En relevant, åpen og vital kirke, hvor mennesker finner tro og tilhørighet, og utrustes til tjeneste som Jesu etterfølgere

Forsiden>Er det et liv etter Corona?

Er det et liv etter Corona?

26.10.2021
Biskop Alsted skrev en artikkel til siste utgave av Brobyggeren, der kun deler av teksten kom på trykk. Les hele artikkelen om kirkens muligheter og utfordringer her.
Er det et liv etter Corona?

 

De siste 18 månedene har bydd på større endringer enn vi har sett de siste 50 årene i Nord-Europa. Det har vært en tid med tilpasning og intens læring av ny atferd, nye ferdigheter, nye levemåter – og nye måter å være kirke på.
Vårt høyteknologiske og velorganiserte samfunn, og den trygge tilværelsen vår, har blitt rokket av et mikroskopisk virus. Vi har blitt konfrontert med vår egen sårbarhet, og oppdaget at vår kunnskap, vitenskapelige fremgang og velutviklede helsesystem ikke var i stand til å beskytte oss mot en farlig og mulig dødelig sykdom.
 
Ut av komfortsonen
Da samfunnet stengte, ble prester, diakoner og menigheter tvunget ut av komfortsonen sin. Menigheter utviklet nye og friske måter å være en kirke på, nå ut til samfunnet og engasjere seg med andre mennesker i nød. Nesten alle kirker har utviklet en digital tilstedeværelse på YouTube, Facebook eller andre plattformer. Menigheter direktesender gudstjenester og har utviklet ulike typer eksperimentelle digitale formater. De første ukene med euforiske opplevelser med å nå ut til mange tusen, har nå blitt erstattet av mer realistiske tall, samtidig som vi har blitt flinkere til å samhandle med digitale kontakter. Alt i alt har vi lært mye nytt, og vi har økt antall personer vi er i kontakt med ganske dramatisk.

Gjenstart og nystart
NÅ er vi på vei ut av pandemien, og mange av restriksjonene er lettet eller helt forsvunnet. Derfor er vi midt i den vanskelige oppgaven å gjenstarte kirken og i visse situasjoner starte kirken på nytt.
Det ser ut til at menighetene hvor deltakelsen har vært stabil, med liten utskiftning og få nye deltakere, stort sett kommer uendret gjennom krisen. De menighetene, som har en høy andel nye deltakere og nye medlemmer, som ikke er så forankret i tro og menighetsfellesskap, erfarer derimot at en stor andel ikke umiddelbart kommer tilbake. Noen menigheter og prester har aktivt forsøkt å opprettholde kontakten med menigheten, og de finner det nå lettere å opprettholde fellesskapet.

Vi skal ikke tilbake
Vi har uten tvil mistet noen underveis. Antagelig har noen fått nye vaner og oppdaget at man kan bruke søndagsmorgenen på andre måter enn å gå på gudstjeneste. Jeg hører flere aktive medlemmer si at det faktisk er ganske behagelig å følge gudstjenesten på internett, mens de drikker morgenkaffe og koser deg. De vet at de går glipp av noe, men veies det opp av en mer avslappet søndag morgen?

Jeg hører også aktive medlemmer og ledere si at de ikke ønsker seg tilbake til en hverdag der de er opptatt med møter og kirkelige aktiviteter flere dager i uken. De vil ganske enkelt prioritere annerledes. De lange periodene med nedstengning og hjemmekontor har gitt mulighet til å revurdere prioriteringer og tidsbruk. Det må vi også gjøre i kirken, vi må revurdere hvordan vi fungerer.

Det kommer færre – Hva gjør vi?
Jeg hører overalt at det kommer færre til kirkene. Dette kan føre til at noen av oss som allerede er slitne, mister motet helt. Det kan føre til at noen av oss, som lengter etter å se fremgang, hektisk planlegger aktiviteter og arrangementer som raskt kan bringe folk sammen. Vi skal ikke gjøre noe slikt. Vi må tenke oss om, vi må bruke det vi har lært og handle klokt. Vi skal kommunisere med mennesker, vi må ta vare på de som er engstelige, og vi må spesielt ta hensyn til barn, unge og barnefamilier.

Nå er ikke på tiden for å måle og sammenligne med situasjonen før Corona. Akkurat som det tok tid å venne seg til at ting ble nedstengt, tar det tid å bli vant til det at samfunnet er åpent igjen. Det er selvfølgelig en kamp om oppmerksomhet fra ulike kultur- og fritidsaktiviteter. Det vi må være klar over, og vi må være så synlige som mulig.

HVORFOR?
Har vi et overbevisende svar på spørsmålet; hvorfor er det viktig for folk å delta i menighetens liv?

Mange vet at det er bra for deres fysiske helse å gå 10.000 skritt om dagen. Mange prioriterer løping, turgåing og helsen. Vi er bevisste på å spise sunt og grønnsaker. Helse et daglig tema i media, og gjennom sosiale medier deler folk gjerne bilder av joggeturen, fjellvandringen, kajakkpadlingen, maratonløpet eller skituren. Og reaksjonene er "godt gjort", "du er kul", "fin" og mange som liker. Vi har en hel kultur som støtter budskapet om et sunt og aktivt liv, og det er bra.

DERFOR
Samtidig er det nesten ingen bevissthet om vårt indre liv og viktigheten av fellesskap. Kristne vet, at vi i en kirke bærer hverandres byrder og støtter hverandre i å bli hele mennesker. Kirken er et fellesskap der vi sammen søker Jesus Kristus, vokser i tro på ham og lar oss forme av ham. Kirken er et samfunn hvor vi ber med og for hverandre. Kirken er et helbredende samfunn hvor nedbrutte mennesker kan bli helbredet, hvor relasjoner kan bli hele, og hvor vi sammen oppdager viktigheten av et sunt og helt liv for hele mennesket - ånd, sjel og kropp. Kirken er et fellesskap som tar ansvar for verden rundt oss, og aktivt bidrar til å skape et bedre samfunn. Kirken er et fellesskap som er åpent for alle, uavhengig av alder, kjønn, sosial status, politisk oppfatning, seksuell orientering eller kulturell og etnisk bakgrunn. Det er godt for oss å være en del av et slikt fellesskap, fordi Gud ønsker å gjøre oss til bedre mennesker, og fordi vi sammen øver oss på å bli det. I det store og hele er dette trening så våre indre liv kan bli sterkere, mer motstandsdyktige og mer fleksible, så vi langt bedre kan håndtere utfordringene vi står overfor i våre liv.

Vi har en kjempestor fordel
Den digitale tilstedeværelsen som vi har bygget opp, prioritert og utviklet, vil vi fortsette å prioritere og utvikle. Vi har den store fordelen at vi er en velfungerende kirke som er til stede med levende mennesker og fellesskap over hele landet. Prestene har blitt vant til å forkynne, undervise og inspirere på nettet og i kirken. Vi har bare begynt å utforske potensialet i disse nye verktøyene for kommunikasjon og for å bygge nettverk og fellesskap. Vi skal knytte kontakt med mennesker og tilby fysiske og digitale fellesskap. Mulighetene er mange, og her er ikke minst våre unge en stor ressurs.

Mye håp og vitalitet
Hvorfor klarte våre prester og forsamlinger å endre seg så raskt? Fordi de var klar over viktigheten av å være en kirke, forkynne de gode nyhetene, skape fellesskap, og engasjere oss med våre medmennesker.

Jeg har sett mer håp og vitalitet i kirken under pandemien, enn jeg hadde våget å forvente. Derfor ønsker jeg også fremtiden velkommen. Jeg vil ikke skjule det faktum at akkurat nå er det en vanskelig tid, og mange er forståelig nok slitne. Samtidig står vi overfor et åpent vindu med muligheter til å formidle Kristi kjærlighet.  En økende del av befolkningen sliter med mangel på mening og livskraft. Mange reorienterer seg, søker fellesskap og stiller de store spørsmålene om livet.

– Vi har generelt høyere velstand, lengre gjennomsnittlig levealder og bedre muligheter for utdanning sammenlignet med tidligere generasjoner. Samtidig er det en stadig økende gruppe barn, ungdom og voksne som reagerer med misnøye på måten vi praktiserer fellesskap eller mangel på det på. Opplevelsen av ensomhet er utbredt, selv for mange som er omgitt av familie og venner, skrev førsteamanuensis Inge-Lise Vanja Lund Petersen ved Københavns Universitet i en kronikk under pandemien.

Isolasjonen og ensomheten hun snakker om, prøver mange å redusere ved hjelp av underholdning og forbruk, som stjeler vår tid, gjør oss passive og hindrer oss i å håndtere våre egne liv.

I kirken har vi kunnskap om noe annet, vi vet noe om ettertanke, nærvær, samtale, åpenhet og autentisitet. Vi er ikke redde for å snakke om de store og vanskelige spørsmålene i livet, og vi bruker ikke enkle overfladiske svar. Med andre ord har vi noe å tilby, og vi bør ikke være tilbakeholdne med å by på det.
Vi har lært mye siden mars 2020. Kanskje det vil vise seg at Gud har utrustet oss til å være kirke på nye måter i en ny tidsalder og med samme budskap.

Det er all grunn til håp og tro på fremtiden – det er et liv på den andre siden av Corona.

Christian Alsted

 

Lignende artikler
Mens vi nærmer oss den ekstraordinære generalkonferansen i februar 2019, sier biskop Christian Alsted at veien frem som en samlet kirke er å forbli i dialog med hverandre. Les mer
Takk for innsatsen!
2021-10-05
Bistands- og misjonsorganisasjoner i metodistkirkene i Europa var før helgen samlet i Oslo. Der vedtok de en viktig uttalelse. Les mer

NETTREDAKTØR

Karl Anders Ellingsen

© 2012 Metodistkirken i Norge.
All rights reserved.

Metodistkirkens logo - korset og flammen - er et internasjonalt registrert varemerke.

ORGANISASJONSNR. (HOVEDNR)

974 230 887

E-post: hovedkontoret@metodistkirken.no

Bankgiro: 8220.02.83747

METODISTKIRKENS HOVEDKONTOR

Post- og besøksadresse: St. Olavsgate 28, 0166 OSLO

Tel: 23 33 27 00

Powered by Cornerstone