsipper en hjelp for oss som enkeltpersoner og kirke til å leve som kristne i dag. De er uttrykk for hva vi som kirke mener det betyr å elske Gud, sin neste og seg selv i dagens samfunn.

Dette er viktig. Samtidig er det bare begynnelsen. For den sterkeste begrunnelsen for at De sosiale prinsipper er viktige er at de faktisk springer rett ut fra kjernen i vår teologi som metodister. Dermed er de ikke «bare» uttrykk for fromme følelser, for politisk riktige oppfatninger og holdninger eller en vilje til å være snille og ta seg av de som ikke er så privilegerte som oss. Enda mer forteller De sosiale prinsipper om en måte å være kirke på og en måte å tenke teologisk på.

Samfunnsengasjementet som De sosiale prinsipper er uttrykk for, tar utgangspunkt i vår tro på en Gud som har skapt alle mennesker i sitt bilde og som elsker oss alle. Dette understreker iallfall to forhold: At alle mennesker er gjenstand for den samme kjærlighet fra Guds side og at Guds omsorg gjelder alle forhold i livet, også våre temporære behov. Dette var bakgrunnen Wesleys omfattende engasjement i hans tid: For hans arbeid for at alle skulle få utdanning, for at ingen skulle behøve å leve i fattigdom, for at de som var rike skulle holdes ansvarlige for hvordan de forvaltet sin rikdom, for at alle skulle ha rett til rent vann og god luft, for at ingen skulle behøve å tjene som slaver for andre, for hans standpunkt mot smugling, brennevinsproduksjon og umenneskelig behandling av fanger. Når grunnleggende menneskelige behov ikke er dekket, mangler mennesker noe de har rett til, og det gir dem mindre muligheter til å virkeliggjøre alle de mulighetene Gud har lagt ned i dem.

Som metodister, uavhengig av våre oppfatninger om mange andre saker, er vi enige om dette: Frelse er ikke noe som kun handler om enkeltmenneskers forhold til Gud - med ensidig vekt på tilgivelse for synder - men noe som har sosiale og politiske konsekvenser fordi evangeliet er gitt til en verden der Guds vilje skal bli åpenbart.

Et sentralt uttrykk i denne sammenhengen er sosial hellighet. Dette handler om hvordan helliggjørelsen har konsekvenser for forholdet til andre mennesker, samfunnet og naturen. Den nåden mennesket har fått, skal bringes videre. Med utgangspunkt i sitt syn på Guds nåde som en forvandlende kraft – som gjennomsyrer hele hans teologi og etikk - hadde Wesley stor tro på forandring, både av enkeltmennesker og av samfunnet som helhet. Derfor var enhver situasjon som ikke var i overensstemmelse med Guds vilje en utfordring for ham og den metodistiske bevegelsen. Til sjuende og sist handlet dette om å bidra til samfunnets helliggjørelse og verdens frelse. Religiøst liv og omsorg for menneskers velbefinnende hører sammen som to sider av samme sak, som det også uttrykkes i det dobbelte kjærlighetsbudet om at vi skal elske Gud og vår neste som oss selv (Matt 22:37-40).

Dette faktum røper metodismens uenighet med en type teologi som reduserer diakonale gjerninger til gjerninger som kun har en instrumentell verdi, og som betrakter frelse utelukkende som noe åndelig. Bakgrunnen for dette finner vi i Jesu egen tjeneste. Det Jesus gjorde for å møte menneskers temporære og fysiske behov var ikke bare instrumenter for å tilby dem frelse, men en integrert del av hans frelsende verk. På samme måte betraktet Wesley det å etablere utdanningsinstitusjoner, helseforetak, arbeid blant fattige, arbeid mot slaveriet, som en integrert del av metodismens frelsende og helhetlige virksomhet. Helt i tråd med dette grunnsynet var målet hans, ikke bare å utvikle sine etterfølgere som kristne, men om å fostre ansvarlige samfunnsborgere.

De siste årene har det foregått en omfattende revisjon av De sosiale prinsipper. Dette arbeidet har flere norske metodister vært sterkt delaktige i. Et par av målene med dette arbeidet har handlet om å gjøre prinsippene mindre «amerikanske», men også å styrke de teologiske perspektivene. De reviderte prinsippene kommer opp på neste generalkonferanse.

Framtidsuro: Også før koronakrisen opplevde mange at vi lever i usikker verden. Det er nok å nevne stikkord som flyktningsituasjonen i verden (med over 70 millioner mennesker på flukt), økende oppslutning om høyrepopulistiske bevegelser, globaliseringens negative sider og spenninger mellom øst og vest. Alt dette får mange til å spørre: Beveger vi oss i retning mer frykt for hverandre, isolasjon og strengere grenser i en tid der vi trenger det motsatte, nemlig internasjonalt samarbeid og en større opplevelse av å være én menneskehet?

Koronakrisen har gitt oss en påminnelse om at vi alle er i samme båt. Det går ikke an å vinne kampen mot korona hver for oss. Så lenge viruset er i verden, er ingen trygge. Virus kan mutere og komme tilbake enda farligere, som det gjorde under spanskesyken i 1918. Da er det ikke nok å gi et godt helsetilbud til folk i Norge. For å beskytte oss selv, må vi beskytte hele verden. Vi kan velge internasjonal solidaritet og samarbeid eller vi kan velge nasjonalistisk isolering.

Framtidsuroen kommer også tydelig fram i den nasjonale Ungdataundersøkelsen, der samtlige ungdommer i ungdomsskolen og den videregående skolen deltok. Den viser at en av tre gutter og annenhver jente har opplevd så mye press den siste uka at de har hatt problemer med å takle det. En tredjedel på ungdomsskolen og nesten halvparten på videregående skole sier at «alt er et slit» og at de «bekymrer seg mye». Mellom 30 og 35 prosent svarer at de ikke ser for seg en lykkelig framtid og forskerne konkluderer derfor med at «det er mindre framtidsoptimisme (…) og færre enn før tror at de kommer til å leve et godt og lykkelig liv».

Klimakrisen er også med på å forsterke dette. I mange år har vi visst at vi må endre vår måte å leve på for å ta vare på skaperverket. Vår levemåte er rett og slett ikke bærekraftig for kloden. Hittil har svaret fra politikere, næringslivsledere og andre vært at det er umulig. Vi trenger mer tid.

Vi håper at koronakrisen kan være et vendepunkt for klimakampen. Vi vet at presset på naturen er en viktig del av bakteppet for flere av de virusepidemiene vi har sett de siste årene. Det gjelder også koronakrisen. Nedbygging av uberørt natur har tvunget flaggermus og andre smittebærere inn i befolkningstette områder. Forskere hevder at de hvert år finner to til fire virus som er skapt som en følge av at mennesker trenger seg inn på nye områder i naturen, og samtlige av disse virusene kan utvikle seg til en pandemi.

Det koronakrisen har lært oss, er at vi kan omstille oss hvis vi må – bokstavelig talt over natta. Den erfaringen må vi bruke i klimakampen. Den kan stanses på samme måte som vi stanser koronakrisen; ved felles vilje, besluttsomhet, innsats og samarbeid.

Bærekraftmålene: Her kommer FNs bærekraftmål inn i bildet. De er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Bærekraftmålene representerer både noe gammelt og nytt. Engasjement for fred, miljø og rettferdighet er ikke noe nytt, men det har aldri skjedd før at alle verdens land har blitt enige om så omfattende og ambisiøse mål som bærekraftmålene. Dette skaper en ny drivkraft og gir oss en sjanse vi må gripe.

For å nå målene er vi avhengig av at mange jobber for dem. Det er summen av våre handlinger som avgjør om det er mulig. Vi kan alle velge klimavennlige løsninger, vi kan kjøpe klær som er etisk produsert, vi kan redusere søppelmengden og det personlige forbruket og vi kan bruke mindre fly og bil.

Også kirken har en rolle å spille i denne store dugnaden. Det vil ikke være mulig å nå bærekraftmålene verken i Norge eller i resten av verden uten at vi klarer å mobilisere sammen, på tvers av landegrenser, kulturelle, religiøse eller andre grenser. Bærekraftmålene kan gi oss nye innfallsvinkler, nye alliansepartnere og nye framgangsmåter.

I metodistisk tradisjon kan engasjementet for bærekraftmålene begrunnes slik: Wesley, holdt fast ved at gjerningene har en stor plass i en kristens liv, uten å miste perspektivet på frelsen som noe som kun skyldes nåde. Denne kombinasjonen gjorde at etikken ikke bare ble et tillegg til dogmatikken, men noe som var tett forbundet med et kristent liv.

For Wesley var den bibelske loven gyldig for kristne. Men siden lovens hovedinnhold er kjærlighet og siden sosiale utfordringer sjelden kan besvares med klare bibelske henvisninger, var kombinasjonen av nestekjærlighetsbudet og rasjonell refleksjon helt nødvendig for å respondere på aktuelle samfunnsutfordringer. Betydningen av disse to elementene kan derfor ikke overvurderes: Kjærlighet til nesten, skaper forutsetninger for samfunnsengasjement. Hvordan dette tar seg uttrykk, forutsetter analyse og refleksjon.

Bærekraftmålene er et verktøy som vi trenger for å avgjøre hva som er rett. Kjærligheten er det som gir kraften til engasjement for bærekraftmålene, som nettopp viser hvordan et sant kristent liv kan leves ut i dagens verden. Bærekraftmålene hjelper oss rett og slett til å være konkrete, hver på vårt sted og i våre ulike roller. Selv om disse målene ikke er «kristne» er de konkretiseringer av hvordan et kristent liv kan leves i dagens verden. Sammen med mange, mange andre mennesker står vi sammen i et engasjement for at fred og rettferdighet skal oppleves av stadig flere mennesker i verden.

Bærekraftmålene kan hjelpe oss til å gjøre kristen tro relevant: Vi har noe å si i dagens verden, noe som kan være med på å skape forvandling. Vi tror at det er umulig å være en sannferdig og troverdig kirke, som er tro mot det kallet kirkens Herre har gitt oss i dagens verden, uten å være engasjert i de anliggendene som bærekraftmålene tar opp.

Kirkens framtid

Det knyttet seg stor spenning til fjorårets årskonferanse, særlig på bakgrunn av den situasjonen vi som kirke da var i etter den ekstraordinære generalkonferansen tidligere i 2019. Fra kabinettets og hovedstyrets side var det derfor av stor betydning hvordan de ulike sakene ble håndtert. På et tidlig tidspunkt bestemte vi oss for å tilrettelegge for prosesser basert på konsensus. Dette er en prosess der vi søker etter en felles oppfatning uten at vi benytter formell avstemning og der vi involverer oss i en genuin dialog som er respektfull. Dette er viktig for en kirke. Som kirke er vi kalt til å arbeide mot atskilthet og splittelse slik at Guds forsonte fellesskap kan bli synlig. Dette kan vi gjøre også i måten beslutninger fattes på.

Konsensus innebærer imidlertid ikke nødvendigvis at alle er enige. Man pleier å si at man har nådd konsensus når ett av følgende skjer: Enten at alle de som har rett til å være med å fatte beslutninger er enige om et resultat eller at de fleste er enige og at de som ikke er enige aksepterer at de har blitt hørt og at de kan leve med resultatet. Dermed er enighet om et resultat ikke begrenset til å bekrefte ordlyden i et forslag. Det kan også være at man har nådd konsensus om et annet resultat, for eksempel om at man er enige om å avslå et forslag, å henvise en sak til ytterligere bearbeiding eller å bekrefte at man kan innta ulike posisjoner i forhold til den aktuelle saken.

Konsensus er en vilje til å utforske og utvikle alternative beslutningsformer til det som gjerne kalles «parlamentariske metoder». Sistnevnte har til hensikt å strukturere debatter og forslag på en slik måte at de kan lede fram til flertallsbeslutninger. Dette er vi vel kjent med i kirken. Dette er ikke metoder som vektlegger et mål om enighet. Heller ikke er det metoder som nødvendigvis fremmer samarbeid og bred deltakelse og inkludering. Kritikere av parlamentariske metoder vil typisk hevde at disse bidrar til å fremme fraksjoner med det resultatet at man lett får vinnere og tapere i en prosess, noe som kan være ødeleggende for de interne relasjonene og gjøre det vanskeligere å implementere beslutninger.

Det følgende er noen hovedprinsipper som ligger til grunn for konsensus som beslutningsform:

  • Inkluderende og deltakende: I en konsensusprosess blir alle som er berørt av en beslutning inkludert og oppmuntret til å delta og bidra fram mot en endelig beslutning. Likeledes er det et mål å ivareta behovene til alle berørte i prosessen. Konsensus er derfor en søken etter felles oppfatning, forståelse og vilje uten at man benytter formell avstemning og der man tilstreber at flere stemmer blir hørt.
  • Enighetssøkende: Konsensus er en prosess som søker å oppnå så stor enighet som mulig om en beslutning. Det gis derfor stort rom for dialog, konsultasjon, utforsking, spørsmål, refleksjon og samarbeid som øker respekt og forståelse. I tilfeller hvor det ikke er mulig å oppnå enighet har ulike sammenhenger forskjellige måter for allikevel å kunne fatte beslutninger i situasjoner der dette er nødvendig.
  • Prosessorientert: Konsensus legger vekt på prosessen fram mot en beslutning, ikke bare på sluttresultatet. Derfor blir alle deltakernes synspunkter og perspektiver respektert og verdsatt. Det betyr at det legges like stor vekt på måten en beslutning fattes på som selve beslutningen.
  • Samarbeidsorientert: Konsensus er avhengig av samarbeidsvilje fra de som deltar i prosessen. Alle deltakere oppfordres til å bidra til å forme saker på en slik måte at det kan lede til et resultat som ivaretar alles hensyn. Til grunn for dette ligger en tro på at fellesskapet, gjennom å lytte til alles perspektiver, settes bedre i stand til å fatte beslutninger som flest mulig kan slutte opp om. Konsensus forutsetter derfor at alle lytter med åpenhet og ydmykhet for også å søke etter andres innsikt, og det innebærer en holdning av respektfull forventning siden alle arbeider mot et felles mål. I konsensusbegrepet ligger det derfor en forventning om en vilje til å sette helhetens interesser og beste framfor egne preferanser. I fastlåste situasjoner må derfor alle parter bli oppmuntret til sammen å finne løsninger som alle kan leve med.
  • Relasjonsbyggende: Konsensus søker å bygge gode grupperelasjoner gjennom beslutningsprosessen. Dette har til hensikt både å skape grobunn for framtidige beslutninger og å bedre implementeringen av beslutninger.

Erfaringen mange som har jobbet med konsensus har gjort er at denne beslutningsformen gir mer rom for konsultasjon, utforsking, spørsmål, bønn og refleksjon enn det formelle stemmeprosedyrer gir. Slik skaper konsensus mer respektfull lytting, større respekt for og anerkjennelse av mangfold og dermed større innbyrdes tillit. Ved å fremme samarbeid og felles leting etter svar framfor en debatt som ofte skaper polarisering med vinnere og tapere, er konsensus et verktøy for å søke Guds vilje sammen. Heller enn å søke å vinne en debatt, blir man ved konsensus oppmuntret til sammen å søke Guds vilje (Ef 5:17). Det å benytte konsensusmetodikk forutsetter derfor en kultur der det finnes vilje til sammen å søke Guds vilje og der man er åpne for Åndens ledelse.

I ettertid vil vi si at dette var et vellykket trekk. Tilbakemeldingene etter årskonferansen handler i hovedsak om at denne metodikken gjorde oss i stand til å forholde oss til en særdeles vanskelig sak på en god måte og at resultatet av en årskonferanse mange hadde gruet seg til, var vellykket. Årskonferansen erkjente at det er mange i Norge som har et annet standpunkt enn det generalkonferansen vedtok og at det derfor går mot en kirke i Norge som inkluderer begge syn. Samtidig er det et klart mindretall som ønsker å holde fast ved kirkens tradisjonelle syn.

Fordi generalkonferansen 2020 ble utsatt til august-september 2021 på grunn av pandemien, har utvalget som ble nedsatt av årskonferansen 2019 for å finne en vei videre for kirken, valgt å avvente sin rapport. Dette er gjort i overensstemmelse med kabinettet og hovedstyret. Utvalget rakk å holde to møter og var godt i gang med arbeidet, men ser det ikke som hensiktsmessig å fullføre dette før de endelige beslutningene fra generalkonferansen er klare.

En sak er imidlertid viktig å merke seg: Situasjonen i kirken nå er annerledes enn hva som var tilfelle i tiden rundt årskonferansen 2019. Da antok alle at Traditional Plan ville bli implementert i kirken etter generalkonferansen 2020. Meldingen fra årskonferansen 2019 var at dette ville vi ikke være med på.

Nå er situasjonen en annen. Lite eller ingenting tyder på at den neste generalkonferansen vil bekrefte vedtakene fra 2019. Snarere går det mot etablering av nye sammenhenger, der vår utfordring blir å avgjøre hvilken av disse vi skal være med i.

Det har vært et viktig anliggende for utvalget å legge til rette for at vi kan bevare så mye enhet i kirken som mulig, fordi vi opplever det som svært lite ønskelig at kirken i Norge splittes.
Erfaringene med bruk av konsensus på årskonferansen var så vellykkede at kabinettet og hovedstyret har startet et arbeid med å innarbeide denne metoden for beslutninger i forretningsordenen for årskonferansen framover.

Menighetene

I forkant av menighetskonferansene 2020 ba tilsynsprestene alle menighetene om foreta en egenvurdering av seg selv med utgangspunkt i et tilsendt skjema. Vi ba alle menighetene om å gjøre denne til gjenstand for drøfting i menighetsrådet i forkant av menighetskonferansen og legge den fram som del av sakspapirene til menighetskonferansen.

Ikke alle menighetene fikk gjort dette like grundig, noe som blant annet må tilskrives pandemien. I mange av menighetene førte det imidlertid til gode og kreative samtaler om menighetens arbeid, aktiviteter og prioriteringer. Det var også hensikten.

Helt konkret ble menighetene bedt om å rangere seg selv på følgende områder fra 1 til 5 (der 5 er mest/best/sterkest og 1 er minst/dårligst/svakest).

  • Strategisk planlegging: Har menigheten en strategisk plan for sitt arbeid, og i hvilken grad følges den?
  • Misjonalt perspektiv: Kirken eksisterer ikke for seg selv, men for verden. I verden søker kirken å formidle Guds rike og Guds virkelighet til alle mennesker. Enhver menighet må derfor engasjere seg sin lokale kontekst og spørre hva det betyr å være sendt av Gud. Dette betyr at enhver menighet er sendt til sitt lokalmiljø og kalt til å være kirke i, med og blant menneskene som bor der.
  • Diakonalt perspektiv: Diakoni er en følge av Guds nåde og vår respons på Guds kjærlighet. Diakoni uttrykkes gjennom omsorg for medmennesker, bygging av inkluderende fellesskap, arbeid for fred og rettferdighet og solidaritet med hele skaperverket.
  • Opptatthet av lokale behov: Hva gjør menigheten for å fremme Guds rike i dens nærmiljø?
  • Kontakt og betydning lokalt: Finnes det noe i menigheten som bidrar til at samfunnet rundt blir bedre? Hva ville blitt savnet av folk i nærmiljøet dersom menigheten ikke fantes? Hvordan vurderer dere kirkens aktiviteter i lys av det vi tror kirken er til for, å skape disipler slik at verden forvandles?
  • Gudstjenesten: Er gudstjenesten inkluderende og engasjerende? Dette handler blant annet om kulturelle uttrykk, språk, livsnærhet, evne til å engasjere og berøre. Kanskje er hyppigheten på besøk av kirkeuvante en indikasjon på dette?
  • Bruke av frivillige ressurser: Hvordan skaper menigheten rom for en frivillighet som er helt avgjørende for at en menighet skal fungere – som ser på de frivillige som bidragsytere til å skape noe nytt, som ikke bare er assistenter? Forskning på frivillighet understreker to viktige forhold. At frivillige har konkrete oppgaver og vet hva som må gjøres og at frivillige blir sett og får ros og anerkjennelse.
  • Lederrekruttering/-opplæring: I hvilken grad rekrutterer menigheten nye ledere, og i hvilken grad får disse opplæring?
  • Ressurser på å ivareta kirkebygget: I form av tid/arbeidsinnsats og økonomi.

Dette kan ikke brukes som en vitenskapelig undersøkelse som ivaretar alle faglige krav til slike undersøkelser. Allikevel peker det på noen interessante trekk:

  • Mange menigheter har et potensiale i å jobbe mer med en tydeligere strategi for sitt arbeid. Samtidig erfarer vi at mange menigheter har startet et slikt arbeid, men ikke vært i stand til å fullføre det. Særlig har overgangen fra selve strategien til det å sette denne ut i live, vært krevende for mange. Derfor har vi denne høsten satt i gang et læringsfellesskap der i første omgang ti menigheter møtes regelmessig via Zoom for å drøfte sitt arbeid med strategi og menighetsutvikling. Håpet er at dette nettverket kan utvides etter hvert.
  • Vi erfarer at det er et stort ønske i mange menigheter om å være med på å dekke lokale behov og stille spørsmål om hvordan man kan gjøre en forskjell lokalt i sitt lokalsamfunn. Det opplever vi som særdeles positivt. Mange menigheter har et tydelig fokus på å være både misjonale og diakonale.
  • Når det gjelder lederrekruttering har vi et potensiale i å samordne mer de ulike tiltakene som finnes. Vi vil fortsette å utvikle ledere som forvandler kirken og verden. Da trenger vi å tenke mer helhetlig om lederopplæringen. Nå gjøres for mye uavhengig av hverandre. Og det er dessverre litt for typisk: Vi tenker i siloer, med tydelige ansvarsområder – og mye er bra med tydelig ansvar – men vi må tenke mer helhet. Trosopplæring og lederutvikling er for eksempel ikke bare MBUs ansvar. Dette rører også ved noe generelt: Kirkens styrke ligger ikke først og fremst i hva de enkelte menighetene, MBU, MK, Misjon, MNA, hovedstyret eller kabinettet kan gjøre. Vår styrke ligger i hva vi kan utrette sammen! Derfor må vi tenke mer helhetlig. Derfor må vi tenke på hvordan vi kan «spille» hverandre gode. Derfor må vi øve oss på å bli bedre på å heie på hverandre!
  • Vi opplever også at vi trenger å snakke mer om bruk av frivillige ressurser: Hvordan tilrettelegger vi for bedre samhandling mellom ansatte og frivillige, der det tas tilstrekkelig hensyn både til presters og diakoners profesjonsidentitet og unike kompetanse, men som også er i overensstemmelse med «det allmenne prestedømmet» og nådegavetenkningen i Det nye testamentet, som sier noe om alle kristnes likeverdighet, også i lære- og ledelsesembetet i kirken? Særlig handler dette om hva som må gjøres annerledes når flere og flere menigheter ikke har ansatt i full stilling. Det har også noe med at frivilligheten i dag finner nye former, har vi tatt nok hensyn til det?
  • Så registrerer vi at en menighet har kommentert at spørreskjemaet legger for stor vekt på utadrettet arbeid og uttrykker et ønske om et tilleggspunkt: Medlemmenes behov for kirken og menighetens evne til å ta vare på hverandre.
  • Punktet som handler om ressurser på å ivareta kirkebygget har nok blitt tolket på litt ulike måter. Vår intensjon var å rette fokus på hvorvidt vi bruker uforholdsmessig mye ressurser på å ivareta kirkebygg framfor hva vi bruker av ressurser på aktiviteter og program. Samtalene om dette må fortsette.

(Fortsetter under tabellen)

Tilsynsprestenes rapport til årskonferansen 2020

 

 

 

 

Østre distrikt

  • Mitt primære arbeidssted er på hjemmekontor i Moss, men jeg har også kontorplass ved hovedkontoret i Oslo.
  • Det siste året har jeg dessverre ikke fått besøkt alle menighetene. I våres ble 16 av menighetskonferansene avholdt digitalt. Både disse og flesteparten av de som ble gjennomført på tradisjonelt vis, ble gjennomført som pastoratkonferanser med begrenset oppmøte.
  • Fordi så mange menighetsbesøk utgikk på grunn av korona fikk jeg heller ikke gjennomført så mange tilsynssamtaler i vårhalvåret. Noen av disse samtalene har jeg tatt i høst, mens resten har blitt utsatt til våren 2021. Allikevel har kontakten med prester, diakoner og menigheter vært hyppig, ikke minst i de første ukene av koronatiden. Det var også en glede å invitere prester og diakoner utnevnt til menighetstjeneste til nyttårsmottakelse hjemme hos meg i januar.
  • I tiden etter siste årskonferansen og fram til nå har jeg talt, holdt andakt og/eller undervist 67 ganger. For andre året på rad var jeg med som leirprest på MBUs nyttårsleir i Hemsedal. Jeg har også hatt kursdager for alle menighetene der jeg foreleste om henholdsvis menighetsrådets og personalkomiteens oppgaver og «Kirke på nye måter».
  • I løpet av tiden siden forrige årskonferanse er to av menighetene på distriktet lagt ned og kirkebygget solgt. Dette gjelder Hamar og Kongsberg. I tillegg har kirkebygget i Tune blitt solgt.
  • Tilsynsprestkomiteen har hatt ett møte i løpet av året.
  • Høstens fagdag for ansatte ble avholdt i november der Fredrik Saxegaard fra MF foreleste med utgangspunkt i boken «Preaching Without Notes».
  • Som tilsynsprest har jeg følgende verv: Hovedstyret (inkludert Arbeidsutvalget), Tjenesterådet, styret for Det teologiske seminaret, Liturgikomiteen, landsstyret i Metodistkirkens barne- og ungdomsforbund (fram til 31.07.20), MNA (fra 01.08.20), representantskapet i Det Norske Bibelselskap, valgkomiteen for Det Norske Bibelselskaps representantskap, Nådens fellesskap, styret i Betanien Oslo, styret i Betanien Hospital Skien, Betanien Diakoniråd, Rådsmøtet i Norges Kristne Råd, Round Table i biskopsområdet for å finne en vei videre for kirken, Utvalg for kirkens framtid i den norske årskonferansen, Ressursgruppe Kirke på nye måter i Norges Kristne Råd og planleggingsgruppa for World Methodist Conference i Gøteborg i 2022. I tillegg sitter jeg i landsstyret i Blå Kors Norge, i styret i Stiftelsen Blå Kors Fredrikstad og er styreleder i Moss Idrettslag.
  • I september 2019 var jeg med på School of Congregational Development i Estland, i oktober 2019 på misjonsselskapets Partnership in Development-seminar i Oslo og i oktober 2020 på innsettelsen av ny preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, i Trondheim.
  • I mai avsluttet jeg kurset i Verdibasert ledelse ved MF vitenskapelig høyskole og er nå i gang med Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) ved Høgskolen i Østfold.
  • I løpet av året startet jeg en podkast kalt «Kirke på nye måter», som handler om å være kirke i Norge i 2020-årene. Hvordan kan vi være kirke på nye måter i en ny tid? Hvordan kan vi skape nye uttrykk for kirke? Hittil har jeg publisert 28 episoder.
  • Jeg skriver en artikkel til alle utgavene av Brobyggeren.
  • I 2020 var jeg medforfatter av en bok, «Troshåndboka», utgitt av Vårt Land.


Nord-Vestre distrikt

  • Høsten 2019 startet med avvigsling av kapellet på Gåre i Kvæfjord. Der hadde det ikke vært drift på noen år. Til tross for at dagen hadde et trist preg bar den likevel med seg lys. Flere naboer og venner fortalte og delte gode historier fra arbeidet der. Noen uker senere kunne vi feire nytt kirkebygg på Finnsnes. Et bygg for alle generasjoner – åpent, tilgjengelig og vakkert. Til glede for HELE Finnsnes. Rett før jul ble kirkebygget i Tromsø solgt. Det betyr ikke at menigheten ble lagt ned, tvert imot. Den fortsetter som før, men leter etter nye veier og måter å være kirke på mot 2030.
  • Vi skrev i 2019: «Vi ønsker å fortsette med å være en levende kirke, som forandrer og utvikler våre menigheter åndelig og misjonalt gjennom et tydelig utadrettet fokus – særlig på marginaliserte og medmennesker i en vanskelig livssituasjon i Norge og i verden for øvrig. Vi ønsker en bevisstgjøring om å hjelpe barn, unge og voksne til tro og livslang vekst og utvikling i det kristne livet».
  • Dette er fortsatt gjeldende og mange av menighetene på Nord-Vestre distrikt har tatt det til seg. Flere menigheter arbeider for å gjøre menigheten mer utadrettet og tilgjengelig for mennesker som tradisjonelt kirkeliv ikke når. Myldredager, sinnsrogudstjenester, kafégudstjenester og samarbeid med ulike aktører styrker dette arbeidet. Mennesker og lokale kulturer er forskjellige, og derfor er det viktig å kartlegge konteksten man er kirke i. I en tid der kirken i store deler av den vestlige verden mister sin posisjon i samfunnet utfordres kirkene til å tenke nytt om det å være kirke: Hva har kirken å si til det moderne samfunnet? Hvordan kan kirken være sann, aktuell og relevant for mennesker i dag? Hvordan finner menneskers seg hjemme i den kristne tro? Det kan være utfordrende å tenke nytt og annerledes.
  • Flere av menighetene på Nord-Vestre distrikt har en klar diakonal profil og ønsker å tjene lokalsamfunnet rundt seg. Nærmiljøkirke er et begrep flere har begynt å arbeide med. Ønsket om å være en nærmiljøkirke innebærer å se, lytte, og handle i forhold til behov i nærmiljøet, så vel som i menigheten og gjennom det gjøre menigheten til naboens kirke/bydelens kirke/nærmiljøets kirke.
  • Det arbeides også med, i løpet av 2020, å starte et trosfellesskap i Fjelldal i nye Tjeldsund kommune. Planen var å sette i gang våren 2020, men dette ble utsatt til høsten på grunn av koronasituasjonen. Dette arbeidet er i sin spede begynnelse.
  • Våren 2020 tvang oss til å tenke nytt og annerledes. Korona snudde opp ned på mye av det vante, både på individ-, menighets- og samfunnsnivå. Jeg må ærlig si at jeg i bilen hjem fra Kristiansand den 12. mars tenkte «Hva nå?», «Hvordan løser vi dette?». Reiser og menighetskonferanser ble avlyst, gudstjenester og samlinger likeså, og ingen visste hvor lenge det ville vare. Hvordan skulle vi som kirke og menigheter nå oppfylle vårt oppdrag som er «Å forme disipler for Jesus Kristus slik at verden forvandles»? Kirke og menighet handler om fellesskap. I fellesskapet deler vi Guds ord, men også livet vårt. I fellesskapet finner vi oppmuntring og glede, men vi kan også dele sorg og uro. I fellesskapet kan vi bære hverandre. Tradisjonelt har vi gjort dette gjennom fysiske fellesskap og møteplasser. Nå ble dette plutselig umulig. Men ingenting er umulig for Gud! Ideer og kreativitet blomstret. Menighetene kastet seg rundt og skapte nye ting. Onlinegudstjenester og -andakter, -bønne og -bibelfellesskap i Teams eller Zoom. Diakonale oppgaver og besøk ble løst gjennom utallige telefonsamtaler, turgåing, brev og handleturer. Pastoratkonferanser ble avholdt på nett. Vi har lært mye i denne tiden, og det vil vi gjøre i månedene som kommer. Også neste år vil vi måtte leve med smitteverntiltak og avstand. Det er en utfordring. Kirke handler mye om nærhet og fellesskap. Selv om digitale fellesskap og arenaer kan gi gode muligheter for evangelisering, refleksjon og samtale kan det aldri erstatte øyekontakt og en hånd på skulderen. Små grupper er mulig, og kan nok fylle noe av det behovet. Som nevnt tidligere i vår rapport står vi nå overfor et veiskille. «Når forandringens vinder blåser over landskapet, gjør mennesker to ting: Noen går i hi, mens andre går ut for å bygge vindmøller». Vi ønsker å være med å bygge vindmøller!
  • Personal: Alle menighetene har hatt besøk i løpet av perioden 1. august 2019-20. november 2020. Alle menighetene, unntatt Molde, har hatt pastoral betjening i ulike stillingsstørrelser. Undertegnede har flere ganger besøkt Molde og vært i kommunikasjon med menigheten for på den måten følge opp det pastorale ansvaret og deres behov. Fra 1. august 2020 har alle menighetene pastoral betjening.
  • Øvrig tjeneste: Det er gjennomført medarbeidersamtaler med alle ansatte. Da besøk ikke var mulig ble alle pastorer fulgt jevnlig opp med telefoner eller nettsamtaler. Det har vært arrangert fagdag for alle ansatte på distriktet. Denne gang delt mellom Stavanger hvor temaet var «Hvem er konfirmanten?» ved Kjersti Melangen og Tromsø hvor Jon Løvland satte fokus på tre sider av vårt lederskap: Om hva som begrenser oss eller holder oss igjen, om å øke vår innflytelse som leder og om fremdrift og hvordan det å sette ting i bevegelse kan hjelpe oss.
  • Jeg har deltatt ved Nord Norge-konferansen/Inspirasjonshelg i Nord, innvielse av ny kirke på Finnsnes 2019, og avvigslet kapellet på Gåre/Kvæfjord,
  • I september 2019 var jeg med på School of Congregational Development i Estland, i oktober 2019 på misjonsselskapets Partnership in Development-seminar i Oslo. Jeg har deltatt i møte med Kulturdepartementet til Høring om nasjonal plattform for internasjonalt flerreligiøst samarbeid, vært i møte med UNE om UDIs presentasjon om bevis- og troverdighetsvurderinger i konvertittsaker og deltatt ved Hiroshima-gudstjeneste i Oslo Domkirke, samt deltatt i undervisningen i «Verdibasert ledelse», og Nettverk for kvinnelige kirkeledere.
  • Jeg har deltatt ved tilsynsprestsamling/Norden Baltikum i København oktober 2019 og Europeisk tilsynsprestmøte i Braunfels Tyskland i desember 2019
  • Jeg er medlem av AU og er Metodistkirken i Norges representant i Norges Kristne Råd, Metodistkirkens representant i Religionspolitisk utvalg (RPU) og i Samarbeidsrådet for Tros og Livsynssamfunn (STL). Jeg er videre medlem i Sentralkonferansens råd og møter ex officio i Metodistkirkens Misjonsselskaps styre, MNA (Metodistkirken Nasjonalt Arbeid), fra høsten 2020 i MBU, Hovedstyret, Areakabinettet og Tilsynsprestkomiteen. Som tilsynsprest er jeg også styremedlem i Stiftelsen Betanien Bergen og i Stiftelsen «Metodisthjemmet» Bergen.
  • Jeg har holdt andakt og/eller talt 47 ganger, levert artikkel til Brobyggeren og andakter i sosiale medier.
  • Høsten 2020 gjennomføres personalkomité med alle menighetene jeg ikke fikk besøkt i vår. Her gjennomgås personalkomiteens oppgaver og arbeidsgiveransvaret.


PS

Vi er takknemlige for å få tjene kirken som tilsynsprester og vil takke for samarbeidet i den spesielle tiden som ligger bak. Metodistkirken har to store utfordringer: For det første den lange prosessen vi har hatt knyttet til hvorvidt homofile og lesbiske skal kunne gifte seg i kirken og bli ordinert til tjeneste. Vi vet alle hva denne prosessen har gjort med kirken og hvordan den potensielt kan splitte oss. For det andre står vi i en situasjon der kirken forsøker å utforske og oppdage hvordan vi best svarer på Guds kall i vår tid. Vi er inne i en spennende tid, der mange gode prosesser er på gang og oppgavene er mange. Vi setter pris på samarbeidet med prester, diakoner, frivillige, menigheter, styrer og råd innen kirken, og hilser dere med en håpefull hilsen fra Trygve Skaug.

du spør hvordan du skal klare å komme gjennom dette
jeg sier
se deg rundt du
nå er det to sushirestauranter i Askim og Deli de Luca i Spydeberg
alt er mulig


Mysen/Moss, 17. november 2020
Ingull Grefslie & Knut Refsdal
tilsynsprester

 

 

Lignende artikler
Valgresultater fra årskonferansen. Les mer
Historisk vedtak i en prosess som skal ende i full inkludering av LHBT+-personer. Les mer

NETTREDAKTØR

Karl Anders Ellingsen

© 2012 Metodistkirken i Norge.
All rights reserved.

Metodistkirkens logo - korset og flammen - er et internasjonalt registrert varemerke.

ORGANISASJONSNR. (HOVEDNR)

974 230 887

E-post: hovedkontoret@metodistkirken.no

Bankgiro: 8220.02.83747

METODISTKIRKENS HOVEDKONTOR

Post- og besøksadresse: St. Olavsgate 28, 0166 OSLO

Tel: 23 33 27 00

Powered by Cornerstone